I Guds høgskole
Av Karl Notøy
Hva vil det si å være i Guds høgskole?
Er det stadig å gå fra opplevelse til opplevelse? Er det jeg som er hovedperson? Lærer jeg å fremheve meg selv?
En spurte slik: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
I Guds høgskole lærer jeg aldri hva jeg må gjøre. Der lærer jeg hva som er Guds vilje. For der er det han som vil forme meg.
I Guds høgskole lærer vi tålmodighet. Der skal han vokse og jeg skal avta. Der blir alt mitt gjort til intet.
I Guds høgskole hender det at han må tukte meg. Han tukter den han elsker. Det er han som vil lede meg ved sitt ord.
Bibelen taler om leiren i pottemakerens hånd. Å, at han vil forme det om igjen slik han vil. Kanskje må det skje igjennom tårer?
Jeg trenger å be: «Lær du meg å kjenne dine veger.» For på Guds veg er det «motbakker».
Og hadde det stått opp til meg, ville jeg ha segnet om på vegen, for jeg er så jordisk og egosentrisk, så fattig og arm.
I Guds høgskole blir det Jesus alene. Og den som vandrer med Jesus vil alltid bli foraktet. Jesus sier at ingen er større enn sin Herre. «Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.» (Joh 15:20) Og det kan skje gjennom att en blir forbigått og vraket av mennesker.
Men det som er viktigst i Guds høgskole er bønnen, der han får legge ned i meg en nød, først og fremst for min egen sjel, men også for andres evige ve og vel.
Jeg tror det er få i dag blant mennesker som kaller seg kristne, som har gått eller går i Guds høgskole.
I dag tror en at en skal få seile på medgangs bris like inn i Himmelen, at det går en rosenstrødd veg gjennom livet.
Nei, i Guds høgskole får vi oppleve noe annet. Bibelen oppfordrer oss til å stride troens gode strid. For skal vi bli dyktiggjort som Guds medarbeidere, må han få danne oss.
Det gjør han først og fremst gjennom sitt ord. Men også gjennom det vi møter på vår livsveg gjennom livet. Han kan snu det som ser ut til å være til sorg. Han kan bruke det til å stanse oss opp, så vi kan bli mer avhengige av han.
Målet er at Jesus blir stor for meg. Det hender han fører meg på ensomme veger og det kan se ut til at Gud har god tid mange ganger.
Sangeren ber slik: «Lær meg å kjenne dine veger, Og gå dem trøstig skritt for skritt.»