Kom, for alt er ferdig!
Av Per Bergene Holm
Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.
Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!
2Kor 5:19-20
Frelsen er ikke noe som skal skje og som kan skje, men det er noe som har skjedd! Den er et fullbrakt verk som rekkes oss i evangeliet, og er uforskyldt og av bare nåde.
Skriften lærer oss at Gud er en hellig Gud, en fortærende ild mot all synd. Det er ditt og mitt alvorligste problem. Vi kan frykte så mangt; for krig og ulykke, sykdom og nød, men Skriften sier at dette ikke er noe vi behøver å frykte sammenlignet med det å falle i den levende Guds hender. Han kan ikke bare slå legemet i hjel, men han kan også deretter kaste i helvetet!
Har du gitt akt på det? Er du viss på at det vil gå deg godt den dagen? Du må ikke gå uviss i den saken, men her må du få visshet, så du ikke bedrar deg selv!
Ja, det er grunn til å frykte når vi ser inn i vårt eget hjerte og på vårt eget liv! Det er så mye der som vitner mot oss. Hvordan skal vi kunne møte Gud?
Da forkynner Skriften oss et veldig budskap: Gud har selv blitt menneske, og har i Kristus forlikt verden med seg selv.
Jeg vet ikke om du har forsøkt å forlike Gud, med bot og bønn, med anger og gråt, med bedring og gode gjerninger?
For vår egenrettferdige natur griper stadig til det. Ikke bare den uomvendte, men også et Guds barn dras stadig mot den tanke at han må gjøre noe for å forlike Gud, ikke minst når han har falt i en åpenbar og grov synd eller på særlig måte sliter med en synd. Han vet av erfaring at synden er sterk og at han er svak, men så håper han på Guds nåde og hjelp. Ved bønn og bibellesning tenker han å få styrke til kampen.
Men “ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der …” synger vi i en sang.
En slik kamp for å bli forlikt med Gud, gir aldri visshet om fred med Gud. For jeg vinner aldri riktig seier over synden. Stadig er det noe jeg sliter med og som tynger meg ned og tar fra meg frimodigheten og vissheten og gleden.
Kan jeg være et Guds barn som har det slik og slik, som faller i dette eller hint?
Det står i 3Mos 10 om Arons sønner, Nadab og Abihu, at de bar fram fremmed ild på Herrens alter. De falt døde om!
De skulle bringe Gud et offer, et selvvalgt offer. De trodde nok det skulle behage Gud og sikre dem velbehag hos Gud. Men Gud slo dem ned, han godtok det ikke, men forkastet det og forkastet dem sammen med deres offer.
Slik vil det også gå deg og meg om vi vil tre fram for Gud med noe av vårt eget og håpe at det skulle kunne skape velbehag for Gud. Nei, det behager ham ikke! Det er tvert i mot en vederstyggelighet for Gud!
En annen sak er det at Gud vil at vi skal leve til ære for hans navn og at det er nødvendig for oss å leve etter Guds ord og bud for ikke igjen å bli treller under synden og kjødet. Men vi kan ikke forlike Gud med vår helliggjørelse!
Men nå lærer altså vår Bibel oss at det som vi ikke kan, det har Gud selv gjort. Han har forlikt oss med seg selv ved Kristus. Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv, leser vi. Og verden er ikke bare de fromme og gudfryktige, men det er alle mennesker, hele den syndige, gudfiendtlige og fortapte menneskeslekt!
Da Jesus ved Jordan lot seg døpe med synderes dåp, innebar det at han bekjente all verdens synd som sin. Han gikk inn under all synd som var gjort like fra Adams synd og til det siste menneske som skal leve på denne jord.
Jesus tok på seg å møte den hellige og allmektige Gud i sin hellighets vrede og dom over synden, i alle menneskers sted, i ditt sted og i mitt sted! Vi forstår ikke hva det innebar, men Jesus forsto det. Han svettet i angst. Hans sjel var forferdet. Han ba med sterkt skrik og tårer. For han visste at å forlike den syndige verden med Gud var umulig uten soning. Synden måtte få sin dom. Og dommen var døden, forbannelse bort fra Gud.
Gud kunne ikke forlikes uten oppgjør, uten at synden fikk sin dom, uten full og hel soning. Derfor måtte Jesus dø.
“Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.” Jes 53:6. Legg merke til “oss alle”! Her er ingen unntatt, heller ikke du, hvor skitten og syndig du enn er! Jesus “er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” 1Joh 2:2.
Verden er forlikt med Gud. Verdens synder er sonet. Gud er en forsonet Gud. Han er fullkomment forlikt ved Jesu død! Alt som skapte skilsmisse er tatt bort! Forhenget er borte! Himlen er åpen!
Det er derfor Gud kan innby og si: “Kom, for alt er ferdig!” “Evangeliet taler ikke om noe som skal skje, men om noe som er skjedd.” (Rosenius). Gud er forsonet, synden er sonet, skyldbrevet er utslettet og tatt bort. Kol 2:14.
