Du må fødes på nytt!
Av Jakob Traasdahl (1838-1903)
En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem: Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det. Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett. Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike. Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!
Luk 13:23-30
«Fly for ditt liv! Se deg ikke tilbake og stans ikke noe sted på hele sletten. Fly opp i fjellene for at du ikke skal bli revet bort!» (1M 19:17)
Disse ord hørtes engang fra englemunn til Lot, Abrahams brorsønn, da Herren ville redde ham og hans familie fra Sodomas ødeleggelse. Der var steget opp ett rop til Herrens øre fra denne lastefulle by, ett rop som nedkalte Guds straffedoms ildflammer.
Abraham hadde gått imellom og bedt Gud spare den ugudelige by for de rettferdiges skyld som bodde der. Men der fantes ikke så mange, og de som fantes, var alt for meget smittet av Sodomas fordervelse.
Da Lot fortalte sine svigersønner om hvorledes det skulle gå byen, og bad dem redde seg ved flukt, trodde de ham ikke, og tok det for en spøk. – Det ser ikke ut for at Lot hadde klart å gi sine nærmeste respekt for sine ord – for sitt alvor og sin oppriktighet, – og hvilket vitnesbyrd kunne han da gi dem som stod utenfor?
Han var visst ett dårlig lys, og det ser ut til å bli stadfestet av det som senere hendte og som til verdens ende vil gi de ugudelige så god anledning til å spotte Guds ord. Lot var i beste fall en «rykende veke», og det var bare på grunn av Guds uendelige langmodighet og sin onkels forbønn, at han ikke omkom i flammehavet.
Englene, som kom med redning, oppfordret ham med sin hustru og sine to døtre, til å rømme fra byen, som var bestemt til ødeleggelse, i største hast.
Det ser ikke ut for at det var så lett for ham å lyde Guds frelsesbefaling, for han nølte, og da tok englene både ham, hans hustru og hans to døtre ved hånden og førte dem ut. Og etter å ha ført dem utenfor byporten, sa den ene engelen til Lot: «Fly for ditt liv. Se deg ikke tilbake og stans ikke noe sted på hele sletten. Fly opp i fjellene for at du ikke skal bli revet bort!»
Slik lyder ropet også til oss i dag på bots- og bededag. Der viser seg truende uværsskyer på tidens kirkehimmel. Etter Herrens eget ord, skal der være stor likhet mellom Noas og Lots dager, og Menneskesønnens dager, når de kommer.
Legger vi ikke allerede nå merke til hvordan denne verdens fyrste oppegger sine barn til raseri mot Herren og hans salvede? Merker vi ikke hvordan han ordner sine hærskarer og legger våpnene til rette? Kan vi ikke hvert øyeblikk vente å høre at mørkets store general, Antikrist, har stått frem?
Det som holder ham tilbake – den samfunnsorden som er skapt ved kristendommen – blir angrepet fra alle sider, og det viser seg at den har svake røtter i samfunnet. Som ett opprørt havs bølger, bryter hedenskapet inn til ødeleggelse. Ett fryktelig mørke, der dødens lynstråler allerede krysser, viser seg i horisonten. Og ve deg du Guds menighet om du som Lot er sløvet og åndelig bedøvet av den farlige verdensånd, for da vil redslene komme over deg, som «veene over den som er med barn».
«Fly for ditt liv», du som enda er utenfor livssamfunn med Herren. I vår tekst hører du om en mann som spør Frelseren om det er få som blir salige. Og på dette spørsmål får han ett gripende svar: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det.»
Men enda er porten åpen, og enda er det mulighet for frelse. Men vær ikke lik den nølende Lot – det kan koste deg livet! Han hadde nok mange venner og bekjente som ville holde ham igjen. Han hadde nok store eiendommer som det falt tungt for ham å forlate – og skatter som han så gjerne ville ha med seg; men han måtte forlate alt. Alt ble til bytte for ilden, og han kunne bare bli frelst med sin egen person.
Slik vil det også gå med deg i den trange port, om din sjel virkelig skal bli frelst. Den trange port er den omvendelsens og tilintetgjørelsens nød hvor Herren bryter ned vårt stolte, kjødelige sinn og gjør oss til arme syndere som bare kan frelses av pur og idel nåde.
