Syndenødens- og nådens makt
Av Jakob Traasdahl (1838-1903)
«Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.» Luk 13:24
På Frelserens ferd gjennom byer og landsbyer, kom en gang en mann til ham med dette spørsmålet: «Herre er det få som blir frelst?»
Dette er et alvorlig spørsmål, men som etter Frelserens svar å dømme kanskje ikke var så alvorlig ment. Her gir Han som kan ransake menneskehjertene, det alvorlige og gripende svar som er sitert ovenfor.
Det er nok ikke usannsynlig at mannen hadde hørt Frelserens ord: «For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt 7:14)
Av dette dro han nok den nærliggende slutning at etter Frelserens mening kunne ikke mange bli salige. Dette hadde nok satt ham i uro og bekymring, og ført ham inn i mange og dårlige spekulasjoner.
Frelseren gir ham ikke direkte svar på spørsmålet om der er mange eller få som blir salige, men leder mannens tanker inn på hans eget hjerteforhold til alvorlig selvransakelse når han sier: «Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.»
Det er som om Frelseren vil si: «Vær ikke bekymret for om det er mange eller få som blir salige; men prøv deg selv alvorlig for Guds ansikt, om du er en av disse lykkelige.»
Jeg skal si deg: Her er mange søkende som aldri kommer gjennom den trange port fordi de ikke strider alvorlig. Prøv deg derfor, om det er ditt livs hovedsak at du kan få redde din arme, udødelige sjel.
Det er en trang port som alle de som vil komme inn på veien som fører til livet, må trenge seg igjennom, – en port der en må gå gjennom en grundig avkledning.
Det stolte, egenrettferdige og egoistiske menneskebarn må riktig på knærne og bli tilintetgjort. Den store, pukkelryggede kamel må svinne sammen for å komme igjennom nåløyet, og døperen Johannes’ røst må lyde kraftig i menneskeørkenen; – slå ned fjellene, fylle dalene og jevne det ujevne om der skal bli vei for Ærens konge til et syndig menneskehjerte.
«For mange skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det.»
Stans her du søkende sjel! Stans her, du som mener at du er på livets vei!
Det er mange som mener seg å være himmelvandrere, men som aldri har erfart vanskelighetene med den trange port. Det er de som har hoppet over muren – har kommet inn på sin egen gudfryktighets-vei – og blir bedratt i evigheten.
Mange mener at det er tidsnok å ta dette alvorlig i dødens stund. Men, som sangeren sier; «Når munnen smak og mæle mister, Og mumler mot den mørke grav», da er det i sannhet vanskelig å ta igjen det som er forsømt under en lang nådetid.
Da den mektige dronning Elisabeth i England lå og kjempet med døden, ropte hun i fortvilelse: «Millioner for noen minutter med nådetid!» – men dødens kvaler endte hennes rop.
Herren hadde gitt henne en lang nådetid, men hun hadde forsømt det viktigste.
Og nu var hun, tross krone og septer fattigere og ringere enn den ringeste i hennes store kongerike.
Her må alvor og makt til om man skal komme inn i himlenes rike, som har åpnet sine porter i evangeliet.
Kreves der alvor og makt, da er jeg evig fortapt, sier du kanskje. Stans litt min venn og hør på det ord fra Herren som lyder til oss idag – lytt bedende og oppmerksomt til hans tale, «som kan føre de elendige til seier».
Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skulle komme. Den som har ører, han høre!
Matt 11:11-15
Ut fra disse ord fra vår Frelser, vil vi betenke hvilken makt som må til for at synderen kan trenge seg inn i Guds rike. La oss stoppe ved syndenødens makt og nådens makt.
Denne tale om å trenge seg inn med makt er jo helt uevangelisk, sier du.
Men kjære venn, det er jo Frelserens egne ord, og da må vi høre både du og jeg.
Det er mange som har laget sitt eget evangelium som ikke harmonerer med Frelserens ord. Men tenk deg om, på dommens dag skal du ikke dømmes etter ditt eget evangelium.
Jeg talte engang over teksten; «Arbeid på deres frelse med frykt og beven». Da sprang en av mine tilhørere på dør så snart han hørte teksten. Han sa etterpå at grunnen var at han ikke ventet noen velsignelse av en slik tekst. Men teksten sto allikevel i hans Bibel.
Frelseren sier i vår tekst. «Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.»
Disse ord er klare og tydelige, de kan ikke bortfortolkes, og de står i største harmoni med innledningsordene: «Strid for å komme inn gjennom den trange dør.» Du vet hva det vil si å ta en ting med vold – å rive noe med seg med makt.
