Frigjort!

(Teksten er fra Joh 8:30-46. Her gjengir vi første del av teksten.)

Da han talte dette, var det mange som trodde på ham. Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Joh 8:30-36

Jo, det synger en lerke i det ordet «frigjort»! Herre, la den synge nå!

«Sønnen skal frigjøre dere.» «Nei, synden skal frigjøre dere,» sier verden. Ja, sier verden virkelig det? Man må da ikke gjøre en skjult urett. Verden sier – eller tenker: «Riv deg løs fra Gud, lev ugudelig, lev uten denne Jesus og alt det der.» Og nettopp det er synd. «Dere vil ikke høre meg, fordi dere vil ikke sannheten,» sier Jesus.

«Se på disse mørke pietister, som går på saler og bønnemøter – nei fy; jeg vil være fri, et frigjort menneske som fritt utfolder sin egen natur.» – Er det ikke omtrent så verden mener?

Hva er det da å være virkelig fri?

Jeg kan ikke finne bedre svar enn det en har gitt. Det er å være i sitt rette element, være det man er skapt til.

Se på fisken som fanges på kroken opp i din båt. Den hukes kanskje av kroken og legges i båtens bunn. Er den da ikke fri? Nei, den spreller, for den er ikke i sitt rette element. Men slipp den ut i sjøen igjen. Å, den farer avsted som en pil. Den er «hjemme», den er fri.

Tenk på en gutt som er skapt til sjømann. Men foreldrene vil ikke ha ham den veien; han skal lese, han skal bli prest. Bare han vil lese, lese, skal han få nye klær, slikkeri og sommerferie. Mor går og steller vel for ham, man kan da ikke si at han er i fengsel? Nei, men fri blir han først den dag da han står ombord og ankeret heises og seilene fylles og gutten skal ut som førstereisgutt. Han er kommet i sitt rette element, på sin rette hylle. Tross avskjeden stråler han av glede, han er fri.

Venner, vi har ikke skapt oss selv. Det kan aldri gjøres om. Vi er kommet fra Gud, vi er av hans «ætt». Vi skal tilbake til Gud, vi er aldri lykkelige uten i Ham, vårt rette element.

Dersom vi var skapt til å synde, så måtte vi jo bli lykkeligere og friere jo mer vi fikk av synden.

Men jeg spør om det er slik? At bare man slipper seg riktig løs fra Gud, så er man på sin rette hylle, en fri mann, en fri kvinne. Alle ting i livet roper nei. Det er meget mere slik – at når man våkner av synden, så er man misfornøyd, bitter på hele verden, urolig, ulykkelig. Man har vært der man ikke skulle; man har vært en annen enn den man skulle vært, sviktet seg selv og det gode. Det var noe ondt, en sykdom, en forblindelse, en galskap som kom over en.

Ja, ikke vil alle tilstå dette. Da var det ingen sak. Nei, mange vil forsvare seg. Men innerst inne er det en røst som anklager og dømmer ethvert våkent menneske som synder! Kjære, dersom synden var vårt rette element, da var jo dette umulig; da hadde vi jo bare vært den vi var bestemt til. Var det så noe å ha dårlig samvittighet for?

Jeg vet man kan komme så langt bort fra Gud at man ikke føler meget i samvittigheten. Ikke nå i all fall. Men så kan man likevel se disse folk ømme for sine barn f.eks. De vil nødig slippe dem ut i synden. Barna – å nei, de små kjære fine barna, slippe dem ut i det onde!

Ja, men hvis det er menneskets rette element, da må jo barna trives der som fisken i sjøen. Slipp dem ut!

Nei, nei, når jeg står her og ser ut over menneskenes alminnelige flokk, så er der bare en dypere forklaring på elendigheten, ødeleggelsen, jammeren i verden. Vi er en narret, forblindet, forlokket flokk. Det er en motstander av Jesus Kristus, en fiende, som leker med menneskene som katten med musen. Han innbiller oss som han alt innbilte Eva: Bare slipp Gud, bare synd, så blir du din egen gud, så er du fri! Men etterpå piner han oss, piner menneskene her og piner dem i evigheten. Det er Satan.

Av alle de fryktelige vers i Bibelen er der ikke mange frykteligere enn tekstens vers 44. Jesus sier til de pene, «fribårne» fariseere: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.» (Joh 8:44-45)

Kjære Gud i himlene, la mennesket våkne opp! La oss alle her være våkne.

Men er nå alle som befatter seg med Gud og Jesus, så frie og så glade?

Hvor gjerne jeg ville si ja! Men jeg ville lyve om jeg talte slik. Mange av oss som går jevnt til kirke og til møter og som leser og ber, er ufri, trykkende, uglade, sukkende mennesker. Hva kan det komme av?

Det kommer av at mange «kristne» ikke er kristne, men religiøse, – religiøse «lovmennesker».

De vil ikke leve fritt i synd og verdslighet. De mener det ærlig.

