Fornekteren og Frelseren

Om fornektelse

Hvilken grunn har egentlig et menneske til å fornekte Jesus? Det kan vi tale om, vi som engang har fornektet. Og vi vet; – grunnen ligger aldri i Jesus selv, som om han skulle være en så tvilsom person at en mann av ære ikke kan innlate seg med ham. Grunnen ligger alltid og utelukkende i oss selv, i vårt eget hjerte. Både Bibel og erfaring viser at hjertets viktigste grunner til å fornekte er syndelyst eller menneskefrykt eller forfengelighet. La meg antyde det ganske kort, til selverkjennelse for oss, som engang har fornektet, og til selvprøvelse for dem som fornekter i dag.

Noen mennesker fornekter av syndelyst. Det er slike som aner og forstår at de ikke kan få noe samfunn med Jesus uten at bestemte ting i deres liv må fram i lyset mellom Herren og dem. Det kan være vaner eller planer, levesett eller handlingssett, eller et syndig forhold til ett eller flere medmennesker, som ikke tåler Jesu lys. Men nettopp det vil de ikke se i øynene og innrømme, at det er noe i deres liv som ikke tåler Jesu lys. Istedenfor å være ærlige, og si like ut «denne synd vil jeg beholde», griper de til kamuflasjen og prøver å skjule sannheten bak en drakt av lånt og uekte pynt. Noen fiffer seg opp med intellektuelle klær, og går til angrep på det de kaller «kristendommens livsfremmedhet og livsfiendtlighet», eller «Bibelens gammeldagse og foreldede verdensbilde». Andre fiffer seg opp i moralske klær og prøver å gi seg utseende av å være mer moralske enn både Jesus og apostlene, og prøver å styrke sitt eget moralske utseende med å skjelle ut troende mennesker for å være hyklere, fariseere og mørkemenn som berøver alle andre lysten til å bli kristne, osv. Og med slike knep, utpønsket og praktisert av deres egen syndige natur, framstiller de sin egen fornektelse som intellektuell nødvendighet og moralsk dyd – mens den i sannhet er og blir kamuflasje for syndelysten. Judas Iskariot er et eksempel på en som fornektet av syndelyst.

Andre fornekter av menneskefrykt. De kjenner sitt eget nabolag, sin vennekrets, sin bransje, sin kollegakrets eller faggruppe – og vet at der er det i strid med god tone å bekjenne Jesu navn. Så blir de redde; – noen blir redde for å dumme seg ut, andre blir redde for å miste venner eller bli ensomme, atter andre for å miste innflytelse og anseelse. Eller man blir redd for å se ut som intellektuell undermåler, bli upopulær, bli hindret fra å gjøre karriere og komme fram i verden. osv. Og jeg vil ikke engang nevne alle dem som er redde for hva deres søsken, deres ektefelle eller deres barn vil si.

Å hvilken elendighet i våre hjerter når vi heller vil ha ære av mennesker enn ære av Gud, heller vil ha fred med mennesker enn å ha fred med Gud. Det var Peters elendighet langfredagsnatten. han fornektet av menneskefrykt. Og det er utallige menneskehjerters elendighet til denne dag, at man blir en fornekter av menneskefrykt.

Atter andre fornekter av forfengelighet. I utallige andre mennesker bor det en fryktmare for at de ikke skal være «moderne», som man sier. Redselen for å være «umoderne», for ikke å være «up to date», For ikke å følge med i «siste skrik» i all mulig kvasivitenskap, redselen for ikke å være intellektuelt «på høyde med» samtiden – akk, alene Gud vet hvor mange mennesker som hengir seg i fornektelse, bare for å ta seg godt ut på forfengelighetens store markedsplass av tåper og narrer. Så ofrer man gledelig troen på Jesus på et alter for forfengelighetens avgud, hvis man innbiller seg at det gir berømmelse, karriere, modernitet, og innrullerer en blant falangsen av dem som er de riktige «moderne». Paulus var i sin tid sikkert fornekter av forfengelighet.

