Salige er de fredsommelige
Av C. O. Rosenius
Såfremt det er mulig, da hold dere på deres side fred med alle mennesker! Rom12:18
Dette ordet handler om et medgjørlig og fredelig vesen i alle menneskelige saker, unntatt de spørsmål hvor vi for sannhetens skyld, av troskap mot Kristus og av hensyn til sjelenes vel, må stri mot mennesker. For dersom vi skulle gi etter i det som har med troen å gjøre og ofre sannheten, Kristi ære og sjelenes velferd for å ha fred og vennskap med alle mennesker, ville det være langt fra apostelens mening. Det er også antydet en slik innskrenkning i oppfordringen gjennom disse ordene: «Såfremt det er mulig.»
Det kommer altså ikke alltid til å være mulig å holde fred med alle mennesker, hvis vi er tro mot Gud og sannheten. Det har allerede David opplevd når han sier: «Jeg er bare fred; men når jeg taler, så er de ferdige til krig.» Hele verden strir mot Gud og hans rike. Vil jeg derfor være tro i min bekjennelse til Kristus, må jeg nødvendigvis komme i strid med mennesker, som Kristus også uttrykkelig og bestemt sier: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid. For fra nå av skal fem være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre. Far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.» Derfor sa han også: «Ve dere, når alle mennesker taler vel om dere!» Her viser det seg hvor falsk deres kristentro er som jenker seg slik etter alle mennesker at de aldri kommer i noen strid p.g.a. nidkjærhet for Kristus. Ja, de klandrer kanskje også de troendes nidkjærhet og mener at hvis de bare la vinn på større visdom, ydmykhet og saktmodighet, skulle de nok kunne behage verden.
Gud gi at slike mennesker ville gi akt på at den Herre Jesus Kristus, den fullkomne, som var saktmodig og ydmyk av hjertet, likevel aldri kunne være verden til behag, aldri kunne ha fred og vennskap med de vantro. Det er sikkert nok at det hos kristne kan være mangel på visdom, ydmykhet og kjærlighet. Men at de skulle kunne være tro mot sin Frelser og likevel behage verden, det strir mot sannheten. Nei, dere troløse, «vet dere ikke at verdens vennskap er Guds fiendskap?» Her ser vi altså den årsak som vil føre til strid. Men apostelen sier videre:
Såfremt det er mulig, da hold dere på deres side fred med alle mennesker. Er det virkelig for Kristi skyld og som følge av verdens fiendskap mot sannheten at jeg kommer i strid, da la altså ikke det bekymre meg. Se bare til, du kristen, at det ikke hos deg er noen kjødelig årsak til strid, f.eks. en naturlig egensindighet, tverrhet, lyst til å klandre eller liknende. Men å finne noe slikt hos seg selv, er en vanskelig kunst p.g.a. egenkjærlighetens tilbøyelighet til å rettferdiggjøre seg selv og kaste skylden på andre. Likevel finnes det en prøve som gjør det mulig for deg å oppdage den kjødelige grunn til din strid med menneskene: Gi akt på hvordan det står til med kjærligheten i det du sier! Hvis du ofte kommer i strid p.g.a. slik tale som ikke springer ut av kjærlighetens omsorg for sjelen, da har du grunn nok til å tro at det er en kjødelig årsak hos deg selv.
At du er nidkjær i å ville rette på alt som du finner urett, er ikke bevis nok på at du drives av kjærlighet; men hvis du pleier å be for dem som du taler til, og pleier å frykte for din egen mangel på omsorg og takt, da vitner det om at du drives av en hellig beveggrunn. Måtte Gud åpenbare vårt hjertes underfundighet for oss! Mange mennesker lider tungt under en stadig ufred med sine medmennesker, bare p.g.a. et egensindig og umedgjørlig sinn og en løs tunge. Derfor sier apostelen Peter: «Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik – søke fred og jage etter den.»
Men om vi er aldri så fredsommelige, føyelige og vennlige, skal det likevel ikke være mulig for oss å ha bare fred med våre medmennesker. Og ikke bare p.g.a. sitt fiendskap mot Kristus, men også p.g.a. mange jordiske ting skal stridslystne mennesker forstyrre oss. Det er egentlig av den grunn at apostelen sier: såfremt det er mulig, da hold dere på deres side fred med alle mennesker. Altså, selv om andre mennesker angriper deg, din eiendom, din person, ditt rykte, må ikke du selv stri eller gi anledning til strid, men overlate din sak til din trofaste og mektige Far, som alltid sørger for de elendige og undertrykte. Det var om dette Jesus sa: «Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn!»
Den som alltid vil stri for sin rett, må lide meget og tape meget. Lykkelige er de kristne som stoler så trygt på sin himmelske Fars omsorg, at de overlater det til ham å forsvare deres sak! Vil jeg selv forsvare min sak, kan Gud rettferdig nok overlate den til meg selv, og da går det alltid ille. Men hvis jeg derimot overlater min sak til Gud, så blir den hans, da skal han forsvare den, og da gjør han det alltid på beste måten.
Fra Husandaktsboken
Betraktning for 14. februar.