Vårt liv som en stormfull reise
Av Jakob Traasdahl (1838—1903)
Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hårdt mot bølgene, for vinden var imot. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? Og da de steg opp i båten, la stormen seg. Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!
Matt 14:22–33
På et øde sted hadde Jesus mettet “henved fem tusen menn foruten kvinner og barn” med fem brød og to små fisker, som under hans velsignede hender var blitt tilstrekkelig til mettelse for disse mange hungrige.
Det var deilige dager for disiplene, når de fikk være vitner til slike undere. Hvor måtte ikke da deres store mester stråle for dem i overnaturlig glans! Også vi, brødre og søstre, har slike dager sammen med vår mester dager, da vårt lille åndelige matforråd plutselig forvandler seg til uuttømmelige magasiner. Da opplater Guds Ånd våre øyne for de vidunderlige nådens rikdommer, og vi forbauses over, at vi noensinne kan føle oss å stå likesom på knapp kost – ja endog ha våre fastetider, da vi slett ingen åndelig næring synes å finne, men overalt er omgitt av den mest håpløse øde ørken. Ja da fryder vi oss – da har vi i vår guddommelige mester en bølgebryter, som demper alle hedenske omsorgers bølger, og vi føler oss så usigelig trygge i hans selskap.
Men så kommer tider, da han, som det står i vår tekst, “nøder sine disipler å gå i båten” og selv blir stående igjen på stranden, tider, da vi, i stedet for nådens undere opphopet omkring oss, ser veldige bølgetopper, som løfter seg truende i været for å sluke oss. – Å, det er nødens tider, tider i storm og uvær – og, som det synes oss, uten en fører, som er i stand til å få vår arme livsbåt i den trygge havn. Vi må trede ned fra den faste landjord, som lå der så solid og trygg under våre føtter, og inn i tåken, som beveger seg i et forrædersk element; der er intet fast. Er sjøen stille og rolig, kan det vel gå an, men opprøres den av storm og uvær, ja da omtumles den lille båt forferdelig av bølgene og er riktig et bilde på en hjelpesløs, forlatt og trøstesløs tilstand. Stormen, bølgene, det forræderske dyp – alt truer med undergang. En slik stilling skildrer den gamle sanger, når han sier: “De så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. Han bød og lot det komme en stormvind og den reiste dets bølger. De fór opp mot himmelen, de for ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken. De tumlet og ravet som en drukken mann og all deres visdom ble til intet.” (Sal 107: 24-27)
Ja slik kan Guds barns stilling være i det åndelige – og de har bare et minne med seg om undergjøreren, og minnet kan ikke true stormen. Langt borte på stranden er den kjære skikkelse forsvunnet, som kunne hjelpe i all nød.
Ja, slik kan vår stilling se ut. Således så det ut for disiplene; men Gud være lov, han følger oss dog likesom han fulgte dem med sin kjærlige omsorg og forstår også å ta storm og bølger med iblant de midler, hvorved han opplærer sine barn til under alt å henge fast ved ham.
La oss da i lyset av dette evangelium betrakte:
1. Vårt liv som en stormfull reise mot evigheten.
2. Hvorledes vi holdes oppe ved troen, men synker ved vantroen.
Når vi en skjønn sommerdag ror hen over den speilblanke fjord, og båten glir så rolig og stille hen over dypet, da har vi vanskelig for å tenke oss inn i den fryktelige stilling en slik liten båt kan være utsatt for under de veldige stormer.
Således er det også med kristenlivet. Det kan ligne en rolig, speilblank sjø, henover hvilken vårt skip glir så lykkelig og trygt, bestrålt av himmelens sol. Hvor vanskelig har vi ikke da for riktig å kunne sette oss inn i hva uvær og storm fører med seg av nød og elendighet.
I dagens tekst har vi et levende bilde av de stormfulle tider i vårt liv for oss; men vi har også et bilde ja, mere end et bilde – av våre forskjellige forhold under stormen; vi ser hvorledes vi holdes oppe ved troen, men synker ved vantroen.