Den synden som du sliter med, som du kanskje ligger under for og som har tatt fra deg alt håp om frelse, den synden er sonet! Den er oppgjort, og skyldbrevet som Gud har skrevet i mot deg i sine bud, det er utslettet og tatt bort! Du skal slippe å skape forlikelse, for Gud er allerede forlikt! Og det er ikke noe som først gjelder når du har blitt from og gudfryktig, men du ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da du enda var en fiende av Gud. Rom 5:10.
Hører du det? Gud venter ikke på at du skal gjøre noe eller få til noe for at han skal kunne ta i mot deg, for han er forlikt. Gud er som far i liknelsen om den bortkomne sønnen. Ennå mens sønnen var langt borte så far ham og løp ham i møte, – lenge før sønnen hadde fått sagt noe eller gjort noe. Faren trengte ikke til noen forlikelse fra sønnen, for han var allerede forlikt. Derfor fikk sønnen komme akkurat som han var.
Jeg vet ikke om vi riktig kan fatte dette? – at vi skal få komme som vi er, midt i fallet, midt i syndelivet. Vår naturlige religiøsitet reagerer og synes det er for lettvint, for lite alvor, for betingelsesløst. Må ikke jeg gjøre noe med synden i livet mitt? Må ikke jeg i det minste ha noe å komme med, litt anger eller tro?
Visst må vi både angre og tro, visst må vi kjempe mot synden og kjødet. Ingen kan være noen sann kristen uten noe av dette. Men, det er likevel ikke grunnlaget for å bli tatt imot hos Gud. Da blir det som fremmed ild!
Gud tar ikke imot deg fordi du angrer og bekjenner dine synder, eller fordi du søker ham og kjemper mot synden. Nei, han tar imot deg fordi han alt er forlikt, fordi Jesus har sonet din synd og brøde og tatt bort alt som skilte. Det er for Jesu skyld Gud kan strekke sine hender ut mot den syndige verden og rope: “Kom, for alt er ferdig!”
“Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!” Åp 22:17.
Gud vil at du skal bli frelst. Han er ikke lenger vred, han er forlikt og han vil ha samfunn med deg. Derfor innbyr han deg og sier: “Kom, for alt er ferdig!” Han innbyr deg ikke til mørke og fengsel, men til bryllup og evig liv i samfunn med seg! Han stiller ingen krav, men sier: “Kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk!” Jes 55:1.
Men selv om Gud har skaffet til veie frelse for alle, så tvinger han ingen. Selv om han er forlikt, så innebærer ikke det at verden som sådan er frelst uten videre. Nei, for Gud tvinger ingen, han bare innbyr. Men så er også hans innbydelse virkelig alvorlig ment. Det skal du vite, at du er også innbudt! Det gjelder ikke bare de andre.
Så sant du har hørt Guds ord, så har du hørt innbydelsen! Og den skal du få ta like personlig som om Gud selv sto foran deg og talte til deg. Du skal slippe å vente på noen spesiell anledning – et løsningsord eller noe slikt – som tegn på at Gud taler til akkurat deg. Nei, er Gud forlikt, så er det intet som hindrer deg fra å komme. Enhver innbydelse er alvorlig ment! Derfor sier også Guds ord: “I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter.” Heb 3:7-8. Om du hører Jesu røst, så er det alvorlig ment. Derfor må du gjøre etter det du hører. Innbyr han, så skal du få komme!
Hvis du eller jeg går fortapt, så er det ikke fordi vi ble stengt ute eller at Gud ikke ville at vi skulle bli frelst, men fordi vi ikke ville komme, fordi vi forherdet våre hjerter og stengte oss selv ute!
Her hører talen om anger og bot, om omvendelse og kamp mot synden, hjemme. Det er ikke Gud, men du og jeg som trenger til anger, bot og omvendelse. Uten det forblir vi i synden og verden og tar ikke imot frelsen. Det er nemlig umulig å ta imot frelsen uten samtidig å gi slipp på synden, kjødet og verden. Luk 14:16-35.
Det kan være så mange årsaker til at et menneske stenger seg selv ute og unndrar seg til fortapelse. Det kan være alt som er i denne verden som er mer kjært enn samfunn med Jesus og liv i Gud. Jesus taler om åker og forretning, familie og rikdom.
For Judas var kjærlighet til pengene en synd han ikke ville gi slipp på. Og så kom han ikke til Jesus, enda Jesus døde også for Judas og sonte hans synd. Enda Jesus også elsket Judas og ville at han skulle bli frelst. Men Judas unndro seg og Jesus måtte la ham gå.
Slik måtte Jesus også la den rike unge mannen gå i Mark 10:22. Jesus hadde ham kjær. Jesus innbød ham til å følge seg og få del i en skatt i himmelen, for intet og av nåde, men mannen avslo og gikk bort. Hans hjerte hang ved rikdommen og så gikk han bort fra Jesus. Han unndro seg til fortapelse.
“Men alle dem som tok i mot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” Joh 1:12.