Jeg vil ikke si mer om dette. Det er et trist kapittel – et kapittel om menneskehjertets ynkelighet, narraktighet, usselhet og troløshet.

Men la oss se det i øynene: Når det kommer derhen med et menneske at det lik en Peter sier: Jeg kjenner ikke Jesus – jeg har ingenting med ham å gjøre – jeg befatter meg ikke med kristendom, da er grunnen som regel å søke enten i det menneskes syndelyst, eller i dets menneskefrykt, eller i dets forfengelighet. Av de samme grunner kommer det meste av alt som heter fiendskap mot Guds ord, kritikksyke mot Bibelen, uvilje mot budskapet om Jesus og ordet om hans underfulle fødsel, om hans stedfortredende lidelse og død, om hans oppstandelse fra de døde og hans gjenkomst til dom.

Det gir ikke noen særlig oppbyggelse å fortsette med å betrakte all denne elendighet som vi kjenner så vel til, både fra vårt eget liv og andres. La oss derimot straks vende vårt blikk mot fornekteres frelser, den korsfestede og oppstandne Jesus. Det gir alt vi trenger for både hode og hjerte, forstand og vilje, tro og håp.

Om Frelseren

For det er ham vi må få se. Ikke den falskt oppdiktede Jesus som vantroen og bibelkritikken lager i hop – en forfalsket og fornektet Jesus. Nei, Bibelens Jesus må vi få se. han er oppfylleren av profetenes forutsigelser, han som apostler og disipler var øyenvitner til under hans jordeliv og i hans lidelse, død og oppstandelse. han alene er synderes frelser og fornekteres håp. La oss dog engang se nøye på hvordan han tar seg ut oppi flokken av usle og ynkelige fornektere, av syndelystne, forfengelige og menneskeredde kryp – først i flokken av de 12, siden i vår egen flokk.

I det evangelisten Johannes skildrer samværet mellom Jesus og de 12 den siste natten, da han ble forrådt, fornektet og sveket av alle, begynner han skildringen med disse ord: «Likesom Jesus hadde elsket sine egne, som var i verden, så elsket han dem inntil enden.» (Joh 13:1)

Disse ord sier oss så enkelt klart at over denne flokken var det hvelvet en ufordunklet himmel som heter Jesu kjærlighet. Han elsket dem inntil enden, står det. Altså: Ubrutt, uforstyrret, uforandret var hans elskende hjertes kjærlighet over dem hele denne forræderiets og fornektelsens natt – inntil han utåndet på fornektelsens og forsoningens kors med disse ord på sine lepper: «Det er fullbrakt!»

Han elsket dem inntil han hadde sonet deres synd, vantro og fornektelse – inntil de kunne frelses av nåde ved hans eget sonoffer. Her er det hvelvet en himmel over syndere og fornektere, der det står skrevet med ildskrift: Jesus elsker syndere. Jesus elsker dem som fornekter ham. Jesus er en soning både for sine troende venners synder og for dine synder. Den fornektede og forkastede, han alene er frelse for dem som fornekter ham.

Hvordan er det mulig? Det er bare mulig derved at Jesus er den han selv ga seg ut for å være, og som hele Bibelen utgir ham for å være: Guds evige Sønn, Gud i kjøtt her på vår jord. Den kjærlighet som åpenbarte seg langfredagsnatten og dagen inntil alt var fullbrakt, var hans kjærlighet som har sagt: «Med en evig kjærlighet har jeg elsket deg, sier Herren» (Jer 31:3); og som har sagt: «Se, I begge mine hender har jeg tegnet deg» (Jes 49:16); og som har sagt: «Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» (Jes 43:1).

Var Jesu kjærlighet bare et menneskes kjærlighet, så kunne den nok være et edelt og inspirerende forbilde på kjærlighet i lidelse og forsmedelse, men den kunne ikke være en frelsende kjærlighet, en sonende og forsonende kjærlighet. Men nå er Jesu kjærlighet Guds evige kjærlighet, en sonende og forsonende kjærlighet, Guds evige Sønns evige kjærlighet, og derfor er den frelsende. Derfor er den nådens og livets kilde for syndere og fornektere. Det var Guds Sønn, Gud i kjøtt, som elsket inntil enden, inntil døden, inntil sonofferet var fullbrakt.