Evangelisten forteller oss, at frelseren nødet sine disipler til å gå ombord i båten og fare over til den andre side av sjøen, mens han selv gikk opp på berget for å tilbringe natten i bønn.
Brødre og søstre! Vi skal også gå over til den andre side av dette verdenshav, og vår dyre frelser, i hvis trofaste hånd vår frelse og bevarelse ligger, er gått opp på et berg, høyt over alle Galileas berg, for som vår yppersteprest å tre frem for oss. Visselig er han på en usynlig måte nærværende i båten; for han sa jo før sin bortgang: “Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende;” men fra sitt høye sete ved Faderens høyre er det egentlig han utfolder sin maktstilling til fordel for sine stakkars venner, som ennå ferdes der nede på havet, og over hvis ferd han så trolig holder utkikk fra sitt høye sete.
Hvor salig å vite, at vårt liv ligger i hans hånd. Han har vilje og evne som ingen annen til å hjelpe fattige syndere under alle de stormer og all den nød, som kan møte dem under overfarten til evighetens land.
Så forteller evangelisten oss, at da disiplene var kommet midt ut på sjøen, “led de nød av bølgene; for vinden var dem imot.” Stakkars disipler! Natten brøt inn over dem, og de hadde sterk vind og høy sjøgang mot sin lille båt. Vinden var dem imot. Er det ikke også således med oss mang en gang? Vinden synes å være oss imot i alle henseender. En tid seilte vi glade avsted for god bør, vi hadde vinden med oss. I våre hjerter var det glede og fryd; vi fornemmet så tydelig, hvilken innflytelse nådens solskinn hadde på vår sjel. Vi følte, at vi elsket den dyrebare frelser og var villig til å bringe hvilket som helst offer for ham. Vi kunne også glede oss i helbred og sunnhet, venner og bekjente. Ingen forfølgelsens bølger slo heller imot vårt livsskip; kristendommen syntes kun å ha brakt oss glede og fred, lykke og velsignelse. ære og fremgang. Vi hadde medvind. Akk, hvor glade drev vi da ikke på vår båt frem over den solbelyste flate!
Men så begynte himmelen å bli dunkel over oss. Det begynte å blåse kraftig motvind. Stormen opprørte havet, og vi fikk en alvorlig kamp med bølgene. Der inne i hjertets skjulte dyp fikk vi også motvind: det var som alt kom fra den forkjærte kant og ville drive vårt livsskip ned mot den farlige kyst. Følelsenes bølger slo svært imot og syntes nesten å ville knuse vårt lille livsskip. Det var følelse av utroskap. Det var veldige selvbebreidelsesbølger, og det var likesom avgrunn ropte til avgrunn for å sluke oss. Vinden var oss imot. Det var oss også, som Herren var oss imot. “Som en løve i skjul ble han oss” (Jer. 2). Og, som man sier: “En ulykke kommer ikke alene,” således var det også med oss; det var likesom vinden hadde vendt seg i alle henseender. Vi så bare truende stormbølger, hvor hen vi vendte våre øyne. Og hva hjalp våre åretak? Hva hjalp våre anstrengelser og våre forsøk? Alt vårt strev hjalp bare til å overbevise oss om vår avmakt. De veldige bølger kastet oss som en ussel spon hit og dit.
Jo, det kan bli stormfullt nok på livets reise mot evigheten, og en kristen skal nok mer og mer få erfare, at han har motvind under sin seilas på livets stormfulle hav; en motvind, som vi vel til sist skal takke Gud for, når vi får se, hvorledes han ved den trettet ut våre egne krefter for å la sin “kraft fullendes i vår skrøpelighet.”
Da disiplene befant seg i den største nød, fikk de se en skikkelse borte på bølgene, og de ble enn mer forferdet. De mente å se et spøkelse, og dog — hvor forunderlig — det var redningsmannen selv, som kom til dem, det var deres kjære Jesus, som hadde hatt øynene med dem oppe på berget og nå kom til dem og sa: “Vær frimodige, det er meg, frykt ikke !”
