Et hellig folk for Herren din Gud

Verden anser oss for å være en samling blinde, elendige og ulykkelige mennesker, en forskrudd minoritet. De mener kristendommen hindrer oss fra livets mange fordeler, tar fra oss mye glede og mange penger og at vi i det hele må forsake det meste. I stedet for å komme oss ovenpå i livet, hevder de at kristendommen holder oss nede. Så hvorfor gå på møte? – tenker de, – hvorfor bli medlem i en evangelisk kirke?, hvorfor kaste bort søndag etter søndag på det viset?

Vi lar Gud selv besvare spørsmålene! For mens verden forakter oss, har vi vår ære i Gud. For Gud ser på oss som privilegerte i denne verden, ja han ærer oss med en tittel uten sidestykke idet han kaller oss et hellig folk for Herren din Gud.

Det var i første rekke Israelsfolket som var Gud Herrens hellige folk. Gjennom førti år – mens andre folk hadde sitt eget land – flakket Israelsfolket om i ørkenen uten noe hjemland.

Så står dette omflakkende og hjemløse folket en dag ved Kana’ans porter, det landet som skulle bli deres. I sin siste tale folket, forkynner deres store leder Moses og sier: «For et hellig folk er du for Herren din Gud.» Og endatil: «Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk.»

Hvordan har det seg at Abrahams etterkommere hadde blitt et hellig og utvalgt folk for Gud? Hvorfor ble ikke babylonerne, perserne eller romerne utvalgt? Var det fordi Israels folk hadde gitt et større bidrag til menneskehetens kultur og utvikling? Eller fordi de var det mest tallrike folk på jorden? En forfatter jeg leste mente at Israel var et folk som fortjente ære, for – hevdet han – de var det mest ydmyke og lydige av alle folkeslagene på jorden. Han tok grundig feil!

«Nei,» sier Moses, «ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere.» Moses gjentar dette flere steder. I 5M 9:6 leser vi «at det ikke er for din rettferdighets skyld Herren din Gud gir deg dette gode landet til eie. For du er et hårdnakket folk.»

Hvorfor valgte så Gud Israel til å bli et hellig folk for seg? Moses svarer: «… fordi Herren elsket dere …derfor …» Herren elsket Israels folk, derfor valgte ham dem ut. Så enkelt er svaret!

For sin kjærlighets skyld hadde Gud gjort en pakt – et testamente – med Abraham, Isak og Jakob, Israelsfolkets stamfedre. Gud hadde gitt Abraham et løfte (1M 12:2) og – sier Moses – «fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.»

Uten at de fortjente det, uten noen som helst verdighet fra Israelsfolkets side, utvalgte Gud dem til sitt eiendomsfolk, ganske alene fordi han elsket dem og ville holde sin pakt.

– – –

Når verdens frelser, Jesus Kristus, kom til verden, kaller Skriften ham en profet liksom Moses (5M 18:18) og en stjerne som stiger opp av Jakob (4M 24:17). Men han som var jødenes konge, av Abrahams blod og ætt, han ble forkastet av jødene. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. (Joh 1:11).

Forkastet og spottet av sine egne, gikk Frelseren til hedningene for blant dem å oppreise sønner og døtre av Abraham. (Gal 3:7-9) Denne forsamling av troende på jord kalles Den hellige kristne kirke og De helliges samfunn.

Det vil si at du og jeg– vi som i dag tror på Jesus – vi er «et hellig folk … utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk» enda vi var «det minste av alle folkene»! Hvilken ære!

Ofte gir vi så lite akt på vår salige stilling i denne verden! Apostelen Paulus taler om vår ærefulle stilling som Jesu Kristi eiendomsfolk. (Tit 2:14) Og apostelen Peter sier at vi «er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom.» (1Pet 2:9)

Hvorfor utvalgte Herren oss? Hvorfor kalte han oss til den kristne tro? Hvorfor gjorde han oss til et hellig folk? Var det fordi vi var så mange? Var det fordi vi var så betydningsfulle i verden? Var det fordi vi var mer moralske enn andre?

