Jesus og Bartimeus
Av Gunnar Fossli
De kom så til Jeriko. Og da han drog ut fra Jeriko sammen med sine disipler og en stor folkemengde, satt Timeus’ sønn, Bartimeus, en blind tigger, ved veien. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Mange truet ham for å få ham til å tie, men han ropte bare enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg! Jesus stod da stille og sa: Kall ham hit! Og de ropte på den blinde og sa til ham: Vær frimodig! Stå opp, han kaller på deg. Han kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus. Jesus tok så til orde og sa til ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Den blinde sa til ham: Rabbuni, at jeg må få synet igjen. Jesus sa til ham: Gå bort, din tro har frelst deg! Og straks fikk han synet igjen, og fulgte ham på veien.
Mark 10:46-52
Denne beretningen om Bartimeus taler så fint om hvordan Jesus er og hva som ligger ham på hjertet.
Hva er det som ligger Jesu på hjertet? Jo det er å kalle og berge mennesker fra den evige pine borte fra Gud. Han vil ha oss alle til himmelen, tenk det vil han. Men for å berge oss måtte han gå en smertefull vei om Golgata. Der døde han for deg og oppstod som din rettferdighet innfor Gud.
Jesu liv her på jord var en eneste lang vandring i og til fornedrelse. Også vårt jordeliv er en vandring, en ørkenvandring. Jesus vitner om å ta sitt kors opp og følge ham. Den som ikke gjør det er meg ikke verd, sier han i Matt 10:38.
Den som lever i sannheten har et kors som må bæres. Men det største og tyngste kors har Jesus båret. Det bar han opp til Golgata. (Joh 19:17)
Dette korset skulle vi båret til vår egen korsfestelse, men han valgte å gå i stedet for oss. Han ble din og min stedfortreder.
Vi kan lese om store folkemengder som fulgte ham på veien. Men ettersom hans time nærmet seg, var det færre og færre som fulgte ham. Ja endog hans nærmeste og mest betrodde disipler, forlot ham til slutt. Det står så betegnende i Mark 14:50: «Da forlot alle ham.»
Men å bli forlatt av mennesker var for ingen ting å regne mot det som skulle hende Jesus. Vi kan lese i vår bibel at angst og forferdelse kom over ham, og han sier til Peter, Jakob og Johannes i Getsemane: «Min sjel er bedrøvet inntil døden.»
På korset må han utbryte i forferdelse: «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?»
Og tenk, han får ikke noe svar på sitt spørsmål. Jesus var forlatt!
Det var ikke uten grunn. Nei, han ble forlatt for at du aldri i evighet skal bli forlatt. Hvilken kjærlighet!
Og denne kjærlighet har Jesus til hvert enkelt menneske, også til denne Bartimeus som vi her leser om.
Bartimeus sitter ved veien, står det. Han er blind og derfor må han tigge. Det er mange blinde i dag, ja alle som ikke kjenner Jesus er åndelig blinde.
Men jeg er redd den åndelige situasjonen i landet vårt i dag har ført til at det er færre «Bartimeuser». Det er færre som er i nød fordi de er blinde.
Hvor mange er det ikke som vandrer i blinde eller som sitter ved veien og har det greit der de er? Det er jo så mye spennende som foregår der ved veikanten, – de kan jo like gjerne være der de har slått seg til ro…
Er du en slik? Har du slått deg til ro? Er du en som går alene og vil leve ditt eget liv?
Ja, da går du i blinde. Det er å vandre borte fra Herren.
Konsekvensen av å ta imot Jesus er en vandring med Jesus.
Vi kan lese om Bartimeus at han var i nød, og det ble hans store redning. Hvorfor? Jo, han var blind. Han kom ingen vei. Det var ingen som brydde seg om Bartimeus. Han var hjelpeløs og fortapt.
Da er det Jesus kommer gående. I Lukas 19:10 sier Jesus. «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
Det er det Jesus lever for hvert minutt og sekund, for han vet at tida er nær. Og da Bartimeus får høre at det er Jesus fra Nasaret, begynner han å rope. Kanskje har Bartimeus hørt om Jesus, ryktet om ham spredte seg fort. Dette er Bartimeus’ første og kanskje siste sjanse til å møte Jesus. Og der i støvet ved veikanten begynner han å rope høyt: «Jesus du Davids sønn, miskunn deg over meg!»
Slik roper en synder i nød. Det finnes bare et synder-rop. Peter uttrykker det slik da han er i ferd med å synke på Gennesaret-sjøen: «Herre, frels meg!»
Mange prøvde å få Bartimeus til å tie, ja de truet ham.
Satan prøver å hindre hvert menneske å komme til Jesus.
Men Bartimeus var i en slik nød at han bare ropte enda høyere.
Da stanset Jesus, leser vi. – Da stod Jesus stille og sa: «Kall ham hit!»
Den dagen var det Bartimeus Jesus stanset opp for, og Jesu kall kom til ham.
Har du hørt Jesu kall?
Jesus stanser og kaller på hvert menneske, selv om de ikke er i noen spesiell nød. Det gjør han for at ingen på dommens dag kan unnskylde seg med at de ikke fikk kallet og innbydelsen. Noen stanser han imidlertid lenge opp for, andre kortere.
Hva har du svart på Jesu kall? Jesus sier du kan være frimodig og komme. Tenk, – den nøden du kjenner på, kan du komme til Jesus med.
Hvordan kan jeg si det? Jo Ordet, Jesus selv, sier det: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28)
Bartimeus kastet kappen av seg og sprang opp og kom til Jesus.
Bartimeus sin kappe var alt annet en ren. Nei, den var skitten. Syndens kappe er ikke bare skitten, men bek svart, den kan ikke vaskes ren igjen. Du må få en ny kappe!
