Et møte med Jesus
Av Olav Valen-Sendstad
Tekst: Joh 4:4-26
Fortellingen om den samaritanske kvinne er fortellingen om en sjels møte med Jesus til liv og frelse. Derfor finner vi også hos henne alle de åndelige kjennetegn som vi ser hos mennesker som kommer i berøring med den evige og får erfare frelsens nåde og gave. Forskjellen er bare at mens denne kvinnen gjennomlevet disse kjennetegn i løpet av noen korte øyeblikk, vil de som regel hos oss andre gjennomleves i løpet av noe lengre tid. Men fordi vi alltid ved møtet med Jesus gjennomlever det samme, alle sammen, derfor står denne kvinne der som en type og et billede på hva som den får oppleve og erfare som møter sin frelser. La oss kort peke på noen av disse trekk.
Samtalen begynner med ganske alminnelige ting fra det daglige liv, i det Jesus ber henne om litt vann til å slukke sin tørst med. Men så fører Jesus samtalen hen på det evige livs vann, og kvinnen, som til å begynne med ikke forsto hvor han ville hen, begynner nå å bli urolig. Tanken på det evige gjør henne alvorlig stemt.
Slik kommer også Herren til oss: Gjennom de daglige ting tenner han i oss tanken på det evige. Og når han gjør det, og likesom åpner blikket for at livet er mer enn maten, og frelsen er mer enn klærne – hvem kjenner da ikke uroen? Mange prøver nok å vri seg unna denne uro. Men det vil ikke Jesus.
Til denne urolige kvinne sier han: “Hent din mann.” Dermed satte han fingeren like på byllen i hennes liv. Hun levde jo i hor. Og Jesus visste bare alt for godt, at skulle her bli frelse, så måtte det skjæres hull på syndens byll. – Kvinnen kom ikke utenom det!
Og nå ser du på henne hvordan hun ganske enkelt begynner å bli alvorlig vakt, og spør: “Hvor skal jeg tilbe Gud og finne ham?” Nå begynner det å brenne i henne et ønske og et begjær både etter å finne Gud og komme ut av sitt gamle liv. Hvor er det ikke typisk dette, for enhver som blir vakt av Guds Ånd: Vekkelsen kommer da, når Guds Ånd setter fingeren på syndebyllen, så sjelen begynner å rope etter sin Gud og begjære hans frelse og samfunn. Men i en slik vekkelse er heller ikke Jesus sen om å gripe til med sitt ord.
Han sier til henne: “Tro meg, kvinne!” Slik vil han inn i denne vakte sjel peke på seg selv og si: “Vil du finne liv og sannhet, frelse og nåde – så hør hva jeg sier, så tro meg” – og det sier han for dermed å peke på seg selv som troens rette begynner, opphavsmann, gjenstand og fullender.
Slik kommer han enn i dag til alle vakte sjeler gjennom Ordet og sier: “Tro meg, sjel!” – for han vet at frelsen kommer alene ved troen på ham.
Det underlige var nå at kvinnen virkelig trodde ham, som om han var en profet, men samtidig sier hun – fordi hun enda ikke kjente ham helt ut – at den egentlige nåde og det sanne liv ventet hun først i Messias Kristus. Da sier Jesus: “Det er meg, jeg som taler med deg.” Og da ble kvinnen ganske forvisset i sin sjel, løp bort til byen og begynte å vitne om det hun hadde opplevd, og søkte å dra alle andre til Kristus også.
Du leser, som har lært denne Herre og Mester å kjenne – kjenner du deg ikke igjen i disse åndelige kjennemerker? Kom ikke nettopp frelsen til deg i den urolige og vakte tilstand, da Ordet begynte å peke på Jesus og si: “Tro ham!” Og kom ikke den fulle og sikre visshet om denne frelsen da Jesus gav seg således tilkjenne i Ordet sitt at du fikk se, høre og tro at “han er min frelser, i ham har jeg syndenes forlatelse, i ham har jeg livet og freden”? Og gikk det ikke slik også med deg, at da du hadde fått visshet om Jesus og din frelse, da fikk du lyst til å dra andre til ham, lyst til å vitne noe for en og annen om hvor god denne Herre er?
– Derfor kan det vel hende at flere av oss ikke ligner den samaritanske kvinne i dette å ha fem menn eller fem kvinner. Men om vi ellers kjenner vår Frelser, så ligner vi henne på alle andre måter. For syndens art og omfang kan være forskjellig hos oss, men syndens dom er den samme for oss, og derfor er også frelse fra synd den samme for oss – uten persons anseelse og uten hensyn til om vi menneskelig talt har syndet “mye eller lite”. For Gud er all synd like stor og like fordømmelig, derfor er også frelsen like stor for alle syndere – til ære og pris for Jesus!
Fra Haugesund Dagblad, 21. jan. 1939