Nei, forsamlingen av de sanne troende har alltid vært den lille hjord (Luk 12:32) i denne verden. Og etter vår natur er vi ikke det spor bedre enn alle andre, for alle har syndet og står uten ære for Gud. (Rom 3:23)

Hva var det da som drev Gud til å gjøre oss til sitt utvalgte folk?

Igjen lyder Moses’ ord: «… fordi Herren elsket dere …derfor …» Altså, fordi Herren elsket oss, derfor valgte ham oss ut. Så enkelt er svaret!

Her har vi ingen ære eller fortjeneste. Alt står til Kristus som elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. (Ef 5:2) Han er vår ære og vår ros!

– – –

Vår tekst taler også om de vantro når det står at han gjengjelder dem som hater ham, og det gjør han åpenlyst, så han lar dem omkomme. Han er ikke sen når det gjelder den som hater ham. Like opp i hans øyne gjengjelder han ham. (5M 7:10)

Hvorfor er det slik at noen tror og blir frelst og noen forkaster troen og går fortapt?

Til dette kan jeg bare svare: Jeg er frelst av pur nåde, uforskyldt og kun fordi Frelseren, Jesus Kristus elsket meg! Men den vantro går fortapt for sine synders skyld.

Da Gud førte Israelsfolket fra slaveriet i Egypt til Det lovede land, oppfylte han sine løfter til Abraham. Og da han sendte sin sønn Jesus for å forløse oss, førte han oss for evig ut av syndens slaveri. Hvorfor gjorde han det? Jo, fordi han elsket oss, «derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset.»

Hvordan ble vi en del av Guds utvalgte folk? Jo, ved å høre hva Gud har gjort for oss! Han kjøpte oss fri og gav oss troens gave. Av idel nåde er også vi blitt Guds folk, et folk som Herren elsker og som han ømt kaller «sin øyesten» (5M 32:10), og «min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn» (Jer 31:20).

Det er Herrens vilje at hans utvalgte folk skulle leve og holde fram i barnekåret. Israelsfolket fikk løfte om Herrens miskunn dersom de tok «vare på de bud og de lover og de forskrifter som jeg i dag befaler deg å holde».

For Guds folk i dag betyr disse bud og lover og forskrifter ganske enkelt Guds ord. Skal vi holde fast på barnekåret, må vi holde fast på Ordet. Dersom vi forlater eller forakter Guds ord, mister vi vår høye stilling som Herren har satt oss i, liksom Israelsfolket mistet sin.

På den andre siden kan vi miste vår utvelgelse og frelse gjennom synd. Moses advarer om at Gud lar dem som hater ham omkomme. Å leve i synd er det samme som å forakte og hate Gud. Gjennom synden viser du Den Hellige Ånd bort fra ditt hjerte.

Moses advarte Israelittene inntrengende mot å inngå pakt eller ekteskap med hedningene i Kana’ans land. (5M 7:2ff) På samme måte står vi i fare for å forbrødre oss med syndere og falske profeter. Men da risikerer vi å miste vår herlige arv!

Denne fare møter vi stadig, ja hver eneste dag i en tid hvor folk forakter syndens alvor og mener enhver tro er like bra og avviser Guds ord.

Men la dem bare kritisere oss, dømme som intolerante, fanatiske og gammeldagse. Hva betyr vel det? Det som betyr noe er hva Skriften sier, som når apostelen Paulus advarer oss i Rom 16:17: «Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!» Og Jesus sier det like frem i Matt 7:15: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver.»

En sau kan ikke stå seg i kampen med ulvene, men mister livet. Hvis vi som kristne går i forbund med ulvene, mister vi skatten, den som Gud har gitt oss fordi han elsket oss!

Måtte Den Hellige Ånd hjelpe oss til å motstå enhver troens fiende, og bevare oss i troskap mot Jesus og Hans ord!

Etter manuskript fra Miguel Curse.
Oversatt og tilrettelagt for L&E av JE.

————-

Den kristne som gir seg hen i tjeneste for evangeliet, opplever at han får del i det på en måte han aldri hadde drømt om. Evangeliet blir kraft, velsignelse, liv og fred.

Øivind Andersen