Å komme til Jesus det er få å kaste denne svarte kappen av seg. Det er å kaste av alt som tynger, synden som henger så fast ved en, bekymringer, motløshet, onde og urene tanker, misunnelse, ulydighet og så mye annet.
Det kan høres ut som en gjerning, noe du må gjøre. Men du skal vite at det kreves ingen ting fra deg for å komme til Jesus.
Bartimeus fikk komme på Jesu ord. Det får du og jeg også gjøre!
Det som skjer når du kommer til Jesus er at syndens kappe som du går og bærer på, blir tatt av dine skuldre og lagt på Jesus. Og du for en ny kappe av Jesus. Den er heilt ren!
Dette er ingen prestasjon fra vår side. Nei, det er et under.
Vi som regner oss som kristne har noe å lære av Bartimeus. Vi har så lett for å bære på byrder og så glemmer vi at Jesus allerede har båret bort all verdens synd og skam for 2000 år siden. «Se der Guds lam, som bærer (bort) verdens synd!» (Joh 1:29)
Så står blinde Bartimeus framfor kongenes konge og herrenes herre. Jesus tar til orde og sier til ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Forunderlig!
Tenk, her får et mislykket, usselt og forkomment menneskebarn et spørsmål fra Herren selv.
Han vil gjøre noe for Bartimeus, han vil gjøre noe for deg!
Han vil gi deg noe som han har tilveiebrakt. Han vil gi deg en gave som vi kaller for syndenes forlatelse.
Gaven inneholder også en arv og en billett til himlenes rike.
Slik er Jesus, der er alt av nåde! For menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge i manges sted. (Mark 10:45)
Det er den store gjerning Jesus har gjort. Han døde for at vi skulle få leve.
Syng for Herren en ny sang! For underfulle ting har han gjort. Hans høyre hånd og hans hellige arm har fullført frelse. Herren har kunngjort sin frelse, åpenbart sin rettferdighet for hedningene. (Sal 98:1-2)
Frelsen er ferdig. All din synd er lagt på Jesus!
Og du skal få se deg fullkommen i Jesus!
For Jesus sier til deg: «Vær frimodig sønn, dine synder er deg forlatt.» (Matt 9:2)
Den blinde Bartimeus svarte Jesus: «Rabbuni, at jeg må få synet igjen.»
Det var Bartimeus sin nød.
Kanskje er også det din nød, åndelig sett? Du har ikke fått se Jesus.
Da kan du be som Bartimeus. «Rabbuni, at jeg må få synet igjen, Synet på deg, Jesus.»
Og Jesus vil høre slike bønner, for det er etter hans vilje. «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!» (Jes 55:6)
Jesus sa til Bartimeus: «Gå bort, din tro har frelst deg!»
Her må ikke Jesu ord misforståes. Når Jesus sier «din tro har frelst deg», kan en fort tenke at det er noe ved Bartimeus som har bidratt til frelsen.
Men nei, det er en stor vranglære. Troen er en Guds gave, lærer Skriften oss. Troen knyttes alltid til Jesus, fordi han er troens opphavsmann.
En tro uten Jesus er tro på seg selv. En tro på Jesus er en frelsende tro. Og den frelsende tro er en gave, ikke en gjerning fra meg.
Troen på Jesus frelste Bartimeus. Og straks fikk han synet igjen, og fulgte Jesus på veien.
Å tenk, Bartimeus som var blind, ble seende, han var tapt, men ble funnet, han var død, men se, han har fått livet, og livet er i Jesus Kristus!
Hvilken vei vandrer du på? Du sitter vel ikke ved veikanten eller i grøfta? Å hvor lett det er å bli oppslukt av synden, det går av seg selv.
Synden er som kvikksand eller dyp gjørme. Du kan leke med synden en kort tid, men du vil ganske snart erfare at rollene er byttet om. Da er det synden som leker med deg. Kommer du deg ikke opp i tide, det vil si går du ikke til Jesus med din synd, ja da går det deg evig ille. Da stilner kampen i ditt indre, du faller til ro og er i grunnen ganske fornøyd slik du har det.
Du som kjenner deg igjen må våkne opp fra din likegyldighet. Rop til Jesus: «Frels meg fra min likegyldighet!»
«Frels meg Gud, for vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg. Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid. Gud for din store miskunnhets skyld, svar meg med din frelsende trofasthet.» (Sal 69:2-3,14)
Går du til Jesus med din synd, da vil du gå seirende ut av kampen.
Bartimeus fikk kaste syndens kappe av seg, den tok Jesus. I bytte gav Jesus ham frelsens kappe. Og Bartimeus fikk være med Jesus på himmelveien. Om han nådde fram sier Skriften oss ingen ting om. Men en ny sang kunne Bartimeus synge, og den kan også du synge, som vandrer med Jesus.
Jeg er frelst. Å for en nåde!
Nåde over nåde.
Jeg er frelst. Å hvilken gåte!
Nåde over nåde.
Tenk all min synd har Jesus sonet!
Til sin brud har han meg kronet.
Jeg er frelst! Å for en nåde.
Nåde over nåde!
Dag for dag han meg bevarer,
Nåde over nåde,
Frelser meg fra syndens farer,
Nåde over nåde.
Og om jeg synder, han forlater,
For en Gud og for en Fader!
Dag for dag han meg bevarer,
Nåde over nåde.
Gud skje lov, snart er jeg hjemme!
Nåde over nåde.
Lammets sang jeg skal istemme,
Nåde over nåde.
Takk, Jesus, takk for nådens under,
Takk for fred i sår og vunder!
Gud skje lov, Snart er jeg hjemme.
Nåde over nåde.
(Sb. 345)