«… for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet …»

Per Bergene Holm fortsetter her sin gjennomgang av Filipperbrevet, og er i dag kommet til Fil 3:1-19. Les gjerne det aktuelle avsnittet før du fortsetter med artikkelen! Red.

Apostelen Paulus har i Filipperbrevets første kapitlet talt om seg selv og sin situasjon som fange i Rom som det er ikke var noen grunn til å sørge over, for fangenskapet og trengselsen førte til framgang for evangeliet.

I kapittel 2 har han talt til de troende i Filippi. Han gleder seg over dem, og er ønsker at de alle må la Jesu sinn råde og arbeide på sin frelse i tro og tillit til at Herren strider for dem.

Her i kapittel 3 kommer han til selve hovedsaken i brevet, det som fremfor alt er om å gjøre.

For øvrig, mine brødre, gled dere i Herren. (v.1)
Det kan være tider da det er vanskelig å glede seg. Synden plager og omstendighetene du lever under er vanskelige og fulle av bekymringer. Sorg og fortvilelse, bekymring og klage ligger nærmere enn glede. Men da skal du huske at den kristne glede ikke er noen følelse i første rekke, men noe jeg skal få regne med. Jeg skal –midt i det som er vondt og vanskelig – få regne med hva jeg eier i Jesus. Han får jeg ta til meg, frelsen får jeg glede meg over, selv om jeg ikke føler noe som helst.

Gled dere i Herren, sier apostelen.

Du som kjenner på at du ikke er slik du skulle være, – som ikke vet sikkert om du tør kalle deg en kristen en gang. Dette ordet er til deg: Gled deg i Herren, altså i Jesus! Han er sånn som du skulle vært, han er din rettferdighet og hellighet, han er din frelsesgrunn. Det er i ham du står for Gud, det er i ham du har din rettferdighet. Og i ham regnes ikke noe av ditt, der er du satt helt og holdent ut av betraktning. Det skal du få glede deg over, midt i sorgen over deg selv.

Apostelen blir ikke trett av å skrive det samme om igjen (v.1), altså å minne de troende om hva de har i Jesus. Det trenger de å bli minnet om. Men de må også vokte seg så ingen får røve gleden fra dem.

Hold øye med hundene! Hold øye med de onde arbeidere! Hold øye med de skamskårne! (v.2) Apostelen tenker her på judaistene. De ulike uttrykk han bruker om dem karakteriserer deres lære og virksomhet.

Hundene var urene, de spiste gjerne søppel og åtsel. De var ikke så nøye på hva de spiste, bare det mettet. Senere i kapitlet taler apostelen om sin egen rettferdighet som søppel. Slik var det ikke for judaistene. De hadde sitt liv i sin egen rettferdighet, det som Gud hadde fått utrette i livet deres, det var deres mat og glede.

De var onde arbeidere, dagarbeidere som ventet fortjeneste av sitt arbeid.

De var skamskårne, dvs. de holdt på omskjærelsen og alt som fulgte med den som nødvendig til frelse, men det eneste de oppnådde var å ødelegge seg selv.

Dette er et ord til oss også. Hva Gud så enn får utføre i våre liv, hva vi enn utretter og gjør for Gud, hvor langt vi enn kommer i vår helliggjørelse, det er og skal ikke være vår glede, vårt håp eller vår trøst! Nei, la oss glede oss i Herren! I ham har vi alt, han er vår gledesgrunn! Og la ingen røve denne gleden fra oss, hva slags krav de enn ønsker å legge på oss og hvor kristelig og fromt det enn høres ut!

Riktignok har Paulus talt om å være Jesu Kristi trell, om å leve etter Guds bud og vilje. Men det er ingen frelsesvei, det er ikke den kristnes glede eller frelsesgrunn. Og slike krav må aldri føres inn som betingelse for å bli frelst, som noe som må være der i en eller annen grad eller kvalitet for at du skal få tro deg som et Guds barn.

For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød. (v.3)

Den rette omskjærelse innebærer at en ikke lenger tjener Gud ut i fra seg selv og sitt kjød, men at hele ens tjeneste springer ut av Guds Ånds gjerning i ens indre. Et slikt menneske kjennetegnes av at en ikke setter sin lit til seg selv og sitt eget, men har all sin ros i Jesus.

Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer … (v.4)

Dersom det var tale om å sette sin lit til kjød, dvs. hva en selv er og har utrettet som menneske, så hadde Paulus mer å vise til enn noen. I tillegg til en enestående slekt og bakgrunn, var han plettfri og rettferdig i sin ferd. Ingen kunne peke feil og mangler ved apostelen livsførsel. Han var i ett og alt moralsk og lovlydig, uten lyte. Er du og jeg slik?

Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. (v.7)

Det som Paulus tidligere regnet som en stor fordel, ser han nå på som skade og tap. Men kan et fint og høyverdig moralsk liv være skade og tap? Ja, så når det ikke springer ut av livssamfunnet med Jesus, men bare er det gamle menneskes selvrettferdighet. Og dersom det i tillegg legges til grunn for Guds nåde og velbehag, så er det av det onde. Det er ingen fordel, bare tap og skade!

Ja, jeg akter i sannhet alt for tap … (v.8) Her tar apostelen med alt i livet sitt, selv det som Gud har fått virke i ham som kristen. – Alt er tap, ikke verd å nevnes, bare å kastes bort! Sier Paulus.

Vi må aldri blande inn noe av vårt eget som grunn for Guds nåde og velbehag over oss! Fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. (v.8)

Når du ser på ditt eget liv, din egen kristendom, hva Gud måtte ha fått bruke deg til i livet ditt: Det er ikke noe å bære fram for Gud, det er ikke noe å sette sin lit til! Det holder ikke mål! Selv om du har opplevd store ting og virkelig fått kjenne og føle Guds nærvær og kraft i livet ditt. I denne sammenheng er det tap, det er skade og skrap, det holder ikke!

Og dette skal være til trøst for deg som ikke synes at du har noen ting, som ikke føler noen ting, som ikke synes at Gud har fått utrette noen ting i livet ditt. Du har ingen ting å vise til, annet enn synd og nederlag. Men du har noe som er mye mer verd: Kunnskapen om Kristus Jesus! (v.8)

Merk at det her står kunnskapen, ikke kjennskapet. Hva vet du om Jesus? Jo, du vet at han kom til jord for å bære dine synder. Han sonte dine synder med sitt eget blod. Det som du plages av og fortviler over, det har han tatt bort og gjort opp for! Han har levd ditt liv, han er virkelig uten lyte, hellig og ulastelig i Gud s og menneskers øyne. Tenk, alt dette er Jesus for deg!

Er ikke dette langt mer verd enn alle dine opplevelser og erfaringer, din egen hellighet og fromhet?

Hvis du setter alt ditt eget på den ene siden og alt det du vet om Jesus på den andre siden hva er mest verd, hva veier tyngst?

Du må aldri blande dette sammen! Du må holde fra hverandre hva du er og har gjort og hva Jesus er og er og har gjort! Når du så gir akt på hva Jesus er for deg, så kan du ikke annet enn sette ditt håp til ham, fatte tillit til ham. Da blir ditt eget skrap (avfall) og tap.

For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus … (v.8)

Paulus hadde ikke lenger noen egen rettferdighet, egen hellighet, liv eller ære. Nei, sitt eget, det aktet han i ett og alt som skrap og tap. Det betyr ikke at Paulus ikke levde som en sann kristen, men det betyr at hans kristenliv og helliggjørelse ikke hadde noen betydning for hans stilling hos Gud. Der betydde bare Jesus noe, og det å eie ham som sin rettferdighet.

… og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen. (v.9)

Hører du dette? Å være en kristen er å bli funnet i Jesus, å ha sitt liv i ham, det er å få en rettferdighet som jeg ikke har, nemlig Jesu rettferdighet. Denne rettferdighet får jeg uten vederlag hos Jesus, når jeg tar min tilflukt til ham.

Kanskje du ikke tør å tro at du er en kristen? Det er ingenting i livet ditt som vitner om at du hører Jesus til. Tvert i mot sliter du med synd og faller i fæle synder som en kristen ikke skulle slite med. Du ber og kjemper, men det er som om Gud ikke vil høre. Det er som om synden og djevelen får sin vilje med deg.

Salme 13:1-6 taler om det: «Jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse. Jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot meg.» (v.6) Sier David dette først når han har opplevd og kjent frelsen? Nei, han sier det mens han ennå roper ut sin nød og ikke kjenner annet enn nederlag og elendighet.

Da sier han til Gud at han vil ta sin tilflukt til Guds miskunnhet, at han vil fryde seg i Guds frelse.

Det skal du også få gjøre. Du skal få ta din tilflukt til ordet om Jesus, til syndenes forlatelse, sånn som du har det! Og så skal du få takke Gud for hans uendelige nåde og miskunn mot deg, ja lovsynge ham for hans underfulle frelse og godhet, nettopp imot deg!

Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse. (v.10)

Å kjenne Jesus er mer enn å eie kunnskap om ham. Det er å eie det personlige kjennskap og samfunn med Jesus.

Samfunn og personlig kjennskap til ham, får jeg gjennom Ordet om Jesus, når jeg setter min lit til budskapet, altså kunnskapen om ham. Dette er en virkning av evangeliet.