Men jeg undrer meg allikevel ikke at du undres over å høre slike ord. Har Guds Ånd opplyst deg om din egen tilstand, og har du litt kunnskap i Guds ord, så må du uvilkårlig si: «Er jeg ikke av naturen åndelig død? Er jeg ikke kjødelig, solgt under synden? Er ikke alle Adams barn i den ulykkelige situasjon, at de ikke fatter de ting som hører Guds Ånd til, og står det ikke fast, at kjødets attrå er fiendskap mot Gud? – Hvordan kan da Frelseren si at et slikt menneske skal trenge seg inn i Guds rike med makt? Jeg vil håpe at vi får lys over dette, når vi studerer nærmere Frelserens ord.
I vårt evangelium priser Frelseren døperen Johannes som: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner,» men sier også at «Den minste i himlenes rike, er større enn ham.»
Johannes var en veldig omvendelsespredikant. Han talte slik der ute i ørkenen at store skarer ble grepet av hans vitnesbyrd. Han refset hykleriet, og talte med stor myndighet om «Øksen som ligger ved roten av treet», og skal hugge ned hvert tre som ikke bærer god frukt. Og til fariseerne sa han: «Ormeyngel, hvem lærte dere å fly fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig.»
Ved denne tale skulle han rydde vei for «ærens konge». Lovens skarpe, tveeggede sverd skulle «trenge seg gjennom marg og bein og dømme hjertets tanker og råd» for at synderhjertene skulle komme i nød over sin tilstand, og bli mottagelige for livets evangelium.
Hans ord skulle virke frelsestrang i arme synderhjerter, og fremkalle «bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse til frelse, som ingen angrer». For Johannes visste det som alle Guds barn vet, at det er nødvendig for en sjel som skal bli frelst å komme inn under syndenødens makt.
Syndenødens makt
Skal Herren få redde deg, kjære sjel, så må din syndenød bli alvorlig. Skal du komme inn på en annen kurs enn der hvor ditt livsskip har ligget av naturen, så må Gud ved sin Ånd blåse opp der i dødens stillhet!
Har du sett et skip, der styrmannen arbeider for å få det inn på en annen kurs, men fordi det ikke har fart nok, ikke vind nok i seilene, så kan det ikke «gå over stag», forandre kurs, men siger framover i den retning det ligger. Er der da brenninger og skjær foran, så går det under. Styrmannen har ingen makt over det med roret. Det ser av og til ut som han skulle få til å vende det opp mot vinden, men når det kommer til et visst punkt faller det av igjen til sin gamle kurs.
Dette kan være et bilde på mange menneskers åndelige tilstand. De er ikke tilfreds med sitt livsskips kurs, og føler seg ofte meget ulykkelige. De erfarer påvirkning av Ånden, ber til Gud og hører hans ord og har mange gode forsetter, – men det blir ingen omvendelse av det.
Deres livsskip vil ikke vende. Der er ikke vind nok, ikke fart nok i bevegelsen til at det kan gå over på en ny kurs.
Er det da Herren som har skylden? Vil da ikke Herren sende en sterkere vind?
Ja, – Den Hellige Ånd er den vind «som blåser dit den vil, og vi hører susen av den», men Skriften taler også om å «spotte Ånden» og «utslukke Ånden» og dette er noe som ikke bare er mulig for sanne kristne, men også for dem som står under Guds forekommende nådes dragelse – og det er mange, mange!
Enda kan det hende at Herren får skylden: «Jeg kan jo ingen ting, jeg er ikke dugelig til noe, og når ikke Gud vil gjøre noe spesielt for meg, må jeg ligge her og drive med strømmen som et hjelpeløst vrak».
Måtte Herren få hjelpe deg, kjære sjel, du svever i en stor fare. Den dødens havn der du ligger, har Satan selv laget, for han har bygget om deg med misforståelse av Guds ord.
Det er sant at du av naturen er åndelig død, du er en Guds fiende og et vredens barn. Du har aldeles ingen mulighet til å komme inn på en annen kurs med ditt livsskip – for å gjøre vold på Guds rike. Men Åndens vind har makt. Kan naturens vind drive de veldige skip bort over vannet, så har Guds Ånd større makt!
Men si meg, slukker du ut Ånden? Står du imot Den Hellige Ånd, lik jødene, som nok kunne få vind i seilene for å komme over i en annen retning, – men de ville ikke.
Du har også hørt Johannesrøsten. Den forekommende nådes vårvind har også sust omkring din sjel, men du har lukket til din sjelehage.