Mine venner! Vi skulle vel aldri være utsatt for et lignende mistak som disiplene, så vi også ser et reddsomt spøkelse i den hjelp, Herren sender oss i vår nød? — Ja, at Herren selv ser ut som et sådant for oss, så lenge våre øyne er omtåket, er visst ofte tilfellet. La oss tenke oss om: Vi har våre meninger om, hvorledes hjelpen bør komme, og Herren har sine, og når han da kommer, kommer han slik, at han skremmer oss. Da Paulus hadde vært henrykt til den tredje himmel, ba han visst inderlig til Gud, at han skulle bevare ham fra hovmodsdjevelen. Men hvordan befant han seg, da Herren til svar på det sendte ham en satans engel, som fikk lov å slå ham på munnen? Var ikke frelseskurens smertelige erfaringer ham et fryktelig spøkelse – en torn i kjødet, som han helst ville bli kvitt? Se her et annet eksempel: Du føler, at de jordiske ting, som Herren har gitt deg, har en farlig innflytelse på ditt hjerte. Du fristes til å avgude med det kjære barn som Herren har gitt deg, eller de jordiske midler, som rikelig tilflyter deg. Som svar på dine bønner om bevarelse og hjelp sender han dødens mørke skikkelse inn i ditt hus, eller han tilsteder, at en ågerkarl eller en annen usling ved list og falskhet får berøve deg din formue. Ser ikke Herren ut som et spøkelse, når han kommer for å hjelpe oss på slikt vis?
La oss ta ennå et eksempel fra det indre liv. Du fikk jo fred og glede i din sjel derved, at du som en helt ugudelig fikk tro en full forlatelse og frelse i lammets blod, og du var glad og lykkelig, så lenge du ikke ville vite deg noe annet til salighet end Jesus Kristus og ham korsfestet; men den lille hemmelighetsfulle ting, som vi kaller hjertet, å hvor det er bedragersk! Du merket jo, at da du fikk Jesus til din hjertevenn, da fikk du også en hel del deilige ting i medgift med ham. Du fikk barnets ånd, som roper: “Abba, kjære Fader.” Du fikk åndens vitnesbyrd med din ånd, at du var et Guds barn, og du fikk fred og glede i Den Hellige Ånd. Du fikk også en ny kraft til å føre et nytt liv, og du fikk nådegaver, med hvilke du skulle virke i Herrens tjeneste. Alt dette var en medgift, som du fikk med Jesus, da du ble trolovet med ham, og fikk ham til din eneste frelsesgrunn. Men så begynte du så smått og umerkelig å grunne ditt frelseshåp på medgiften i stedet for på Jesus alene – ikke slik, at du fikk falske teorier om disse ting, men ditt hjerte, ser du, det er bedragersk – det kan lett hende, at du med teoriene går en vei og en annen med hjertet. Men du ba nå samtidig, at Herren skulle bevare deg fra alle farer, og så kom han og la sin hånd på medgiften. Freden og gleden ble forstyrret, åndens vitnesbyrd likeså, og den frivillige lydighetsånd ble likesom lammet. Si meg, kom ikke Herren som et spøkelse? Så ble det et nytt oppgjør fra hjerteroten av, og så ble det “Jesus alene” igjen.
Ja det er nok ikke bedre med oss, hvor opplyste og dyktige vi enn er, enn at Herrens tilskikkelser til vår frelse ofte kommer over oss som spøkelser.
Men la oss nå se hvorledes det gikk disiplene. Da Peter merket, at det var Herren, sa han: “Herre! er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet.”
