Misjonsinteresse eller misjonskall?

Misjonsinteresse og misjonskall
Det er forskjell på misjonsinteresse og misjonskall. Misjonsinteresse er noe menneskelig og kjødelig, som også verdslige mennesker kan ha, ikke minst når det er tale om å hjelpe fattige og dårligstilte mennesker.

For å holde misjonsinteressen levende er det nødvendig stadig å gi informasjon, stadig å holde saken varm, slik at interessen ikke slokner. «Du blir ikke heit av det du ikke veit,» er det sagt. Det er et ord som passer på den menneskelige misjonsinteressen. Ikke minst er det nødvendig å vise at det nytter å hjelpe, og da fristes en lett til å pynte på virkeligheten og bare ta fram det som oppleves positivt, det som kan skape menneskelig engasjement og entusiasme.

Misjonskallet fødes på Golgata!
Rapporter om forbedret livssituasjon, vekkelser og vekst i arbeidet, vil man gjerne formidle, for det skaper tro på at innsatsen nytter. Sviktende medarbeidere, underslag og fall, villfarelse og vrang lære, fortelles det lite om. Man frykter for at interessen skal dø når man får høre om alle problemene. For det kan nok skje. De fleste vil helst støtte det arbeidet som vokser og lykkes, få være med på noe som setter tydelige spor etter seg.

Men dette har intet med misjonskall å gjøre. Misjonskallets drivkraft er verken informasjon om arbeidet eller positive tilbakemeldinger, men det er Kristi kjærlighet! Misjonskallet fødes på Golgata! Det springer fram i det hjerte som har fått del i den frelsen som er for hele verden, hos den som har blitt delaktig i en soning som ikke bare gjelder for ens egne synder, men som er en soning for hele verdens synder. Misjonskallet er av Gud, det har sitt utspring i Guds eget hjerte! Bare den som har fått del i Guds eget hjertelag vet hva et sant misjonskall er.

Ingen forskjønnelse av misjonen
En slik misjonsvenn kan ikke gi opp eller trekke seg ut, selv om det ikke var annet enn motstand og nederlag.

I Apostlenes Gjerninger og Paulus sine brever, møter vi ingen forskjønnende beskrivelse av misjonsgjerningen, men vi hører åpent om frafall, om synd og svik, om medarbeidere som svikter, om nederlag og tilbakegang, men også om åpne dører og muligheter der hvor det er det.

«I Efesus blir jeg inntil pinsen; for en stor og virksom dør er opplatt for meg, og det er mange motstandere.». Slik taler apostelen Paulus. (1Kor. 16:8-9) Han taler om hvordan hele Asia forlot ham, hvordan ingen møtte med ham til hans første forsvar i Rom, om Demas som forlot ham osv.

Gud gav oss ikke motløshets ånd
I Filippi ble de motløse når de hørte slike tilbakemeldinger. Det samme ble Timoteus. Da taler apostelen til ham om at motløshetens ånd ikke kommer fra Gud. (2Tim 1:7) Slik motløshet er motstykket til den kjødelige misjonsinteressen.

Selv er Paulus fullt viss på at den misjonsgjerning Gud har begynt, den skal han selv også fullføre, inntil Jesu Kristi dag. (Fil 1:6) Apostelen Paulus hadde sitt misjonskall grunnfestet i Guds eget hjerte og råd. Derfor mistet han aldri motet. Derfor grep han aldri til kjødelige virkemidler og taktiske disposisjoner for å skape menneskelig engasjement og vekst. For Paulus var fylt og drevet av Jesu kjærlighet. Han regnet med at Herren ville fullføre sitt verk.

Er det misjonsinteresse du har, så vil du gi av din tid og dine penger kun når noe eller noen får gripe ditt engasjement. Mye misjonsvirksomhet drives på basis av dette, med stadige basarer, innsamlingsaksjoner, prosjekter, informasjon osv. Så lenge det er aksjoner med frontfigurer som kan skape engasjement, strømmer pengene inn, men siden kommer det desto mindre.

Slik er det ikke med misjonskallet som er født i hjertet av Gud selv. Det er der og driver en til å gi til alle tider, så lenge hjertet er grepet av Jesus og hans kjærlighet. På den måten kan vi også si at kollektene i våre forsamlinger vitner om vår åndelige tilstand, vårt hjerteforhold til Jesus. Vi kan mase om penger og holde alvorlige kollektprekener, men ingen blir givere som ikke er grepet av Jesus og hans kjærlighet til syndere. Apostelen Paulus bruker to hele kapitler i andre korintierbrev til å tale om det. (2Kor 8 og 9)

Misjonskall og misjonssinn er å ha fått del i Jesu sinn og hans kall til å bringe lys til hedningene og frelse til jordens ender.

Forskjell på nådegaver
Det grunnleggende i misjonærkallet er også misjonskallet, å ha fått del i Jesu sinn og kall. Har ikke en misjonær det, så er det hele bare eventyrlyst eller trang til å være noe og bli sett opp til.

Enhver som har del i kallet til misjon, har også kall til å være en misjonær, i betydning å «forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» (1Pet 2:9) Men ettersom nådegaven er, skal enhver tjene og vitne der Herren plasserer en.

Selv om alle har fått kallet til misjon, har ikke alle fått nådegave og kall til å være misjonær eller forkynner, lærer osv. Det er forskjell på nådegaver, og enhver skal tjene med den nådegave han har fått.

Misjonærkall
Jeg skal ikke si så mye om misjonærkallet spesielt, men jeg vil si til deg som er ung: Vær tro der du er i dag. Vær en Jesu Kristi tjener, et vitne om ham i liv og ferd, i det han kaller deg til – i lydighet mot dine foreldre, mot lærere og andre foresatte, i villig lydighet mot Guds ord og bud i hverdagens mange gjøremål.

Vær trofast og villig! Er du det i tro og tillit til Herren, så vil han gi deg det du trenger for hvert skritt du går. Som dagen er skal din styrke være. Da vil også din nådegave bli åpenbar for dem du vandrer i blant, og etter hvert også for deg selv. Og ditt sinn og hjerte vil bli dratt mot det som Gud kaller deg til, og du får trang til å bli dyktiggjort for den gjerning du kjenner kall til.

Ikke slik å forstå at du kjenner deg skikket, for dugeligheten er av Gud. Men likevel har du bruk for både utdannelse og erfaring til den tjeneste Gud kaller deg til.

Paulus var flere år i Arabia, Moses var 40 år i ørkenen, Jesus var 40 dager der. Det viktigste du og jeg har å lære, er oss selv og vår egen avmakt og svakhet, og Jesu makt og herlighet, slik at vi ikke går ut i tro til oss selv og vårt eget, men i tro og tillit til Jesus og hans ord, for at den rike kraft kan være av ham og ikke av oss!