Kjenner du ikke Jesus, så må du bruke kunnskapen om ham – bli i Ordet – så skal du komme til å kjenne ham, det er Jesu eget løfte!

Å kjenne Jesus innebærer også at Jesus selv tar bolig i ditt hjerte, det gir deg samfunn med ham på den mest personlige måte. Da vil du også kjenne kraften av hans oppstandelse, dvs. du vil erfare at han selv kommer til deg gjennom Ordet.

Og du vil erfare samfunnet med hans lidelser, i det du blir gjort lik med ham i hans død … (v.10) Apostelen Paulus erfarte dette helt konkret da han skrev Filipperbrevet som fange i Rom, med trusselen om dødsdom hengende over seg. Men han tenker ikke bare på den ytre lidelse eller død, han tenker på det å dø fra seg selv og fra sitt eget. Å kjenne Jesus innebærer å komme inn i et døds- og livssamfunn med Jesus, hvor jeg får avdø fra alt mitt eget og leve i kraft av at Jesus lever i meg.

Ikke så at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen. (v.12)

Paulus er ikke syndfri. Han har ikke nådd fram til fullkommenhet i sitt liv med Jesus her på jorden. Selvlivet er ikke borte og det er ikke bare Jesu sinn som råder i Paulus’ liv.

Det er heller ikke noe en kristen kan oppnå her i tiden. Men en kristen skal bli fullkommen en gang, han skal bli Jesus lik, og i sitt liv på jorden jager en kristen fram mot dette målet, han lengter etter det. Det er hans hjertetrang!

Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg er grepet av Kristus Jesus. (v.12) Grunnen og kilden til lengselen etter å bli Jesus lik er fordi jeg er grepet av Kristus Jesus. Han har grepet fatt i meg, han har tatt meg til sin, gjort meg til sin!

Ett gjør jeg. Jeg glemmer det som ligger bak. (v.14)

Det som ligger bak; er selvlivet, synden og dine nederlag. Det er alt som hemmer deg i løpet, alt som tynger deg ned og tar fra deg frimodighet. I Heb 12:1 står det om å legge av som tynger, og synden som henger så fast ved oss.

Hvordan tenker så du og jeg at vi skal få seier over våre synder? Jo, vi tenker at vi må legge av synden ved å ta opp kampen med synden og seire over den. Men det makter vi ikke, derfor lider vi nederlag igjen og igjen. Men Jesus har seiret over dine synder. Det skal du regne med. Du skal få legge av dine synder hos ham, dvs bekjenne dem for ham og regne dem som sonet og oppgjort og utslettet i hans soningsdød. Du skal få glemme dem, ikke regne med dem lenger! Tenk, du skal få glemme alt som ligger bak, som om din synd aldri hadde hendt!

Så skal du få strekke deg ut etter det som er foran, og jage mot målet … (v.14)

I stedet for å feste blikket på synden, din elendige stilling og dine nederlag, så skal du se fram mot lønnen, mot seiersprisen, hva som venter deg når du når fram, den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. (v.14)

Det er ikke en seierspris som du har vunnet, men en som Jesus har vunnet deg og som den får som holder ved i troen på ham.

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. (v.15)

Her er det ikke tale om fullkommenhet i livet, men den fullkommenhet som jeg eier i Jesus. La oss alle som har del i Jesus, ha dette sinn, dvs. at vi alle jager etter å bli ham lik og nå fram mot målet.

Nå kan det være slik at vi på denne veien, etter hvilket lys vi har i Guds ord og ellers har noe ulikt syn og noe ulik innsikt, men det som gjelder framfor alt er at vi så langt vi er kommet, holder fram i samme spor. (v.16)

Alle har ikke nådd like langt i helliggjørelse, i å leve som en kristen. Men det er bare en vei som fører til målet! Derfor – om en er kommet kort eller langt –er det om å gjøre at vi holder fram i samme spor og ikke viker av.

Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss. (v.17)

Vi står så langt tilbake for apostlene, for Luther, Rosenius og våre åndelige fedre som gikk foran oss. Men la oss gi akt på hvordan de levde og stilte seg og etterfølge dem! De er veivisere for oss! De var syndere som oss, men de levde slik i evangeliet at det ble en kraft i livet deres. Der har vi fått et eksempel, ikke til dom, men til oppmuntring og iver.

Mange er det derimot som vandrer som fiender av Kristi kors. (v.18) Det er mange som bekjenner kristennavnet, men som er fiender av korset. De vil ikke miste seg selv og sitt eget, de vil ikke avdø fra selvlivet. Uten å ville erkjenne går de på det brede veien, og de ender i fortapelsen.

Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. (v.19)