Krykkene
Av Olav Nergard
Jeg skulle gå på livets veg, men sto.
Jeg kunne ikke gå foruten krykker.
En krykke het: min anger og min tro.
Men ved det første skritt gikk den i stykker!
En krykke het: min kjærlighet til Gud.
Jeg lette opp og ned men fant den ikke.
En krykke het: å holde lovens bud,
Hver tøddel og bokstav til punkt og prikke.
Jeg prøvde også den. Den knakk i tu.
Jeg bad og tryglet Gud om kraft fra oven.
Men jeg var maktesløs og så med gru,
At jeg var lei av både Gud og loven.
En krykke het: min gråt, min bønn, min takk.
En annen het: å redelig fornekte
Seg selv. – Jeg prøvde begge, men de knakk.
Hos meg var intet godt og sant og ekte.
En krykke het: å kunne ta imot
Guds nåde, men hva kunne vel jeg arme,
Som sto der uten kraft til bønn og bot,
Og uten noen hellig glød og varme?
En krykke het: å overgi seg helt.
Jeg støttet meg på den, men skalv og bevet.
Den knakk fordi mitt hjerte var så delt,
Av synd og onde tanker gjennomvevet.
En krykke laget jeg meg også ved
Å grave i mitt indre slik en graver
Der i sitt eget hjerte etter fred.
Men alle slike krykker falt i staver.
Jeg prøvde, i et hellig livsprogram,
Å stå med seier fram på alle krykker.
Det endte i den absolutte skam.
For alle falt for meg totalt i stykker.
Nå ble jeg rasende på lovens tvang,
Og sint på Gud. Jo, loven virker vrede.
Jeg var fortapt. Jeg så min undergang.
Tross alt mitt eget strev så ble jeg aldri rede.
Jeg prøvde alle krykker, alt av mitt,
Men falt aldeles helt og holdent sammen.
Slik lå jeg dømt og maktesløs og slitt
Og selvoppgitt i synden, skylden, skammen.
Da, Herre Jesus, fikk jeg se at du
Har gitt deg selv for meg slik at jeg eier
Fullkommen alt som gikk så helt i tu.
Jeg fikk din død, oppstandelse og seier.
Når alle krykker, alt mitt eget, falt,
Da fikk jeg se det ord som du forkynner:
Du holdt Guds lov for meg, i ett og alt;
Du bar min straff og sonet mine synder.
Og dermed fikk min sjel en annen makt
– Et annet liv, fordi jeg så du gjorde
Forlikelse for meg. Det er fullbrakt!
Du åpenbarte deg for meg i Ordet.
Og bare ved å stadig se på deg,
Så får jeg lov å kaste hver en krykke.
Da går jeg løst og fri og glad din veg;
For da er du min fred, min kraft og lykke.
Fra diktsamlingen «I Herrens hånd», Bibelsk Tros forlag, 1996.