Men de er ikke rukket frem til dette vers 32 i vår tekst: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» De setter seg tett under Sinai i stedet for under Golgata. Når det kommer til stykket har de ingen full tillit til Jesu, Guds sønns blods allmektige kraft og betydning. Dette er jo sannheten, at Guds sønns blod gjør oss fri, både fra synden og loven. Jeg er løskjøpt, skal ikke først bli det. «Vi ble forlikt med Gud ved sønnens død, da vi enda var fiender.» (Rom 5:10) «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, idet Han ikke tilregner dem deres overtredelser.» (2Kor 5:19). «Det som var loven umulig for vårt kjøds skrøpelighet, det gjorde Gud.» (Rom 8:3) O under! Tenk, det gjorde Gud! Det som du alltid kommer til kort i, det som vil binde deg, det gjorde Gud engang han sendte sin sønn. Vi er frikjøpt, ikke med gull eller sølv, men med Lammets blod. (1Pet 1:18-19). – Men mange alvorlige, religiøse mennesker er redd blodet, tør ikke kaste seg med hele sin tyngde på Jesu fullbrakte forsoning. De står der og ser seg om etter noe annet. Just som hin slavepike i Afrika. Har jeg ikke fortalt om henne?

Hun var til salgs på markedet. Så kom en rik engelskmann forbi. Han hadde vondt av henne og betalte på stedet den forlangte pris. Man fortalte piken gang på gang at hun var løskjøpt, fri, kunne gå hvor hun ville. Men hun ble stående og ventet liksom på en ny herre eller på – jeg vet ikke hva. Kunne ikke forstå det, trodde det ikke.

Akk, slik står mange blant oss til Jesu løsepenge. Sukkende, ufrie, uvisse om sitt barnekår. De ser bestandig etter noe annet. Det er noen forbedring hos dem, noen forandring, som skal gjøre dem fri; – ikke Sønnen. Han får ikke æren. Golgata gjør dem ikke fri. Hva Jesus gjorde, det veier ikke tungt i deres vektskål, men om de selv bare kunne gjøre noe, ja se da! Derfor synger de ikke om Golgata, opphøyer ikke forsoningen. De kunne aldri ha skrevet dette vers:

«Så är jag frikjøpt, Ingen lag mig fäller, Ty min forlossare är Herren Krist, Hans dyra blod långt mer än synden gäller, Hans dyra verdskuld skylar all min brist.»

Kjære ufrie sjeler, dette må ha en ende. Det må bli annerledes med dere. Jeg vet dere er ærlige; men merker dere ikke synden? Paulus taler jo om det i Rom 7. Budet, forbudet har denne sørgelige evne at man nettopp får mere lyst på det forbudte. Og alt, som ikke er nåde, det er «lov».

Skynd deg å gi Jesus æren, la Sønnen være alene om å frigjøre deg. La dog engang blodet virkelig gjelde!

Det står så klart for meg: Det er i samvittigheten frigjørelsen skjer. Jesus blir din nye samvittighet. Den er hans brudekammer, som Rosenius sier. Der inne hvor dommen og frykten og tvilen har sittet – å, la Ham få sette sig der! Her inne i deg og meg, hvor vi har kjent Gud dypest, alvorligst, her vil Jesus Kristus bo, ikke som dommer, men som Forløser og Frikjenner og Elsker, som det søteste, frieste nådens under. Loven, så hellig den er, kan ikke få lov å komme inn der med en eneste trussel eller dom. Hører du?

«Ja det lyder liflig. Men er det ikke farlig? Er det ikke å synde på nåden?

– Legg nå merke til hva jeg sier. Det er noe i meg og deg som aldri må slippe fri. Det er vårt kjød. Kjødet skal ikke frigis; det er under dom, det skal dø. Men vi må lære å skjelne mellom vårt kjød, som aldri blir annet enn kjød, og vår samvittighet, vårt forhold til Gud.

Samvittigheten er renset ved blodet; «du skal intet ha å frykte,» (Es. 54), «jeg har svoret at jeg aldri vil skjenne på deg». I samvittigheten sitter Jesus på alle domstolene, og hos Ham sitter barnekårets Ånd og roper: «Abba, kjære Far.» Der er all ting fritt og åpent og barnlig for blodets skyld. Vi har ikke atter fått en «trelldoms ånd til frykt». Det ville være å krenke Jesus. Det er å bedrøve Faderen. Hva ville du si om ditt barn hvis det begynner å være tjener i huset, sier «De» i stedet for «du», går og skuler og skjeler og skjelver for deg i stedet for å betro seg med all sin sorg og med all sin synd? «Er barnet sykt, er mitt barn blitt forstyrret, hva er det for en ånd, som er kommet over det?»

– Akk, så forvendte vi er blitt! Er det ikke som Luther sier: «Der hvor vi ikke skulle være frie, overfor kjødet nemlig, der tar vi oss friheter, kjeler for kjødet og hva det lyster, men inne i samvittigheten hvor Jesus med sitt blod har gjort oss frie, der er vi bundet og trellaktige og redde for vår egen far.»

Kjære Gud, la din Ånd, barnekårets Ånd, være over alt ditt folk! Bevar oss i «den frihet hvormed Kristus har frigjort oss.» (Gal 5:1). Det er min inderlige bønn at denne tekst i dag og denne preken må gjøre noen trell fri! Så du kan synge med Brorson: «Guds sønn har gjort meg fri Fra Satans tyranni, Fra lovens dom og dødens bånd». Så du og jeg har det velsignet klart hver dag, at

Jeg er kjøpt for dyrt til Å prøve syndens lokkespill; Jeg blæser av den svinemad Og går til himlen glad.

Amen i Jesu navn.

Fra boken «Jesus alene» av Søren Peder-
son, Hans Martiniussens forlag, 1924. Språket er gitt en lett revisjon.
Red.