Å være grunnfestet i troen

En kristen vil ofte kjenne på at «livet ei vil svare, som om det rett var hjertets sak.» Han har forsøkt å tro på Jesus og syndenes forlatelse i hans navn, men det har ikke blitt noen virkelig forandring i livet. Han sliter med de samme synder som før, og synes kanskje det endog er verre enn før han fikk tro seg frelst. Og så hører han andre stå fram og vitne om hvordan alt ble forandret da de fikk den og den opplevelsen, da de ble døpt i Den Hellige Ånd osv. «Det er noe mer å oppleve, det er mulig å komme videre enn til korset.» Slik tales det fra mange hold, men slik taler ikke Guds ord her.

Vi skal ikke nekte for at vi lever et dårlig kristenliv og fornekte at det er noe alvorlig galt i vårt liv som kristne, målt mot det livet Jesus og apostlene beskriver som normalt for en kristen. Men vi skal ikke godta talen om at feilen ligger i at vi ikke er kommet lenger enn til korset. Feilen ligger nok heller at vi så lite lever ved korset og så lite er avhengige av Jesus! Det er altså ikke for mye av Jesus hos oss, men alt for lite!

Rotfestet i Kristus
I stedet for å gå videre til noe annet, så skal vi vandre i Kristus, på samme måte som vi tok i mot ham, dvs som vi hørte ham forkynt første gang, som alt vi trenger til liv og salighet. Den kristne vekst består ikke i å komme videre til noe nytt og annet. Enhver kristen har fått alt i Kristus, syndenes forlatelse og evig liv, barnekår og arverett hos Gud. Livet i Kristus er et liv i avhengighet av ham, fordi alt jeg trenger til liv og vekst er gitt meg i ham.

Den som hører Jesus til er som en plante som har blitt satt ned i god jord hvor alt han trenger for å leve og vokse er gitt ham. Forskjellige planter med de samme livsbetingelser, har likevel ikke alltid den samme vekst. Det avhenger av i hvilken grad de fester rot og suger næring.

Slik er det også i vårt liv i Kristus. Hele vårt liv som kristne springer ut av Guds nåde i Kristus, av evangeliet. Vår oppbyggelse i Kristus henger sammen med vårt rotfeste i ham. Det er ingen vekst som ikke springer ut av en stadig dypere erkjennelse og avhengighet av Jesus. Står det dårlig til med deg som kristen, så er det fordi du lever borte fra Jesus i ditt hverdagsliv og lite er avhengig av ham.

Hvordan Peter ble grunnfestet
Peter skulle gå med Jesus i både fengsel og død, mente han. Han syntes han var kommet lenger enn alle de andre i sin tro og kjærlighet til Jesus. Han vitnet for Jesus og de andre om at Jesus var alt for ham. Men han hadde mistet avhengigheten av Jesus, og regnet bare med seg selv. Og vi vet hvordan det gikk. Vi møter en annen Peter siden, en som må holdes oppe ved Guds makt (1Pet 1:5), en som er avhengig av Jesus og liten i egne øyne.

Du og jeg må grunnfestes i troen. Vi blir aldri utlært i evangeliet, men må høre det igjen og igjen. Det er det siste vi tror og setter vår lit til. Om vi synes vi kan evangeliet og er i stand til å vitne om det for andre, så kommer vi aldri lenger enn til å stave på de første bokstavene i det i vårt eget liv. Evangeliet er og blir noe fremmed for oss, noe vi lett glir bort fra og som vi så alt for lite har grepet eller er grepet av.

Vi må derfor igjen og igjen ved lovens ord og erfaringen av vår egen svikt avkles vår egen tanke om vår evangeliske fortreffelighet og framstilles like nakne og elendige som vi i sannhet er. Du må ikke unndra deg lovens ord når den anklager deg og viser deg hvordan det virkelig er fatt med deg. Da fristes du og jeg til å forsvare oss, til å trekke fram noe hos oss som skal dokumentere vår kristenstand, at vi er rett evangeliske og frigjort. Ikke gjør det, men la deg avkle og dømme, selv om dommen skulle ende med erkjennelsen: «Jeg er visst ingen kristen. Jeg har visst bare gudfryktighetens skinn, men har fornektet dens kraft.» Målt mot hellighetens krav, holder du aldri mål. Det gjør verken din tro, din gudsfrykt eller din helliggjørelse. Det er alt sammen smittet av vantro og egenrettferdighet fra først til sist. Ikke minst gjelder det din tro.

Hvorfor lever du så skrøpelig som kristen? Det har sin grunn i din vantro og egenretterdighet. Det kommer av din manglende tillit til Jesus og manglende avhengighet av ham. Du må ikke skylde på noe annet.

Anfektelse og rotfeste
Når ditt kristenliv anfektes og truer med å falle helt overende i stormen, så er det bare en ting som holder deg oppe, og det er rotfestet. Vi frelses – Gud være takk – ikke på grunnlag av vår tros kvantitet eller graden av vår helliggjørelse, men vi frelses ved vår tilflukt til Jesus i vår nød, selv om troen vår er som et sennepskorn! Jesus frelser dem som i sin nød roper til ham: «Herre frels oss, vi går under!» (Matt 8:25).

Ta din tilflukt til Jesus. Fortell ham alt. Fortell ham om din vantro og om din egenrettferdighet, din ulyst til Guds bud og livet i hans tjeneste. Fortell ham om hvordan du frykter at evangeliet ikke er ditt hjertes sak, når du tenker på den mangel av virkning det har hatt i livet ditt.

La Jesus få stille deg sine ransakende spørsmål, slik han gjorde det overfor Peter ved Genesaretsjøen. La spørsmålet om du i det hele tatt har ham kjær få trenge inn. Det ble ikke levnet mye igjen hos Peter av hans tro og kjærlighet. Men ett ble klart for Peter der ved Genesaretsjøen: Han hadde tross alle svikt Jesus kjær, for Jesus var hans eneste håp, den eneste som kunne frelse ham fra hans synd, fra hans svikt – ja, fra ham selv.

Ved Genesaretsjøen ble Peter grunnfestet i troen, i troen på Jesus. Det var ute med Peters tro og kjærlighet. Han hadde sviktet, men Jesus sviktet ikke.

Hemmeligheten i kristenlivet
Et alldeles nytt liv fødes og vokser i den som lever i og av evangeliet. Dette evangeliets liv i den troende er hemmeligheten i alt sant kristenliv. Den som ikke kjenner til dette livet og den kilde som dette livet strømmer ut fra, vil si at Skriftens tale om en kristen er overspente talemåter uten rot i virkeligheten, at det er ikke-realiserbare ønskedrømmer. Men det er det ikke! Skriften regner med evangeliets kraft, og hvis dette er noe fremmed i våre liv, så vitner det om hvor lite evangeliets ord har rom i våre hjerter. Vi regner kun med oss selv, med vårt kjød og våre egne krefter, og så vil vi leve kristenlivet ut fra det. Men av kjødet blir det ikke noe annet enn kjødelighet, det er sikkert.

Hos Peter ble det en helt ny kraft i livet etter møtet med Jesus ved Genesaretsjøen. Han som i kraft av sin egen kjærlighet og tro overfor ei tjenestejente hadde bannet på at han ikke kjente Jesus, han kunne i avhengighet av Jesus ikke «la være å tale om det han hadde sett og hørt» selv om han sto for Det høye råd. Hva kunne føre til en slik forandring? Jesus!