Du kommer ikke opp på Frelsens berg med ett selvisk, ubrutt jeg. Du får ikke med deg ett lass av Sodomas varer og herligheter, for det er under dommen og skal bli et bytte for ilden. Nei, ikke engang dine såkalte gode gjerninger som du i din naturlige tilstand har utført i Sodoma, slipper fri den ødeleggende ild. Alt må forgå.
Du kan heller ikke få med deg noen hjelpere for å komme inn gjennom porten, enten de nå kalles tårer, bønner, gode bestemmelser, hat til synden, ydmykhet, eller noe navn som kan nevnes her. Alle disse hjelpere faller om ved den trange port, og syndenødens flammer gjør ende på dem.
Bare nøden arbeider på samme måte som englene tok Lot og hans familie ved hånden for å føre dem ut av Sodomaporten. Så vil også Herrens mektige nåde gripe deg og føre deg igjennom. Nød og nåde må til, om du skal komme igjennom, ja nød og den Hellige Ånds hjelp.
Å, hvor mange omgås vi ikke som er kommet til porten, og har slått leir der. «For barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde»(2Kong 19:3) De åndelige fødselsveer avtar isteden for å tilta. Man strever ikke alvorlig, man er iblant dem som søkte å komme inn, men som ikke kom inn.
Brødre! La oss gjøre bot for disse sjeler på denne botsdag; det er sannelig også meget vår skyld, – de virkelig kristnes skyld – at de ikke kom igjennom. Har det lydt klart fra vår munn og fra vårt liv, så disse ulykkelige kunne forstå hva det gjelder?
Eller har menighetens forkynnelse og bekjennelse vært så utydelig og ubestemt, at arme frelsesøkende ikke engang har fått øye på den trange port? De ser bare på en tåket fromhetsvei, som de bruker sine naturlige krefter for å kunne følge.
Overgangen fra død til liv er kanskje ikke kommet til syne hos oss – og hvilken skyld har vi da ikke for at disse sjeler blir gående i tussmørket?
Så har det vel også vært dårlig stelt med den inderlige kjærlighet som skulle nøde dem til å komme inn. I kirkens første, varme dager, ble de vakte og bekymrede sjeler som hadde behov for rettledning og ledelse, oppsøkt av de kristne. Sammen med dem bøyde de kne for nådens trone. De la frem for dem på en praktisk, inderlig og gripende måte evangeliets frelsessannheter, og slapp dem ikke før de hadde vært redskaper i Herrens hånd til å føre sjelene gjennom den trange port.
Jeg minnes fra min egen, åndelige barndomstid hvorledes vi prøvde å hjelpe de mange bekymrede sjeler. En gang var flere av oss samlet under en høy festningsmur for å rope til nådens Gud om hjelp til en arm, bekymret sjel. Han bøyde kne midt iblant oss. Vi ba, og han stønnet i dyp sjelekval. – Plutselig sprang han opp, med lovsangsjubel i sin sjel: Snaren var ødelagt og fuglen var fri. Herren hadde forvandlet hans fengsel, som «vannstrømmer over tørt land».
Å, måtte vi våkne opp, kjære brødre og søstre – våkne opp til en levende erkjennelse av, at også vi har skyld i at ikke disse mange bekymrede sjeler som vi har omkring oss, kommer til en overgang fra døden til livet.
Men det er også en annen klasse mennesker som vi har ett stort ansvar for. Det er disse som Frelseren taler om når Han sier: «Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre,lukk opp for oss! Og Han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater».
Her har vi en stor skare såkalte kristne som vi møter i Guds hus, og også ved Herrens bord. Dette er slike som nok gjerne vil la seg belære av kristendommen, blir kristelige og snille mennesker, men som aldri har stått stille for denne sannhet: «Du må fødes på nytt».
Det er mange av dere tilstede i denne stund, og først vil jeg rette ett alvorsord til dere. Å, om Guds ånd kunne ringe slik for dere tillike med klokkene i de høye kirketårn, at en botsdag kunne begynne å oppgå i deres sjeler. Hva hjelper det vel at dere går inn og ut i Guds hus og møter opp ved Herrens bord, når dere aldri for alvor har trengt igjennom den trange port? Hva hjelper deres gode forsetter, deres kristne almisser og deres vakre, moralske oppførsel, når dere ikke ved egen opplevelse og erfaring er blitt kjent med gjenfødelsens dype hemmelighet?
