Ekteskapets billedfunksjon
“Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem” (1Mos 1:27). Mennesket er ikke bare skapt i Guds bilde som enkeltindivid, men enheten mellom én mann og én kvinne i ekteskapet hører med til selve gudsbildet.
Men ekteskapet gis i Skriften enda en billedfunksjon. Det uttrykker foreningen av Kristus og hans menighet, som brudgom og brud.
Herren er den evige ektemann
I Det gamle testamente møter vi ofte tale om Israel som en jomfru, Herrens brud. Men i og med at Israel faller fra Herren, så blir hun en skjøge som springer etter sine mange elskere (avgudene).
Det er særlig profeten Hosea som får beskrive dette. Hosea skal ekte en horkvinne. Det er et bilde på hvordan Herren har ektet Israel, til tross for at hun hele tiden faller fra ham i hor. Et hovedpoeng er at selv om Herren straffer Israel for hennes hor og fører henne i fangenskap, så er ikke det noen skilsmisse. Gud vil ikke svikte henne og bryte sin pakt og sitt løfte. Og gang etter gang lyder det at Herren vil lege Israels frafall, han vil trolove seg med henne for evig og alltid (Hos 2:19ff).
Til sist gikk det likevel slik at Herren lot Israel (nordriket) fare og få skilsmissebrev (Jer 3:8), for hennes hårde hjertes skyld. Men dette skilsmissebrevet betyr ikke at Herren har forkastet sitt folk og vil velge seg en annen brud. Skilsmissebrevet bekrefter derimot at pakten er brutt, men Herren sier gang på gang at han står ved sin pakt og sitt løfte. Det er Israel som har brutt pakten og forlatt ham. Men når Israel en dag omvender seg, så står Herren der like trofast. “For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Rom 11:29).
Juda blir i sin tid også ført i fangenskap og da kunne den tanke oppstå at Herren hadde skilt seg fra henne, sendt henne bort og gitt henne skilsmissebrev, det vil si sagt seg fri fra henne. Men det avviser Herren: “Hvor er deres mors skilsmissebrev, som jeg har jaget henne bort med?” (Jes 50:1). Det skilsmissebrevet finnes ikke, for Herren står ved sine løfter.
Den gifte mann er et bilde på Herren
Som ektemann er jeg et bilde på Herren selv. Slik han er tro mot sin brud, slik skal jeg være tro mot min hustru (jmf Ef 5:22ff).
Da jeg ektet min hustru, ga jeg henne et løfte om troskap til døden skiller oss ad, slik Herren i sitt ord har gitt meg løfte om å være meg tro, evig tro. Jeg vet at om jeg er troløs mot Herren, så er han trofast. Han står ved sitt ord og løfte. Har jeg falt fra ham og drevet hor mot ham år etter år, så er han for alltid den samme, like trofast, slik at den dag jeg igjen vender om til ham, så er han den samme og han tar imot meg. Denne sin trofasthet viste han mot Paulus som hadde stått ham i mot, og mot Peter som fornektet ham, mot den samaritanske kvinne og synderinnen i fariseeren Simons hus, som begge hadde levd i hor. De fikk alle vende seg til ham og erfare at han var idel kjærlighet og nåde, trofasthet og miskunnhet, slik den bortkomne sønn fikk erfare farens trofasthet og kjærlighet.
Skilsmisse er alltid synd
I dag når kjærligheten har blitt kald hos de fleste, så opplever vi at ekteskap oppløses. Dette skjer også i kristne hjem. Når et menneske faller fra Herren og samfunnet med ham oppløses, så er alltid skylden bare på den ene siden, på menneskets side. Men når to ekterfolk går fra hverandre, så er det vel aldri tale om at den ene er alldeles uskyldig. Det bør kanskje være den største smerte for den troende som sitter tilbake i et oppløst ekteskap. Et ekteskapsbrudd er alltid synd, om ekteskapet brytes gjennom hor, med skilsmisse som tillatt følge (jmf Mt 19:9) – da ekteskapsbruddet allerede er en realitet som tas til følge – , eller oppløses av andre grunner.
Ekteskapsbruddet vitner om brutte løfter, om synd og troløshet. En skilsmisse kan ikke ta bort synden, den kan bare stadfeste den. Det hadde vært bedre om synden var erkjent og gjort opp i bønn og bot. Og selv om vi mener at skylden mest er hos den andre, så skulle vi som troende være de første til å erkjenne vår skyld og synd og søke tilgivelse, og vi skulle være de første til å tilgi. Tenk bare på hva vi har fått tilgitt hos vår himmelske brudgom! Og det er et veldig alvor over den som ikke er villig til å tilgi sin medvandrer (Mt 18:21ff). Dette gjelder også i ekteskapet, dette gjelder også skilsmisse!
Å speile Herrens trofasthet
Men selv om en fra første stund har søkt tilgivelse og gitt tilgivelse, så opplever mange at den andre ikke vil mer. Ekteskapet kan ikke reddes. Da får vi som Herren lot Israel fare, la den andre fare og gi skilsmissebrev, for de hårde hjerters skyld.
Men betyr skilsmissebrevet at du er fri? Betyr det at det løftet jeg en dag ga om livslang troskap ikke lenger står ved lag. Nei, skilsmissebrevet forteller bare om en pakt som er brutt, den stadfester bare synd og troløshet.
Men så sant du er en troende og hører Herren til og vil vandre på hans veier, så skal du også bære hans bilde i dette. Du har opplevd at selv om du er troløs mot ham, så er han trofast mot deg. Slik skal også den forlatte ektefelle være tro mot det løfte som en dag ble gitt til den troløse ektefellen. Selv om hun er troløs og faller fra deg, så skal du stå ved ditt løfte. Slik skal du få speile Herrens trofasthet midt i en troløs verden.
Hvor kunne ikke Herren hatt lyst til å forkaste sin brud og gjøre ende på henne (2Mos 32:10), men i stedet gikk han under synden og troløsheten og bar straffen selv, skapte forsoning selv. Han som ikke visste av synd eller skyld, bar skylden som om det var han som var den eneste skyldige!
Og vi skulle vel tro at da smeltet de hårde hjerter for en slik kjærlighet og miskunnhet. Nei, ved Jesu kors lød det bare: “Bort med ham!” Ja, slik ble denne kjærligheten og trofastheten verdsatt. Og også den trofaste ektefelle må regne med at ofte blir svaret slik i vår troløse tid. Men likevel, hvor stort er det ikke å få speile Herrens trofasthet, bære hans kors, dele hans lidelser!
Det brutte kan heles
En dag kan det være at den troløse vil vende hjem, som den bortkomne sønn. Hvor godt da å finne en åpen favn og et trofast hjerte, et avbilde av Guds eget hjerte. Og da kan gleden bli like stor som gleden over den som “var død og er blitt levende”, den som “var tapt og er blitt funnet”.
Det er ingen lett vei som her er skildret. Bare den som selv vet hva det er å sitte alene tilbake etter et brutt ekteskap kan vel si hva det innebærer av smerte og fortvilelse, offer og kamp. Jeg har ikke forutsetninger for å sette meg inn i det på noe vis. Mitt håp er likevel at disse linjene kunne være med og gi oppmuntring og mot til å vandre videre i tro til Herren og hans kors.
Av Per Bergene Holm