– Eller du har ikke brukt det middel som den høyere makt bruker til å gripe inn i din avmakt. Du har ikke brukt Guds ord, har ikke talt med Herren, og inderlig bedt om hans hjelp.
– Eller om du har brukt nådens midler, så har du vært en av de utallige Ordets hørere som har glemt å være dets gjørere, og derfor har heller ikke Åndens vind fått noe tak i ditt sjeleseil. Bekymringen over din tilstand er ikke blitt sterkere. Syndenøden har ikke fått noen makt i din sjel.
Paulus sier om den virkning hans alvorlige, refsende brev hadde hatt på korinterne: «Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver…» – det virket iver!
Når samvittigheten våkner så blir der nok iver. Samvittigheten er en stormakt, – men den er dessverre hos alt for mange, en sovende makt.
Å, at det ikke måtte vise seg å være for sent når denne stormakt våkner!
Å, at det må skje mens enda blodkilden står åpen til renselse!
Men kan da syndenøden få slik makt at tilstanden blir uutholdelig?
Ja! Se på hedningene som strever etter frelse bare etter det naturlige lys i samvittigheten. De finner seg i de sværeste lidelser for å finne helsebot for sin sjel.
En av våre santalmisjonærer forteller om en hedning som vandret hundrer av mil på sine såre føtter for å finne fred. Han gjennomførte gang på gang de frykteligste botsøvelser, ja til sist lot han seg henge opp med en stor jernkrok stukket inn i sitt legeme, og hang der til han besvimte.
Det var en mann som strevde alvorlig med det lys han hadde – og han fant! Herren åpenbarte seg for ham på en underbar måte, og han kunne finne legedom for sin sjel. Hvorfor ble der slik makt i hans åndelige nød? Jo, fordi han var tro mot det lille, svake lysglimt som ulmet der inne, og gjorde det han trodde måtte gjøres til sin sjels redning.
Se på Kornelius, hans bønner og almisser steg opp til Gud. – Se den frelsens trang som var modnet i hans sjel.
Se min venn, denne lefling med din overbevisning, denne lefling med Åndens stemme, denne utroskap mot samvittigheten og minnelsen gjennom Ordet – denne akkord med sannheten, den slukker ut Ånden! – Der blir ingen fart og ingen makt i din frelsestrang!
Nå vet vi meget vel at Guds ord ikke forlanger en bestemt grad av syndenød, men vi vet like så sikkert at skal sjelen søke redning, så må syndenøden bli slik at den ikke gir oss noen ro i vår naturlige tilstand. Syndenøden har nådd sitt mål når den gjør deg trengende til en hel, fri og full frelse i Jesus Kristus.
Når himmelriket lider vold så er det ikke den makt som åpenbarer seg i syndenøden og i frelsestrangen som bryter inn i Guds rike, men den må til for at et alvorlig rop om frelse kan stige opp fra sjelen. Det er den syke som har legebehov. Bedrøvelsen etter Gud må oppsluke verdensbedrøvelsen.
Men om vi skulle gjøre vold på himmelriket, så skjer det på ingen måte ved syndenødens makt. Den egentlige og virkelige inntrengningen i Guds rike må skje ved nådens makt.
Nådens makt
Syndenødens makt fører sjelen til avmakt og fortvilelse, for den avkler oss vår selviske og innbilte styrke, men nådens makt åpner strømmer for nye livskrefter til sjelen.
Det er blitt spurt om det er synderen som griper nåden, eller om det er nåden som griper synderen. Vi tror at begge deler er sant.
Men nåden må først gripe synderen, før synderen kan gripe nåden. «Du har dratt meg, og jeg lot meg dra» sier David.
La oss gi akt på den fortapte sønn. Han var blitt ulykkelig over sin tilstand i det fremmede land, led hunger og kval, og ingen kunne hjelpe ham. Se, dette var syndenødens makt, som ikke lenger lot ham være i ro i det fremmede land eller kunne mettes av svinemat. Han tenkte på farshuset, og mente at det kanskje ikke var så utrolig at han kunne få arbeid som en av leiefolkene.
«Jeg vil stå opp og gå hjem,» tenkte han, og så planla han hvor pent han skulle bekjenne sin synd, og hvor pent han skulle be om å få bli en av leiefolkene. «Men da han enda var langt borte, så hans far ham og fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham».
Hva kunne da den fortapte sønn lese ut av faderens løp, hans ømme blikk, favntak og kyss?
Mon dette: «Jo, du kan nok bli antatt som leiekar?»
Nei, han leste seg til den salige visshet at han skulle være barn med en gang!
