Hva kjennetegner en evangelisk tro?
Av Paul Gerhard Sand
“Da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han stod opp og fulgte ham. Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler. Da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere?
Da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han stod opp og fulgte ham. Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler. Da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere?
Men da Jesus hørte det, sa han: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Gå bort og lær hva dette betyr: Jeg har lyst til miskunnhet og ikke til offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.”
Matt 9:9-13
Kristi bitreste fiender mens han var her på jorden var fariseerne. De var sterke, selvtilfredse, fromme og hellige i egne øyne. De hadde ingen trang etter en frelser. For de manglet totalt erkjennelsen av sin egen fortapte tilstand. De hadde étt eneste mål: Å få ryddet ham av veien.
Med det for øye fulgte de med ham over alt, for å kunne registrere alle hans gjerninger og høre alle hans ord, i håp om å kunne oppdage noe de kunne bruke mot ham.
Det verste av alt var at han forkynte en ny lære, og satte døren til nådens rike vidåpen for tollere og skjøger. Oppbrakte så de at “Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham”. Derfor knurret både fariseerne og de skriftlærde og sa: “Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!”, Luk 15:1-2. Og da Jesus gikk inn i Sakkeus’ hus, anklaget de ham og sa: “Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!”, Luk 19:7.
Men vi bør virkelig være takknemlige for det vi gjennom disse Kristi fiender har fått høre! Ikke bare for de sannhetene de i forskjellige situasjoner selv uttalte om ham; sannheter som i deres øyne var nedverdigende om ham, men som i virkeligheten forherliget ham. Men også fordi de gav vår dyrebare Mester anledning til å forkynne det herligste evangelium. En slik anledning er det denne teksten vår omhandler.
Når Jesus hadde kalt tolleren Matteus, laget Matteus til fest for Jesus i hjemmet sitt. Her satt da Jesus til bords sammen med en hel del tollere og grove syndere. Disse som alltid skygget ham vender seg så til Jesu disipler og spør: Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere? Han gir seg jo ut for å være en hellig mann!
Men så står Jesus selv fram og svarer dem. Og han forteller dem ikke bare hvorfor han spesielt oppsøker syndere. Men også hvorfor synderne holder seg nær til ham. Han sier at de, i motsetning til de sterke fariseerne, hadde det vondt, og dermed hadde bruk for legen.
Og om seg selv sier han at det ligger ham mer på hjertet å få vise miskunnhet enn å motta offer. Derfor leter han etter slike som er villige til å ta imot hans nåde.
Dette Jesu svar er jo herlig legedom for en avkledd synder, og virkelig mat for enhver som hungrer. Det strømmer levende vann ut fra disse ordene, like friskt nå som da de ble uttalt.
Fariseerne og de skriftlærde kjente godt til spådommene om Messias, og hadde også en slags forventning til at han skulle komme. Men de ventet at hans frelsesgjerning skulle dreie seg om forbedring av deres jordiske kår. Og når han kom, regnet de med at de som selv trodde de var de frommeste og helligste i folket, skulle bli hans nærmeste venner og få hedersplass i hans rike.
Men nå står altså Jesus fra Nasaret fram og sier han er den Messias profetene har sagt skal komme. Hans undergjerninger viste at Gud var med ham. Men forøvrig var det så mange andre forhold omkring ham som vitnet mot at han var Guds hellige Sønn. Han trivdes jo best blant elendige syndere. At deres egen hellighet bare var hykleri, og at det var dette han rett og slett avskydde, forstod fariseerne ikke.
De forstod heller ikke den egentlige grunnen til at han holdt seg sammen med tollere og syndere; at det ikke var av kjærlighet til deres synd, men av kjærlighet til disse menneskene, som han så gjerne ville frelse fra deres synder.
Men disse fariseerne har også i dag mange åndelige etterkommere. Så lenge evangeliet har vært forkynt i verden, har det vært nok av dem som har forarget seg over at Jesus eter samme med syndere. Riktignok er det ingen blant dem som vil være kristne, som rett ut klager på Jesus selv. Men beskyldningene går ut over hans vitner. Og disse beskyldningene endrer så form etter de forskjellige tider og steder.
En gang heter det om dem som forkynner evangeliet uten menneskelige gjerder og tilføyelser, at de forkaster både loven og gode gjerninger. En annen gang at de bryter ned de gamles former å gjøre det på. Så at de forkynner “et nytt evangelium”, hvis de lærer at et menneske kan bli frelst uten noen “skikkelig omvendelse” o.s.v. Men uansett hvor forskjellig anklagene formuleres, så går de i hovedsak bare ut på det ene: At forkynnelsen åpner døren til nådens rike for vidt opp.
Dypest sett er det likevel i alt dette ikke tale om ord og uttrykk. For det er selve saken det er delte meninger om. Og de delte meningene kommer av de enkelte hjertenes forhold til Kristus.
Er vi blitt avkledd all vår egen visdom og kraft, og som en ugudelig og fortapt synder har lært å klamre oss til Kristi kors. Og dermed ikke har vår trøst i vår anger eller vår omvendelse, men utelukkende i Kristi blod. Da kan vi heller ikke vise andre noen annen vei.
Da har vi erfart at det ikke er mulig for noe menneskes egen makt å bli annerledes enn vi av naturen er, før vi kommer til nådestolen i Kristi blod. Der får vi, gjennom en ny fødsel, del i den guddommelige natur. Da først blir vi en ganske annen enn vi var før. For vi er blitt en ny skapning i Kristus.
La oss derfor bare innby alle mennesker til å komme til Kristus akkurat slik som de er, uten den minste forbedring i noen retning. Uten å vente på sterkere syndserkjennelse, mer anger, mer seier over synden o.s.v.
