Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din brodd?
Av F. W. Krummacher (1796-1868)

Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? 1Kor 15:55

Besynderlige «hvor?»
Kan vel døden være forlegen for svaret?
O! Hvor lynte ikke dette uhyrets brodd? Hvor blinket ikke dets giftige morderdolk oss i møte?
«Der,» kunne skrekkens konge si, «er min brodd,
hvor forråtnelsens stank kommer dere i møte fra de mørke graver;
hvor jordens stolte herrer metter ormene med sitt kjøtt;
hvor den blotte erindring om min majestet bringer dere til å gyse;
hvor tanken om mitt forestående besøk innhyller deres livs himmel i sorte skyer;
hvor man vrir hendene ved dyrebare likkister, men vrir dem forgjeves;
hvor man nylig tilkastet graver med tårestrømmer, men gravene røres ikke og har ingen barmhjertighet;
hvor jeg skånselsløst river det elskede barn fra den ømme moder, den dyrebare hustru fra den hulkende ektefelles hjerte;
hvor faderløse gråter blodige tårer og forlatte enker forgår i kummer og smerte;
hvor de døendes rallen lyder dere i møte og angst – og fortvilelsesskrik fra de voldsomt bortrevne, som byr gods og gull, krone og purpur for deres liv, men som forgjeves venter på tilslaget;
der, der hvor jeg således river ned lykksalighetens boliger, oppløser kjærlighetens bånd, forvandler gledens saler til jammerens huler, fyller hjertet med angst og helvete med nye offer –
der truer min brodd;
der hugger mitt sverd;
der er min forferdelse;
der utfolder mine redsler seg:»

Slik kunne han tale, døden, den skrekkens fyrste.
Allikevel spotter apostelen ham og vedblir med sitt spørsmål:
«Hvor er din brodd?»
Det er noe uhørt!
Hvorfra tar Paulus mot til dette?

Hva berettiger ham til dette triumfrop over den siste fiende?
Vi skal høre dette, «hva?»
Den overflødige berettigelse til dette er til stede: «Gud være takk som gir oss seier ved Jesus Kristus, vår Herre!» (1Kor 15:57) «Døden er oppslukt til seier, og livet er ført fram i lyset!» (1Kor 15:54; 1Tim 2:10)

---