Se, det var nåden som grep ham, og vi kan være overbevist om at den arme stakker tok imot sin barnerett med inderlig begeistring, og ikke ville slippe den for tusener av verdener.
Når nåden begynner å gripe oss i sin makt, er vi sky og redde. En «trelldommens ånd så vi igjen skulle frykte», vil drive oss bort fra nådestolen.
Fornuften regner ut at det på ingen måte går an å «tro så snart», og alle egenrettferdige stemmer med i dette.
Men i evangeliet lyser den frie nådesolen ned på oss med Guds kjærlighets varme stråler. Disse ord: «Ja, med en evig kjærlighet har jeg elsket deg», løser de nedslåtte blikk og vekker et mot og en dristighet i sjelen til å trosse fornuft, følelse og djevel, og trenger seg inn i himlenes rike.
For lang tid siden sendte en norsk bonde som bodde noen mil fra Chicago, sin sønn til byen med et stort lass korn. Han kjørte med to kostbare hester. Han kom i dårlig selskap, med svir og spill, til han hadde gjort ende på alt. Kornet og hestene var solgt, og han sto igjen som en ruinert og ulykkelig stakker, anklaget i sin samvittighet, som nå våknet. Han våget derfor ikke å reise hjem.
Skamfull, ulykkelig og fredløs dro han fra by til by, og stanset til slutt i San Francisco, drevet av syndenøden.
Men hva tenkte hans far?
Etter at han i Chicago hadde fått rede på alt, sa han til sin hustru: «Jeg må ut og lete etter min sønn. Jeg kan ikke leve en glad dag mer dersom jeg ikke finner ham igjen. Og jeg kan så godt sette meg inn i hans følelser. Nå flykter han som en fredløs og aner ikke noe om den kjærlighet som lever i hans sørgende foreldres hjerter. Å, kunne jeg nå ham med min stemme, så ville jeg si: Hva bryr jeg meg om hest og lass, dersom jeg bare kunne få deg tilbake, min kjære sønn».
Faren gav seg så ut på reise. Fra by til by fulgte han sporene etter den fredløse flyktning. Da han var en avholdt legpredikant, ble han bedt om å tale på forskjellige steder, og alltid sluttet han tale med å tale om sin kjære sønn, og fortelle om sitt hjertelag for ham.
Slik fulgte han sporene like til San Francisco, og der ble han oppfordret til å tale til en del skandinaver. Han talte med gripende varme om Guds søkende kjærlighet.
På slutten av sin tale, utbrøt han i dyp smerte: «Jeg er ute på reise mine venner, jeg er ute og leter etter en kjær sønn som har forlatt farshuset. Be til Gud med meg, at det må lykkes å finne ham igjen, – og skulle du være i denne forsamling, min sønn, så vil jeg rope til deg: Flykt ikke lenger fra din gamle far. Vi, dine arme foreldre, vi elsker deg med en inderlig kjærlighet. Du skal ikke høre et bebreidende ord om du bare vil komme tilbake og gjøre oss lykkelige»
Dette var nådens og kjærlighetens sterke ord, og nå skulle forsamlingen bli vitne til et syn som himmelens engler måtte glede seg over. Borte i en mørk krok under galleriet sto en ungdom, støttet seg til en søyle, og overveldet av sine følelser, hulket han høyt. Plutselig fikk han mot, forlot sin plass og gikk med skjelvende skritt framover mot talerstolen. Faren kjente igjen sin sønn, sprang mot ham, omfavnet ham på det ømmeste og sa: «Gud velsigne deg, min kjære John; dette er den lykkeligste stund i mitt liv».
Kan en jordisk fars kjærlighet gå så langt og ha å stor makt, hva formår da ikke Kristi kjærlighets glade budskap når det får lyse inn i et stakkars synderhjerte? Først når det griper synderhjertet, lider himmelriket vold, og sjelen trenger inn i det med makt!
Fra dagene til døperen Johannes til den dag i dag har millioner av ulykkelige syndere ved denne nådens makt trengt seg inn i Guds rike på tross av alle hindringer, både innenfra og utenfra.
Men, hvordan er det med deg, min kjære tilhører?
Er du kommet inn i dette rike? Har den Hellige Ånd forstyrret din fred i det fremmede land og ført deg inn i Guds levende menighet på jord?
Og er du allerede en innbygger i dette rike, å måtte du da bli iført en kraft fra det høye til å være et virksomt sendebud mellom den himmelske far og hans fortapte barn her på jorden.
Amen.
Fra prekensamlingen «Livet i Guds Sønn», 3. søndag i advent. Noe språklig revidert. Red.