At Jesu kjærlighet er en evig kjærlighet, det er evangeliets hemmelighet, dets kjerne og stjerne. Før du tror det, vet du ikke hva tro er. Og når du får tro det da går det et lys opp i din ånd som denne onde verden verken kan gi deg eller ta fra deg, men som alene Guds Hellige Ånd kan tenne i deg til frelse og evig liv.

At hans kjærlighet er evig vil først av alt si at han har elsket deg fra evighet, altså før du ble unnfanget i mors liv og før du ble født inn i denne syndens og dødens verden. Det vil si at han har elsket deg før du var til, før du hadde gjort godt eller ondt, før du kunne tro eller fornekte ham. Og det vil si at han har elsket deg, og elsker deg stadig uten noen grunn i deg, men med all grunn til kjærlighet utelukkende i ham selv, i hans evige hjerte og vesen. Og fordi det er så, derfor elsker han deg ikke mer om du tror på ham og gjør gode gjerninger, eller mindre om du fornekter ham og synder. I en evig kjærlighet gis det ikke noe som er «større» eller «mindre». Han elsker deg ikke på grunn av at du er tekkelig, verdig og god – og han elsker deg på tross av din utekkelighet, uverdighet og ondskap. Sådan er den uforskyldte, ufortjente kjærlighet som heter nåde.

I denne kjærlighet skred han opp til Golgata. Denne kjærlighet var det som elsket «inntil enden», inntil alt var fullbrakt. Det har vært andre enn Jesus som har lidt døden på et kors. Men ingen uten han alene tok en hel verden med seg på sitt kors og i sin død. Og han kunne gjøre det nettopp fordi han ikke bare var et menneske, men var Gud selv i kjøtt.

Et menneske har nok med seg selv og kan ikke ta andre med seg når det dør. Men Gud kan! «Herlighetens Herre som ble korsfestet,» han kunne.

Derfor tok han sine 12 venner, røveren, alle sine disipler, hele Israel, hele verden, alle mennesker, deg og meg – inn i sitt hjerte, inn i sine kår, inn i sine naglemerkede hender, for at vi alle skulle dø på Golgata i ham og med ham. «Én er død for alle, derfor er de alle død.» (2Kor 5:14) Merket du deg de ordene; «derfor er de alle død»?

Vi døde ikke i oss selv på Golgata, men vi døde i ham. Fordi vi døde i ham, kunne vi dø endog før vi selv var til. Det lyder underlig. Jeg vet det. Men så sier Guds ord. Og Guds ord kan ikke gjøres ugyldig: «Derfor er de alle død.» I ham, i Herren Jesus døde hele vårt gjeldsbrev, der sonedes alle våre synder, der straffedes alle våre overtredelser og forsømmelser, der døde all vår vantro og fornektelse – for 1900 år siden, før vi var til, før vi syndet. Han bar våre synder opp på korsets tre, i ham døde de og ble begravet, i ham er de sonet og betalt.

I ham. I de to ordene; i ham – i Jesus – i Kristus – i Herren, ligger hele Guds hemmelighet.

«I oss selv» er vi noe helt annet enn vi er «i ham.»

I oss selv er vi fiender og ugudelige, i ham er vi forsonet med Gud. I oss selv er vi syndere, I ham ble vi rettferdiggjort. I oss selv er vi fordømt – men der er ingen fordømmelse for dem som er i ham. I deg selv er du uren, men i ham er du ren, for Jesu, Guds Sønns blod renser fra all synd. I deg selv er du vanhellig, men i ham er du helliget, for han har helliget seg selv for deg til et behagelig og tekkelig offer for Gud og du er hellig i ham ved det Ord han har talt til deg.

