Lov og evangelium i forkynnelsen(1)

Gud gjør to gjerninger ved sitt ord
Martin Luther sier i en preken på 5. søndag etter pinse at «Lovens preken er alt det som taler om våre synder og Guds vrede på hvilken måte det enn skjer. Derimot er evangeliet en preken som intet annet viser og gir enn nåde og tilgivelse i Kristus.»

Alt Guds ord er lov og evangelium. Profetene og Apostlene talte slik at loven felte dommen over synden. Den eneste redning for synderen var å bli frelst ved evangeliets ord om Jesus.

Lov og evangelium er som to parallelle linjer. De må ikke blandes sammen, og ikke skilles. Men det er nødvendig å skjelne rett mellom dem. Den som gjør det, kan med rette kalle seg doktor i teologi, sier Luther. Men her vil vi legge til at ingen må tro at det er en lettvint vei til doktorgraden! For vi kan aldri bli utlært i dette. Og det er heller ikke slik at vi kan avgjøre hva som er lov og hva som er evangelium. Det er Gud selv som sender oss det som Han ser vi trenger.

Før var det lov og evangelium, synd og nåde som sto i sentrum i forkynnelsen. Tilhøreren ble stilt ansvarlig for sitt liv, syndefordervet ble avslørt, og du møtte en hellig og nidkjær Gud som ikke tåler det minste fnugg av synd. Så ble du bedt om å holde alle Guds bud til punkt og prikke. Gjennom denne forkynnelsen ble du avslørt som en hykler som ikke på noe punkt kunne holde loven. Tvert imot fikk du høre at du bare har fortjent å bli kastet i fortapelsen. Når du så fikk høre det velsignede evangelium om at Jesus hadde tatt alle dine synder på seg – ved at han gav sitt liv i løsepenge for deg da han døde på korset – og du fattet tillit til dette, ble du løst og fri. Denne gjerning var et Guds verk med deg. Siden ble det ditt største ønske å få leve et godt og sant liv til ære for Jesus. Det ble om å gjøre å få leve i helliggjørelse. Her er det formaningene kommer og viser deg hva som er Guds vilje.

Nå er det gjerne forholdet gave og oppgave, eller moral og religion som er tema i forkynnelsen. I den grad at loven og evangeliet nevnes, blir det slik at lovens krav til fullkommenhet svekkes. Tilhøreren får ikke en tilstoppet munn, men får gjerne høre at han er så verdifull tross alt, at det skulle egentlig ikke være så farlig med det hele. Gud elsker jo alle, blir det sagt. Deretter forkynnes evangeliet slik at det er noe du må ta imot. Evangeliet blir omgjort til å være et krav som den enkelte må ta imot for å få del i det. Slik blandes det ofte sammen i dag, slik at vi verken får høre lov eller evangelium. Men slik taler ikke Guds ord. Det gjorde heller ikke profetene og apostlene.

Da reformasjonen kom, ble det om å gjøre å klargjøre disse gamle sannheter. Å hvor vi skulle trenge det samme i vår tid! Da skulle det bli sann vekkelse og nytt liv. Det er bare Den Hellige Ånd som kan gi oss det. Vi skulle be mye om det!

Apologiens artikkel om boten sier at Gud ved sitt ord:
1. Forferder våre hjerter og viser oss synden, og at Han
2. Trøster, oppreiser og gjør levende.

Gud taler til oss fordi han vil oss vel. Loven er god. Men vi er syndere. Loven ble gitt for å holde oss i tømme

– enten ved trusler om straff
– eller ved løfte om nåde

Men dette fører til at mennesket handler mer mot loven enn før, på to måter:

– enten ved å bli helgener eller fariseere (ved å holde loven i egen kraft).
– eller ved å ikke bry seg (jeg vil være fri til å gjøre hva jeg vil).

Loven er hellig og god
Loven er hellig og god, men vi er onde og misbruker den. (Rom 7:12) Og nettopp fordi vi er syndere, kommer loven til oss som Guds vrede. Derfor sier Luther: «Lovens fornemste embete eller kraft er at den åpenbarer arvesynden med alle dens frukter og viser mennesket hvor dypt fallen og fordervet hans natur er, idet loven må si ham at han ikke har eller akter noen Gud. – Derved blir han forferdet, ydmyket, forsagt, fortvilet, ville gjerne bli hjulpet, men vet ingen utvei, begynner å bli fiendsk mot Gud og knurre osv.»