Og en slik forkynnelse vil ikke bli uten frukt. For over alt finnes det åndelig syke mennesker som gjennom en slik forkynnelse finner fred for sine sjeler.
Er det slik med deg at du ikke får det til å omvende deg rett, tro rett, be rett, elske rett, kjempe rett?
Kom da bare til Jesus – uten å eie noen sann anger og sann omvendelse, uten sann tro, bønn, kjærlighet, kamp og seier over synden.
Ja, kom du, så syk og fortapt som du er! Og Herren Jesus Kristus vil ikke bebreide deg noe som helst, eller overraskes over at du kommer. For han har jo selv sagt at “det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt”.
Og la deg heller ikke holde tilbake av den tanken at du ikke er syk nok. For bare den føler seg virkelig syk, som kjenner sin mangel også med hensyn til følelsen av sin egen elendighet.
Den derimot som mener han sørger nok over sin synd, er sønderknust og angrer nok, han er “frisk” og en åndelig rik. Han har sin rikdom og sin trøst i den åndelige fattigdommen han innbiller seg at han har.
Vil du bare komme, så har du uten tvil nok følelse av din elendighet. For en slik følelse har jo nemlig ingen annen hensikt enn nettopp å drive deg til Kristus.
Det er en stor motsigelse når enkelte sier: Jeg er så ugudelig og elendig, så avmektig overfor synden, jeg har så hardt og kaldt et hjerte, jeg er så lettsindig, følelsesløs og likegyldig, – at jeg umulig kan ta imot Guds nåde i Kristus. Det ville være helt formastelig om jeg nå, slik som jeg er, skulle begynne å tro jeg hadde forlatelse for alle mine synder.
Dette er samme slags tale, som om en ville si: Jeg er altfor syk til å hente lege eller ta medisiner. Eller: Jeg er altfor sulten til å spise, altfor kraftesløs til å la meg bære av en annen, altfor fattig til å motta noen gave.
Nettopp fordi du har så mange synder, trenger du tilgivelse for intet. Og nettopp fordi du er så avmektig og udugelig, så du umulig kan forandre deg selv, må du begynne med å sette din tillit til Jesus – akkurat som du er.
Dersom du bare på étt eneste punkt var fornøyd med deg selv, om det så bare var dette éne at du syntes du hadde stor nok anger over din synd, – da var dette nok til å holde deg borte fra Frelseren.
Du kunne ganske sikkert, også i denne tilstanden, be til Herren. Og muligens også innbille deg at du trodde på ham. Men det ville bare være et selvbedrag! For mens du med din munn bekjente at du ville frelses av nåde, ville ditt hjerte i all hemmelighet henge ved og bygge på dette ene som du var tilfreds med hos deg selv.
Bare den har en sann tro på Kristus som erkjenner at han ingen annen rett har til å tro enn ethvert annet menneske på jorden. Et slikt menneske ser at grunnlaget for frelsen ikke ligger i noen anger eller omvendelse hos ham selv. Men i det salige evangeliet som tilhører alle, selv de mest forkomne blant de ugudelige, i like høy grad.
Han tror fordi han er et menneske, – ikke et særdeles angrende, omvendt, troende eller gjenfødt menneske – men bare fordi han er et virkelig menneske, som har del i all den fordervelse som har gjennomsyret hele menneskeslekten. Men som også er eiendomsberettiget til all den nåde som ble tilveiebrakt for hele verden i Jesus Kristus, menneskesønnens frelses- og forsoningsverk. Gud være lovet for denne store nåden!
Hva skulle vi vel ellers gjort, alle vi elendige, som ser og kjenner at vårt hjertes tanker er onde fra ungdommen av? Vi som tross all vår bønn, kamp og strid daglig kommer til kort i vår helliggjørelse. Som mangler den rette kjærlighet og gudsfrykt, den rette tro og kraft. Men derimot er så rike på onde lyster og tilbøyeligheter, så rike på fall og overtredelser.
Hvor skulle vi vel vende oss, alle vi i oss selv ugudelige, som jo lenger tiden går oppdager at all vår egen dyd og rettferdighet bare er stinkende skarn og elendighet? Vi som til og med trenger tilgivelse for våre bønner, våre kjærlighetsgjerninger og virksomhet for Guds rike. Ja, hvor skulle vi vende oss hvis vi ikke hadde en Frelser som er blitt vår virkelige stedfortreder, har båret vår synd og skyld, og tatt på seg vår straff!
Hva var det altså som drev Frelseren til å søke etter så dårlig omgang? Og hva er det som gjør at han trives så godt sammen med elendige, stygge og ureine syndere?
Han svarer selv: “Jeg har lyst til miskunnhet og ikke til offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere til omvendelse”.
Det er Jesu Kristi lyst å få gi. Mens han derimot ingen trang har til å motta noe fra menneskene. Han har jo selv skapt alt, og er alle gode gavers giver.
Når derfor et menneske tror han kan gi noe til ham, som han skulle finne behag i, da er dette et stort selvbedrag.
Og dette selvbedraget er det alle tiders fariseere tilfredsstiller seg med og lever på. De er opptatt med å bære fram for ham sin syndserkjennelse, sin anger, sin tro og alle slags gode kristelige gjerninger. Men Jesus vender seg i avsky bort fra alle disse deres ofre.
Det som behager ham, er bare å få være barmhjertig mot elendige syndere. Derfor søker han etter slike som er villige til å motta nåde for intet.
Paul Gerhard Sand (litt fokortet)
fra boken “Livet i Guds Sønn
(Klippet fra bladet “Arven”)