Ja, slik er hans kjærlighet. Slik er intet menneskes kjærlighet, men slik er Guds Sønns kjærlighet: En allmektig nåde som skjuler alle overtredelser, tilgir alle synder, soner alle brøst og opphever all fornektelse.

Det er da når Guds Ånd forklarer dette evangelium for ditt hjerte, at du kan få tro. Det er ved dette evangelium alene at hjertet får fred i ham, visshet i ham. For det gis ingen tro og ingen fred så lenge du tenker at det må da gis en aldri så liten grunn i deg selv til at han elsker deg og borttar dine synder. Men når hans kjærlighet og nåde, hans rensende blod og sonende offer skjenkes deg utelukkende fordi han elsker deg, og elsker deg bare for hans egen skyld og med alle grunner bare i ham selv, då får du, tro, da har du fred.

Jeg vet det godt: Kjøtt og blod, verden og Djevelen, fornuften og egenrettferdigheten, trellesinn og loviskhet maler og maser uten stans og opphør på de to ordene: I meg selv, – god i meg selv, verdig i meg selv, forstandig i meg selv, åndelig i meg selv, dugelig i meg selv. Men Guds evangelium og Den Hellige Ånd, Jesus og alle apostler, profetene og lysets barn pukker på og driver sent og tidlig på de to ordene: I ham, i Jesus, i hans sår, i hans blod, i hans rettferdighet, i hans død, i hans kjærlighet.

Og her er vi ved den store hemmelighet i troen og den troendes hjerte: Når det skinner som et lys i hans hjerte hva han er og har i Jesus, at han er lukket inne i hans sår og naglemerker, at han er skjult og gjemt i hans kjærlighet, at han er død i hans død og lever i ham som er oppstanden – da er troen på Jesus der, da er håpet til Jesus der – og da tennes kjærligheten til Jesus.

Kan noen ved evangeliet se at alle hans synder drukner i nådehavet som bly i vann – uten å tro og elske ham som gjorde det så? Kan noen ved Guds ords speil skue ham de har fornektet som den der selv har sonet og tilgitt all fornektelse – uten å elske ham? Kan noen skue åndelig ved evangeliet at de var lukket inn i hans blødende sår, skrevet inn i hans hjerte og tegnet inn i hans naglemerkede hender – og så la være å elske ham? Sådan er jo Guds kjærlighet, og sådan er Jesus. Lyser dette for deg, så er det ikke lenger noe spørsmål om du vil eller kan elske, – du må elske ham igjen som elsket deg først. Det kommer ganske av seg selv. Det utøses i hjertet ved evangeliets lys i Den Hellige Ånd. Det er ganske enkelt umulig å la være å elske ham. Synet av ham tenner kjærligheten i ditt hjerte.

Hva jeg nå har sagt om at kjærligheten til Jesus kommer i våre hjerter når vi rett får se hans kjærlighet til oss, er en helt nøyaktig beskrivelse både av den måten kjærligheten til Jesus kom i Peters hjerte, og av den måten den kommer i vårt hjerte. Til en Peter av denne arten var det Jesus stillet spørsmålet tre ganger: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?» Og med de spørsmål skal den tidligere fornekter stå for nådens åsyn og svare for seg. La oss se hvordan det går.

Fornekterens kjærlighet.

Det var da Peter tredje gang fikk spørsmålet «elsker du meg?» at det likesom brast for ham i sorg og smerte ved dette spørsmål. Det er som Jesu gjentatte spørsmål borer seg innover i hjertet, og blottlegger en siste nerve i hjertelivet under det selvprøvelsens spørsmål: Hvordan kan du egentlig bevise og godtgjøre at du elsker Jesus?

