Livets alvor
Av Karl Notøy
I dag skal alt være moro. Livet skal nytes. Det folket vil ha er sirkus og brød: – La oss leve i dag, for i morgen dør vi! Det gjelder å la seg underholde.
Denne innstilling holder på å få innpass i de kristnes rekker. Det snakkes ikke lenger om livets store alvor, – at det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Guds ord blir ikke lenger tatt alvorlig, det har ikke lenger autoritet i vårt samfunn. Også innen kirke og organisasjoner utvannes Gudsordet. Korset anstøt kommer bort. Drama og andre verdslige gjøremål kommer inn. Andakt og stillhet blir det lite tid til.
Det er et alvor dette å være et menneske og en evighetsvandrer. Vi kan bedra oss selv! Det går an å leve på en livsløgn!
Vi trenger framfor alt at Gud får stanse oss. Hvis ikke går vi under!
Vi trenger at både Ordets alvor og at Ordets forløsende budskap kommer fram! Både lov og evangelium må forkynnes. Det finnes bare ett budskap og det trenger vi å høre på nytt og på nytt.
Vi må ikke «stikke av» når Ordet dømmer oss, men la det få rett, – selv om vi blir kalt mørkemenn!
La oss ikke slå av på Guds ord, for da kan vi være med på å føre folk på avveier.
Det er alvor når et menneske møter Guds kall. Da bestemmes menneskets evige skjebne. For i den stand et menneske forlater dette livet, blir det i evigheten.
Derfor er det alvorlig å tenke på de mange anledninger en har latt gått fra seg til å vitne om sin Herre og Frelser. Vi har medvandrere som er på vei til fortapelsen, og det ser ut som vi ikke bryr oss. La oss tenke på bibelordet om at hans blod kan bli krevd av vår hand dersom vi ikke advarer den ugudelige! (Esek 3:18)
Som kristne har vi et ansvar. Vi skal være jorden lys og salt. Vi har fått et oppdrag, vi skal være med på bringe evangeliet til dem som ikke har fått se Jesus som sin Frelser, – og det til jordens ende!
Og så bruker vi så mye på oss selv! Gud rikes arbeid kommer kanskje i andre rekke? Hadde vi virkelig fått se livets alvor ville vi kanskje ha prioritet annerledes?
Hadde vi bedre forstått hva som er viktigst i livet tror jeg vår hverdag ville sett annerledes ut.
Å, om vi fikk se at den tiden vi har er kostbar! Å, om vi mere kunne få bruke vår tid, slik at det ble til ære for Gud og til nytte for våre medmennesker! Å, om livets og evighetens alvor mer fikk prege vår livsførsel!
Vi får aldri tilbake dagen i dag. Derfor skulle vi leve som om denne var den siste, leve et liv som er vårt kall verdig!