Den som ikke er født på ny, skal ikke se Guds rike, om han i livet var så from som en engel. Hør hva Jesus sier til dem som gjerne vil bli frelst, men som ikke er kommet gjennom den trange port, som kom forsent og ropte: «Herre, lukk opp for oss»! Han vil svare dem: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle som gjorde urett. Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.»
For en redselsfull forutsigelse! Den gjaldt vel først og fremst de som påstod at de var Abrahams barn uten å ha Abrahams tro; men den gjelder sannelig tillike deg, du som har navn av en kristen, som på mange måter har antatt en kristendomsform, men mangler dens liv.
Kjære sjel, våkn opp før det blir for sent. Bots- og bededag kaller deg til alvorlig ettertanke, men tro ikke at du kan unngå den evige gråt og tenners gnissel med å felle tårer på denne dag. Det er mange slike bønnemennesker i helvete.
Tro heller ikke at det hjelper å øke tallet på dine forsetter, som er så sørgelig brutt. Luther sier at «veien til helvete er brolagt med gode forsetter».
– Nei en ting hjelper: Lytt alvorlig til Guds ord! Ta det med deg inn i ditt lønnkammer. Tal med Gud om din tilstand og søk Åndens lys – da blir det «Bedrøvelse etter Gud sinn, som virker omvendelse til salighet, som ingen angrer. (2Kor 7:10)
Men brødre og søstre, er vi uten skyld når vi ser disse skarer av åndelig døde medvandrere? Omgåes vi slik med dem, at vi kan si som Paulus: «Jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd». (Apg 20:25-26)
Ja, Herre Gud, måtte du gjøre denne bededag til en botsdag for oss! Hvor sløvt og slapt har ikke vårt vitnesbyrd vært så mang en gang! Hvor lite inntrengende er vår kjærlighet og vår iver!
Men om mange av rikets barn blir utelukket og store skarer av utvortes bekjennere står utenfor, så skal der komme en strøm av lykkelige sjeler fra øst og vest, fra nord og fra syd, og sitte til bords i Guds rike, – arme hedningsjeler som hørte og trodde evangeliets budskap. Ett budskap som mange av disse munnkristne hadde vært med på å bringe dem. Og da går disse avslutningsord i vår tekst i oppfyllelse: «Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!»
Vi gleder oss når vi hører om kristendommens seier i hedningland. Vi gleder oss når vi tenker på de mange fra Zulu, Madagasker og Santalistan som det norske folk har bragt livets evangelium. De har forlatt hedenskapets mørke og fryder seg nå i salighetens lys. Skal vi som nyter denne gleden og fryder oss ved frukten av vårt misjonsarbeid, skal vi få være sammen med disse frelste i den store bryllupsfest? – Det måtte være forferdelig for Noas tømmermenn å se seg utestengt og fortapt da arken løftet seg med frelse i syndfloden. De hadde vært med, – og med slit og kav og bygget arken, og nå – –
Måtte så denne bots- og bededag bli til velsignelse for våre sjeler! Måtte dere, mine kjære venner, få nåde til å trenge inn gjennom den smale port til virkelig livssamfunn med den dyrebare Frelser. Hør den herlige innbydelse i dagens epistel: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter». (Jes 55:1-2)
Merk deg her: Om porten er trang, så er der ikke trangt hos Gud. Der blir trangt når vårt arme, selviske og egenrettferdige JEG skal krympes til ett intet; men det er jo ikke trangt når Gud forbarmer seg over synderen.
Akk om han bare fikk lov til å forbarme seg. Han sier jo selv: «Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer». Han fremstiller nådens rikdom med bilde av store vann – kom da og drikk, du tørste sjel! Senk deg med alle dine behov i dette nådens dyp, – «Gud unner deg det så gjerne».
Amen.
Fra prekensamlingen «Livet i Guds
Sønn», bots- og bededag.
Noe språklig revidert. Red.