Peter minnes igjen langfredagsnatten. Ingenting kan han peke på i sitt eget liv som beviser at han elsker Jesus. Det har vært mange store ord og svulstige talemåter – som alt sammen endte i dype fall, skammelig fornektelse og usselt svik. Under Jesu øye har han sluttelig ingenting annet å si enn dette: Jesus du vet alt om meg, du kjenner min synd, du kjenner min fornektelse, du vet hva jeg er for en ussel, ussel makk – og dog Herre – om intet beviser det og om alt vitner imot meg, – jeg har deg kjær, jeg elsker deg, jeg kan ikke annet, jeg vil ikke annet.

Slik som Peter her taler, slik taler alltid benådede syndere til sin Herre og Frelser. Hva annet skulle de også kunne si? De er ikke helter – for de har for ofte sviktet i prøvens stund. De har ikke noe å rose seg av – for de har rakket seg for meget til med vantro og fornektelse. De har ikke smak for store og svulstige ord lenger. De kan bare si: Herre, du vet alt om meg. Du vet at Guds lover dømmer meg. Du vet min samvittighet fordømmer meg. Du vet at andre mennesker dømmer meg. Jeg har ingenting å rose meg av, men meget å skamme meg over. Jeg har ingenting annet å klynge meg til enn at du har sagt at du elsker meg og tilgir meg, at du vil være min renhet og rettferdighet. Men du vet også gjennom alt som er elendig og smått med meg, at jeg kan ikke la være å tro på deg – fordi du er god, og jeg kan ikke la være å håpe på deg – fordi du har det evige livs ord; og jeg kan ikke la være å elske deg, fordi du har elsket meg først og gitt deg selv for meg. Herre – du er min fred, du er mitt liv, du er mitt lys, og du er min sjels eneste, rette Herre og brudgom.

Man kan spørre: Er en slik tale da enda kjærlighetens tale? – Er dette det ekte uttrykk for kjærlighet til Herren Jesus

Kan hende det ikke er så strålende greiene, dette. Men jeg ser ikke annet enn at Jesus er tilfreds med denne Peters tale, og godtar dette som kjærlighetens egentlige tale til ham. For Herren er tilfreds når et hjerte er bøyet til å henge inderlig fast ved ham. Hovmodig og egenrettferdig tale har Herren aldri hatt øre for. Men det ydmyke hjerte gir han nåde.

Og det er denne kjærlighet – og den alene – som er troens kjærlighet. Dette har ikke noe med lovens kjærlighet å gjøre. For lovens kjærlighet, det er moral og gjerning, det er humanisme og egenrettferdighet – og det er selvlaget og selvherlig.

Men troens kjærlighet fødes i oss bare når vi selv blir syndere som må få og får Frelserens kjærlighet. Det er troens syn for Frelserens kjærlighet som skaper kjærlighet til ham i oss. Og da har det kommet i oss en hellig, åndelig, drift – en høy, åndelig lidenskap i vårt hjerte, som intet annet vil og søker enn å eie å forbli hos Jesus Kristus.

Jeg talte innledningsvis om den forskjellige måte man kan reagere overfor dette spørsmål «elsker du Jesus?»

Hvis nå et klokt, verdslig hode, som hadde de nyeste psykologiske teorier i orden, ville si til Peter: «Det er synd for deg, Peter; du kunne blitt en bra og sjelsfrisk mann hvis du ikke var henfalt til dette svermeri og denne sykelige overspenthet å tale om å elske Jesus» – så vet jeg Peter ville svare disse psykologiske skvadronører: «Kall du det overspenthet og svermeri så meget du vil. Forskjellen mellom deg og meg er at jeg har møtt den levende Frelser personlig i hans ord; – mens du ligger i en åndelig blindhet der all kjærlighet består i å elske deg selv. Min Frelser vil at jeg skal elske ham. Så lenge jeg strevet med det på moralens og selvrettferdighetens vei ble det bare elendigheters elendighet. Men da jeg fikk øynene opp, og fikk se hans store kjærlighet til meg, en fornekter og en synder, da kunne jeg ganske enkelt ikke la være å elske ham – selv om det er i megen skrøpelighet. Så får du beholde psykologien, bare jeg får beholde Jesus.»

Og nå til slutt: Den omvendte fornekters nye oppgave