Hva skulle nå dette være godt for? Jo, Peter ville ha et håndgripelig tegn på, at det var mesteren selv, som meldte seg. Men om det nå hadde vært et spøkelse, som hadde budt ham å komme ut på sjøen, hvordan hadde det da gått ham? — Stakkars Peter, det går fra ytterlighet til ytterlighet; men det lå noe inderlig oppriktig innunder, derfor sier frelseren til ham: “Kom !” og så treder Peter nok så frimodig ut av båten og vandrer med løftet åsyn mot sin Jesus. – Se, dette gjorde han på Jesu ord, og det var nå denne tro, som holdt ham oppe. Men da hans øre hører hvorledes stormen hyler og bølgene bruser, vender han sitt øye ut over det opprørte hav, og med en gang begynner han å synke og roper nå i sin nød: “Herre, frels meg!”
Se, slik har det gått mang en gang under de alvorlige stormer, som nå i nitten hundrede år har gått over Herrens menighet.
Når Herren kommer til oss i nøden, da er det ikke sagt, at han med engang truer stormen; men hva gjør det, når han hjelper oss til å gå på bølgene? O, hvor utallige er ikke de vitnesbyrd, som kirkens historie har å meddele oss om Guds barns seiersgang hen over bølgene. Se på de første blodvitner, da var havet forferdelig opprørt. Men se, hvorledes svake kvinner og menn, ja endog barn, kunne gå seierssikre hen over det rasende havs fryktelige bølger like inn i fredens havn. Se på en Luther, en Paul Gerhardt – ja la oss også nevne gudsmannen Hans Nilsen Hauge – se, hvorledes disse trosvitner vandret på bølgene med blikket vendt på Jesus. Men ser vi på det brusende hav omkring oss og begynner å beregne stormens og – bølgenes styrke, og lar oss imponere av deres fælhet – da synker vi snart.
Å brødre og søstre, vi lever i en tid, da det kanskje mer end noensinne gjelder å se på Jesus og fordype oss i hans makt og herlighet. Sannelig, det bruser fælt ute på verdenshavet i vår tid, og det er sterkere motvind end noensinne før. Aldri har vel heller satan, slik som i vår tid, formådd å puste ut sin giftige avgrunnsvind mot kirkeskipet. Måtte vi få denne sang riktig inn i våre hjerter: “Vår Gud han er så fast en borg”, da skulle vi le ad stormen og bølgene, og ved Guds makt bevares ved troen til den frelse som er rede til å åpenbares i den siste tid.
Men akk, hvor passer ikke frelserens ord til Peter også på oss, da han tok ham i hånden og drog ham opp av dypet: “Du lite troende, hvorfor tvilte du?”
Vi er i sannhet meget talende og lite troende. Vi har store ord, store begreper og stor bekjennelse, men hvor ofte gnager ikke tvilens ormer inne ved selve hjerteroten. Vår tid med sin rastløse utadvendthet og tilbøyelighet til kun å ville forstå, erkjenne og vurdere det, som våre øyne ser, og våre ører hører, er sannelig ikke skikket for disse mystiske ting, som vi kaller tro og fortrøstning på Gud. Det er, som skulle man ville oppelske en deilig plante ute på det kalde vinterland; og er denne plante ved Guds kjærlighets underbare glød begynt å spire i hjertedypet, da vil tidens kalde og giftige vinder trenge seg inn gjennom enhver åpning for å berøve den livet.
La oss ikke være blinde for vår tids særegne farer; men la oss heller ikke se på farene, som Peter så på bølgene – la oss se på ham, som med majestetisk ro skrider hen over det opprørte hav og har all makt i himmelen og på jorden. La ham få tre inn i vårt livs skip, og vi skal ennå få erfare, at han er mektig til å stille stormen. Og når vi erfarer hans underbare makt, da la oss gjøre som disiplene, falle ned for ham og bekjenne: “Du er sannelig Guds Sønn !” og så aldri tape denne vår førers dyrebare bilde av vårt hjerte, men holde fast ved det under alle tidens storme, ja i livet og i døden, og vi skal snart se hans forklarede åsyn ansikt til ansikt, og falle ned for hans trone og bekjenne: “Du alene er verdig til å ha prisen og æren; for du har kjøpt oss fra jorden med ditt blod.” Amen.