De fem kloke og de fem uforstandige jomfruer

Her skal ikke tas tid til å fortelle om den østerlandske skikk som Frelseren bruker som bilde. Heller ikke skal jeg stanse ved de forskjellige tolkninger denne tekst har fått, men straks rette oppmerksomheten på at det ikke er menneskeheten i det store og hele – nei ikke engang mengden av dem som kalles kristne – som her menes med de ti jomfruer.

For det første betyr jomfru-tittelen slike som søker å holde seg fri fra verdens åpenbare urenhet. For det andre står det om alle ti at de tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Det kan i sannhet ikke sies om den store likegyldige hop.

Nei, Frelseren ser her bare på den flokk som mener noe med sin kristendom, slike som ikke bare tror på kristendommens sannheter, men som også i livet prøver å handle deretter: – De tok alle sine lamper for å gå brudgommen i møte.

De fem uforstandige jomfruer la ikke sin dårskap for dagen, slik at de kloke kunne skille seg fra dem. De hadde nok engang vært åndelig vakt, for det står om dem at de slumret inn og sov, og deres lamper hadde nok også vært brennende en tid, for de sa: «Våre lamper slokner», men de hadde ikke olje i sine kanner.

Vekkelse, er ikke det samme som å bli levendegjort. Den naturlige følsomhet, varme og livaktighet som man merker hos vakte sjeler, blir ofte oppfattet som åndelig liv, selv om det ennu er en naturlig rørelse og en forandring virket ved den Åndens kallende dragelse.

Vi ser altså at de uforstandige jomfruer er vidt forskjellige fra den åpenbare verden. Ja, også meget forskjellige fra disse overfladiske munn-kristne.

Mange av dem er så like de kloke jomfruer, at bare Hans øye som ransaker hjerter og nyrer kan skille dem ut.

Så lenge de lever i vekkelsens varme og synes å ha brennende lamper, vandrer de sammen med de kloke og alle regner hverandre som sanne barn i riket som er på vei til å ta imot rikets konge.

Men de dårlige tok ikke olje med seg.

Hva er da oljen?

Oljen er det stoff som på samme tid brenner, lyser og varmer. Hva er det i den kristnes hjerte som i sannhet gjør ham til verdens lys, – til et varmt brennende lys, og ikke til et kaldt månelys?

Jo, det er Kristus, forklart for hjertet ved Den Hellige Ånd. Når Ånden får forklare Kristus for hjertet, da bryter et nytt lys frem, som åpenbarer seg i vår bekjennelse og hele vårt vesen, det er Livets lys.

Troen kan lignes med veken, som i den ene ende suger til seg oljen, og i den andre brenner og lyser.

Det store spørsmål blir altså dette: Har jeg livet?

Er jeg blitt levende i Kristus Jesus? Eller har jeg bare en del religiøse begrep og følelser og et kristelig skinn som følge av min bekjennelse, mitt liv og mitt samfunn med Guds sanne barn?

«Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», for livet er i Guds Sønn.

Og så har vi det andre store spørsmål: Er du våken?

Her står det i vår tekst at det drog ut før brudgommen kom, og alle jomfruene slumret inn og sov. De kloke sov og de uforstandige sov.

Hvilken forskjell er det da mellom de kloke og de uforstandiges søvn?

De uforstandige jomfruers søvn består i at den bevegelse og det liv de etter sin vekkelse la for dagen, etterhvert opphører. Det er en følge av at det aldri har vært noe virkelig sant liv i sjelen. Det gikk med dem som med en lampe som tennes, men man har glemt å fylle olje på.

Ser vi ikke dette triste syn blant oss, kjære venner? Se på den store skare som i vekkelselsestider kommer på benene, og sammen med de kloke jomfruer går ut for å møte brudgommen, – hvor blir de fleste av disse av?

Jo, de slumrer inn og sover, og den siste søvn er vanligvis verre enn den første. Derfor er det viktig at de åndelige ledere ikke tar for gull alt som glimrer, ikke tar for liv alt det som ser ut som liv. Men de må med visdom lede bevegelsen på den måte at de vakte sjeler kunne få en full overgang fra døden til livet.

Det er en viktig tid når Åndens vind blåser over våre marker. Da er det sannelig ikke bare om å gjøre å rive opp og vekke og stadig søke å skru begeistringen opp og holde den i live. Da vil bevegelsen snart dø av seg selv og den åndelige spenning avløses av slapphet og matthet.

Nei, den kloke leder sikter etter å kunne føre sjelene inn i åndelig edruelighet og til en dyp erkjennelse av synd og nåde, slik at det – når følelsenes bølger ganske naturlig begynner å legge seg, – må vise seg å være oppkommet et dypt behov i sjelen og en fattig, trengende ånd, som drevet av sin nød, fremdeles må henge fast ved Jesus og ha sitt liv i ham.

