Lær barna den rette frimodighet!
Av Jon Espeland
La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid. Heb 4:16
Det er ikke lett for en som skammer seg å være frimodig. Det vet vi fra dagliglivet. Se på barna; når de har gjort noe som de vet er galt og blir oppdaget og avslørt, blir de skamfulle og mister sin frimodighet. De kan ikke se mor og far i øynene, de vil helst være for seg selv og avviser gjerne både tukt og trøst.
Det er et sunt tegn at barna blir skamfulle. Det viser at deres samvittighet straffer det gale de har gjort. Alle mennesker står skyldig for Gud, også barna. God kristen oppdragelse må derfor måtte gi barna vond samvittighet og anger over synd. Det motsatte er frekkhet og selvgodhet slik vi ser det i kjølvannet av avkristningen i landet vårt. Lærerne i barneskolen kan fortelle mye om det. Flere og flere barn er frekke, respektløse, selvgode og spydige.
Slik blir et samfunn hvor Guds lov og bud blir foraktet og tilsidesatt. Samfunn, skole og foreldre har seg selv å takke for normløshet, økende ungdomskriminalitet og mangel på respekt for foresatte i hjem og skole. For der Guds bud går ut, går frekkheten inn. Vi får en frekk frimodighet som verken kjenner skam, ydmykhet eller respekt for autoriteter.
Men der Guds bud holdes frem, der dømmes hjertets innerste tanker og råd. Der blir mennesket dømt i sitt indre. Det får vond samvittighet, ser seg avslørt, skyldig og dømt, blir skamfull og mister frimodigheten.
Mange advarer mot slik forkynnelse og oppdragelse. ” – Gi ikke barna dine skyldfølelse,” heter det. Det er riktig at det er vondt å se et barn med skyldfølelse. Derfor er det lett for mor og far å bagatellisere og glatte over. Det er som om foreldrene får skyldfølelse fordi barna har fått skyldfølelse … Da er en inne i en vond sirkel som lett fører til at Guds bud avsvekkes og bagatelliseres i oppdragelsen.
Anger og skyldfølelse skal ikke bagatelliseres, men må føres fram til et oppgjør. Barnehjertet må åpnes for mor og far, og for Gud. Barnet må lære ydmykhetens vei: “Det var galt det jeg gjorde. Kan du tilgi meg mor?” Og så skal mor og far føre barnet frem for nådens trone hvor det lærer å be: “Kjære Jesus, kan du tilgi meg?”
Når barna har vært ulydige, er skamfulle og mister frimodigheten, skal vi ikke bagatellisere, men oppmuntre dem til frimodig å søke oppgjør og tilgivelse, slik Bibelen lærer oss. Vi må lære dem at: ” – Ja, du har vært slem, men Jesus døde for slemme barn. Han kan tilgi deg din synd!”
Vi får medynk med et skamfullt barn. Det har Jesus også. Han har sann medynk med barnas skrøpeligheter. (Heb 4:15) Vår medynk fører så lett til at vi unnskylder våre barn. Det gjør ikke Jesus, han tilgir dem fordi han har sones deres synd!
Det skal vi også gjøre, – ikke unnskylde, men stadfeste deres synd og tilgi dem. Vi skal vi gi dem visshet om at de frimodig kan bekjenne sine synder og komme til mor og far og Jesus og finne nåde og tilgivelse.
En rett frimodighet er den som kommer til Jesus med sine synder. Skal barna lære den, må foreldrene være seg bevisst at de er satt i Jesu sted overfor sine barn. De er hyrder som skal lede barna til Jesus. Du kan ikke vente at et barn som ikke trenger be mor og far om tilgivelse, skal få trang til å be Jesus om tilgivelse. Nei, dette følges ad. Derfor må barnet lære å møte mor og far i oppgjør og tilgivelse når det har vært ulydig og syndet.
Vi skal oppmuntre våre barn til stor frimodighet på dette området. De skal vite at mors og fars kjærlighet er grenseløs og betingelsesløs og at de derfor med frimodighet kan komme og bekjenne og be om tilgivelse. Da får de erfare at det er lett for mor og far å tilgi, for det er jo ikke noe de heller vil enn å tilgi barnet sitt!
Slik skal mor og far være forbilder som peker på Jesus. Hans kjærlighet til oss er i sannhet grenseløs og betingelsesløs, mye mer enn fars- og morskjærligheten! Han har medynk med oss og er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd, sier Skriften. Og fortsetter: “La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.”
Menneskelivet handler om å få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Bare den som kommer til Jesus med sine synder får miskunn og finner nåde til hjelp i rette tid.
Skal vi derfor hjelpe våre barn inn til Jesus, må vi hjelpe dem til å erkjenne og bekjenne synd, og gå til Jesus med sin skam og skyld og be ham om syndenes forlatelse. Dette er å drive sjelesorg for sine barn, og det er mors og fars fremste kall.
Vi skal kort og godt lære våre barn at når de kjenner på anger og skyld, da kan de frimodig komme frem for nådens trone. Der treffer de han som har sonet deres synd og som både kan og vil tilgi, han som selv har sagt: “La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!”
Når vår samtid sier at vi må vokte oss for å gi barna skyldfølelse, da svarer vi at anger og skyldfølelse i bibelsk forstand både er rett og nødvendig. Men når synden er tilgitt, så er den tilgitt! Det må også mor og far leve etter! Det er intet mindre enn synd mot barnet å skape en skyldfølelse som ikke får hel og full utløsning hos Jesus. Noen kristne foreldre gjør det, men da synder de både mot Gud og sine barn. Når barnet har bekjent sin synd og vært hos Jesus med den, da skal foreldrene forkynne evangeliet for dem, at alt er tilgitt, slettet ut og glemt hos Jesus!