Den levende tro
Av C. O. Rosenius (1816-1868)
Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.
Joh 20:29
Går det an å tro på Guds nåde når en ikke føler den, men tvert i mot kjenner seg kald, i åndelig tørke og vanmakt?
Det ikke bare går an, men det er det eneste rette. Det er jo nettopp dette Frelseren vil, at du skal begynne å lite på ham, det han har gjort og sagt, selv om du ikke kjenner noe av det i hjertet. Det var ingen ting som gledet Frelseren mer her på jorden, enn når han fant denne troen. Han fyltes av glede over den kananeiske kvinnes tro da hun ikke lot seg forlede av at han tilsynelatende avslo å hjelpe henne. Da sa han: «Kvinne, din tro er stor. Deg skje som du vil.» (Matt 15:28)
Men dersom jeg ved troen skal holde meg til det som Frelseren har sagt, uten å ha den salige smak og kraft av det, så blir det jo bare en kunnskap om noe jeg holder for sant? Eller hvorledes skal en slik tro skilles fra død kunnskapstro?
Hør da! Den døde tro er bare kunnskap og kald tilslutning. Den har ingen bekymring for om du er delaktig i Kristus, ingen hunger og tørst. Og det er jo nettopp dette du bekymrer deg for ved din tro! Med en død tro forblir en et verdensmenneske eller en gjerningshelgen, slik en alltid har vært.
Men om din tro synes å være både tørr og død, så holder den deg likevel på en helt annen vei. Den driver og drar deg i Kristi fotspor gjennom verden og gjør at du aldri mer kan leve fritt i synden.
Av den døde troen er det ingen som får lyst eller kraft til å omgås Frelseren, tale med ham eller bekjenne hans navn. Men din tro, så tørr den enn er, så gjør den likevel at intet emne er så kjært for deg som Kristus og hans nåde.
Slik, sier Skriften, er den levende tro!