Men de kloke jomfruers søvn består i at de slappes av i sin lengsel etter, og sin venting på brudgommen. Og det har igjen sine dyperegående årsaker i mangelen av et friskt og sunt trosliv.

Hvor mange av oss er det som står i en levende forventning om at brudgommen kommer igjen nå?

Hvor mange av oss står ferdig med brennende lamper for å ta imot ham, om vi i dette øyeblikk hørte ropet: «Se, han kommer!»?

Kan vi da løfte våre ansikter med fryd og glede i lag med dem som inderlig forventer Ham?

De kloke, men sovende jomfruer, hadde visstnok olje med seg, og deres lamper var vel på en måte brennende, men av mangel på røkt og pleie, var de på vei til å slukne.

Men midt på natten lød der et rop: «Se brudgommen kommer!» Da våknet alle jomfruene og begynte å gjøre lampene sine i stand.

Da det var som mørkest omkring dem – da de lå i den dypeste midnatts-søvn – lød plutselig et veldig anskrik, som ryster dem alle opp av søvnen.

Mine venner! Hører vi ikke liksom lyden av anskriket i det fjerne? Aldri har vel vekterne på Zions murer talt så meget om Herrens gjenkomst som nå? Og for hver dag som går, er der flere og flere som våkner opp av den bedrøvelige søvnen, og istemmer i ropet: «Brudgommen kommer, gå ham i møte!»

Stakkars de uforstandige jomfruer! De våkner og får se at de er ynkelig bedratt!

Da de kloke våknet opp og satte sine lamper i stand, oppdaget de uforstandige at de ikke hadde olje.

Men liksom de alltid hadde gått til mennesker, og i sin blindhet satt disse mellom seg og Gud, så gikk de også nå til mennesker, til de kloke jomfruer og bad om olje hos dem.

Mine venner, dere har ingen anelse om for et avskyelig avguderi som er virksomt iblant oss. Denne menneskedyrkelse, som holder kjød for sin arm, gjør at tusener av sjeler viker bort fra Herren.

Han som har sagt: «Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris,» (Jes 42:8) han vil nok engang åpenbare hva dette ære-ran fører til.

Den dype selviskhet og egen-kjærlighet hos vitnene på Zions murer, hos både lærd og leg, gjør at de ofte på en ynkelig måte leker med sjelene, knytter dem til seg og gjør dem i bedrøvelig grad avhengig av sine personer og sine eiendommeligheter, istedet for å føre dem til Jesus, og utelukkende knytte dem fast til hans hjerte.

Tenk om døperen Johannes kunne stå for oss predikanter som et lysende forbilde på denne måte. Når det viste seg at sjelene ville henge fast ved ham, ropte han ut i hellig begeistring og ga Jesus æren: «Den som har bruden, han er brudgommen.» (Joh 3:29)

Selv ønsket han å bli betraktet som den han virkelig var, «brudgommens venn (…) er full av glede over å høre brudgommens røst.» (Joh 3:29) «Han skal vokse, jeg skal avta.» (Joh 3:30)

Så lenge predikanten er så overmåte stor for sjelen, kan man være sikker på at Jesus er temmelig liten.

Dette viser seg tydelig, enten når Herren må ta slike forgudede vitner bort fra jorden, eller at de flyttes til andre steder. For da er det liksom at Jesus også blir borte med det samme.

For en avskyelighet, når predikanter med fett selvbehag føler tilfredshet og velbehag når de omgis av smigerens drepende virak. Heller burde de frykte for at Gud – både for deres egen og for de arme sjelers skyld – kan bli nødt til å slippe dem løs fra sin mektige hånd, så det kan komme for dagen hvilke ynkelige avguder de i grunnen er.

Men de kloke jomfruer viste de uforstandige bort fra seg med disse ord: «Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv.»

Ennå var det tid, ennå en kort frist – men desverre – da de gikk bort for å kjøpe olje, så kom brudgommen, og «de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt.»

Siden kom de uforstandige og sa: «Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: «Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!»

Det er vanskelig å omvende seg når frykt og redsel angriper sjelen. Det vil helst bare bli en opprørt sinns-stemning, der man verken vet ut eller inn.

Slik går det som regel med slike sjeler som utsetter sin omvendelse til døden nærmer seg. Både dette at de har fullstendig nok med sykdommens smerte og kvaler, og det gjør dem uskikket til en rolig ettertanke av sin stilling, samtidig gripes samvittigheten således av dødens og evighetens redsler, at det blir bare et nødrop om frelse og ikke en sann omvendelse til den levende Gud.

Dette kan man se, når den syke mot all fornuft blir frisk igjen, da er det også som oftest forbi med deres nød for sjelens frelse.

«Jeg kjenner dere ikke.» Med disse ord blir de for evig vist bort fra bryllupshuset.