Et barn er oss født, en sønn er oss gitt
Av Per Bergene Holm
Tekst: Jes. 8:13-9:7
Dette talte profeten Jesaja til et folk som var inne i en mørk frafallstid. Folket vendte seg bort fra Gud. Det er bakgrunnen for det veldige løftet han forkynte. Der dommen var størst, der skulle lyset skinne!
Men først kaller profeten folket til omvendelse: «Til ordet og til vitnesbyrdet!». Bare gjennom dette var det frelse og framtid. Vendte ikke folket om til det profetiske ord, så var det intet håp for dem. «Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem.» Morgenrøden vitner om at en ny dag er i emning. Det folk som ikke har noen morgenrøde, har intet håp, ingen framtid. Hvis folket ikke vendte om, var det mørke, angstfullt mørke, som ventet dem. De ville bli støtt ut i natten.
Det er noe forferdelig ved Gud. Du og jeg fatter det ikke helt. «Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel.» Slik taler profeten Jesaja. Han hadde selv fått se noe av Guds hellighet (Jes 6:1ff). Frykter du Gud, reddes du for ham? Framfor ham roper englene: «Hellig, hellig, hellig» – og de skjuler seg. Det er denne Gud vi har å gjøre med. Og det er denne Gud vårt folk har å gjøre med. Det er en nidkjær Gud, en Gud som ikke ser gjennom fingrene med synd.
På Jesajas tid fryktet folket for Babel, stormakten i øst som kunne innta dem. Ser vi omkring oss, både på det ustadige været og urolighetene i Israel og andre steder i verden, så kan det gi grunn til frykt. Men det er intet å frykte mot å få Gud selv i mot seg. Og er Gud for oss, så kan intet av alt det vi frykter i denne verden skade oss. Det kan vi med fortrøstning overlate til Gud. «For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag (i Midian hadde Gud grepet inn til frelse på underfullt vis tidligere i Israels historie). For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.» Nei, verdenssituasjonen er intet å frykte, så lenge Guds velbehag er over oss.
Men det var ikke folkets situasjon. Profeten taler om et folk som vandrer i mørket. Det vil si at de fører sitt liv i samsvar med mørket og mørkets krefter. Det er også situasjonen i vårt folk i dag. Å vandre i mørket er også et uttrykk for å trives i synden og å ha slått seg til ro der.
Men det folket som har slått seg til ro i synden, har slått seg til ro under Guds forbannelse. Det folket sitter i dødsskyggens land, dvs et land hvor døden hviler som en skygge. Dommen henger allerede over folket. Den er ennå ikke virkeliggjort, men den truer med å ramme folket, hvis det ikke omvender seg og blir frelst.
Å, om vi og vårt folk i dag forstod hvilken Gud vi har å gjøre med! En dag skal vi få kjenne det, når han åpenbarer sin herlighet på oss. Det blir en fryktelig dag. Måtte vi derfor høre profetens kall: «Til ordet og til vitnesbyrdet!» Der ligger redningen for oss som enkeltmennesker og for oss som folk. For alene hos Gud finner vi frelse fra dommen.
Det er det som er løftet som profeten også fikk forkynne for det frafalne Israel. Og det er gledesbudet som møter oss i julen. Gud selv har steget ned for å frelse oss fra sin egen dom og vrede. Guds Sønn er kommet for å søke og frelse det som er fortapt. Nettopp der hvor dommen er størst, der skal gledesbudet lyde.
Men denne frelsen blir bare dem til del som hører Guds ord og tar imot det: «Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem.»
Det lød et rop over Betlehemsmarken om frelse og fred, fordi Kristus, Herren, var født. Det er Gud i himmelen som kaller syndere til sin Sønn, verdens frelser. I Jesus er det syndenes forlatelse å få, for han har båret dine synder. Til ham kan du komme med dine synder, ikke for å fortsette å leve i dem, men for å bli renset fra dem. For «Jesus, hans Sønns blod, renser oss fra all synd.»
I Jesus, Guds Sønn, er det frelse, men avviser vi ham, akter vi ikke på ham, så har vi ingen framtid, verken som enkeltmennesker eller folk.
Derfor er det så om å gjøre at vårt folk får høre budet fra himmelen. Hele Guds ord er et slikt rop fra himmelens Gud om at vi må vende om og ta imot Guds frelse, ta imot Jesus. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16).
Tviler du noen gang på at Gud vil ha med deg å gjøre, så gi akt på Guds ord. Hvorfor har han gitt deg det? Jo, for at du skulle lese det og høre det og se hva han har beredt for deg. For det er noe øyet ikke så og øret ikke hørte, og som ikke oppkom i noe menneskes hjerte. I sitt ord forkynner Gud deg hva han har gjort til din frelse, for å frelse deg fra sin vredesdom.
Gud vil ha med deg å gjøre, han vil ha med vårt folk å gjøre. Han vil gi oss del i sin frelse. Og han vil frelse dem som er falt dypest, han vil inn der hvor mørket er størst. Det var derfor han sendte sin Sønn til verden. Han sendte ham for alle!
Det var lite rom for profetens løftesord i hans samtid. Det var også lite rom for Jesus når han selv kom den første julenatt. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Det var ikke rom for ham i herberget.
Men Jesus står ennå i dag for døren og banker. Han vil inn til oss – ikke for å dømme, ikke for å gjøre livet tungt og mørkt. Men han vil inn med all sin nåde, han vil gi oss syndenes forlatelse og evig liv. Han vil rense oss med sitt blod og gi oss fred med Gud i en god samvittighet.
«Å, kom jeg opp vil lukke, Mitt hjerte og mitt sinn,
Og full av lengsel sukke, Kom Jesus dog herinn.
Det er ei fremmed bolig, Du har den selv jo kjøpt.
Så skal du blive trolig, Her i mitt hjerte svøpt.»