Religiøsitet og liv i Gud (2)
Av Johannes Daasvand (1884-1955)
(Artikkel 1 stod i L&E nr. 2/2003)
Sinai og Golgata
Utgangspunktet for trellen – den egenrettferdige og religiøse – er i grunnen Sinai.
Guds bud til mennesket «… så skal du leve!» skaket ham opp til å innse at det måtte skje en forandring. Det kunne ikke fortsette som før i gudsforglemmelse og verdslighet: «Her skal de bes, her skal det kjempes, saken gjelder det viktigste!»
Og det ble forandring. Den før likegyldige og sløve, ble alvorlig og ivret for det gode. Bønn og bibel kom i bruk, og alt hva «godt og tjenlig er» ble lagt vinn på.
Det lykkes. Han var blitt en «omvendt» mann. Det var slutt med det gamle liv, og store forhåpninger til fremtiden fylte hjerte og sinn.
Riktignok var det jo ennå mye som manglet, men Gud var da nådig og barmhjertig, og når vi gjør hva vi kan, så gjør han resten «står det jo».
Dette med denne «skråsikkerhet», om «Åndens vitnesbyrd», om «et nytt lys» osv. – ja, noe av det er vel nødvendig, og det skal komme – og noe, ja mye av det er visst svermeri og utslag av fanatisme og dømmesyke…
Slik dysser djevelen den egenrettferdige sjel i ro – dødens fryktelige ro.
– Det ble en forandring, men bare oppussing av den gamle natur. Det ble en «omvendelse», men ikke til «Den høyeste», som det står skrevet: «De omvendte seg, men ikke til Den Høyeste». Det ble en slags «fødsel», men det skjedde ved Sinai – i egen kraft og på naturlig vis. Den gamle natur kom ut i ny utgave. Det ble født en religiøs trell.
Har du fred uti ditt hjerte, Arme synder, har du fred? Hvem har stillet sjelens smerte, Er det ham som for deg led? Er din anger, bønn og bedring Og din tro og kjærlighet Grunn for sjelens håp og redning, O, se det er dødens fred!
Mange sjelens hunger metter Med sitt eget bedringsverk, Lykkes det da skal du merke, Ingen er som de så sterk. Om de ei er alltid trygge, Finner de dog grunn til ro, Ti de på sin fremtid bygge Og sin lengsel kaller tro.
Men å bo i korsets skygge Kaller de den «lette vei», Derfor må de alltid bygge Halvt på Jesus, halvt på seg. Om de hos seg selv ei finner Noe som kan gi dem ro, vandrer de en tid i blinde Til de føler grunn til tro.
*
Helt annerledes gikk det for seg med den sanne troende. Også han ble skaket opp ved Sinai, ved forkynnelsen av det som overbeviser om synd og dom. Også han «tok fatt»!
Men – det mislyktes!
Han fikk det ikke til med sin anger og bot. Heller ikke fikk han det til å «omvende» seg. Jo mer han strevde, dess verre ble han. Slik kjentes det i alle fall for ham. Dette strev «under loven» holdt noen av oss på med lenge før vi gikk konkurs. Andre fikk Den Hellige Ånd i kne på kort tid. Resultatet ble det samme: I motsetning til trellen som fikk det til «ved Guds nåde», stod vi fast, sank sammen og gav opp.
Det nytter ikke! Det er umulig! Jeg blir jo bare verre og verre. Men da fikk vi se ved Åndens lys hva vi ikke før så:
«Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud!»
«Kristus døde til fastsatt tid for – ugudelige.»
Da en ugudelig jeg bleven var, Utfattig sjel som intet i seg har, Da fikk jeg se det blod på korset rant, Og legedom for sjelesmerten fant. Da lagdes i min munn den nye sang Som nå meg følger under all min gang, Om Lammet som er slaktet og til Gud Har kjøpt meg med sitt blod fra døden ut.
Vi ble født «ved sannhets ord» som apostelen sier. Og fødestedet var Golgata.
Derfor synger vi:
På Golgata der er mitt hvilested Der ser jeg Jesu store kjærlighet. Jeg ser den i de korsets dype sår Hvorav min sjel seg daglig kraften får.
O Jesu sår, du gode frihets borg Her kjenner fårene ei næringssorg: Han føder og han kleder hjorden sin Og støter ingen ut som kommer inn.
Men viker jeg det aller minste fjed Fra dette sjelens sikre tilfluktssted Da har jeg mistet all min fred og trøst Og hører lovens strenge dom og røst.
*
Har du opplevd noe av dette? Er Jesus i dag din hjerteskatt? La Guds gode Hellige Ånd få overbevise deg om synd i hjertets innerste, for at Ordet om blodet kan få – den rette smak for deg.
La han få både såre og lege.
Han sier deg du arme flokk Som etter freden lenges: En lærdomsform er deg ei nok, Nytt liv er det som trenges.
Klage og takk!
Det mest naturlige uttrykk for trellens religion, er klage. Vår Herre skal jo ifølge hans åpenbarte vilje tjenes og æres. Og det er det sannelig ikke så godt å få den gamle natur med på.
Jo mer alvorlig og ivrig en trell er, jo mer tung og dyster blir han.
Spurgeon forteller om en del mennesker som strammet seg opp i sin religionsutøvelse med å hilse på hverandre med følgende ord: «Broder, du skal dø!» hvorpå den andre svarte med like gravalvorlig stemme: «Ja, broder, vi skulle dø!»
Etter denne oppfatning og erfaring av kristenlivet, er den beste kristen den som kan tale mest om trengsler og mørke stunder, om kamper og anfektelser, ja endog om nederlag og fall.
Det er den gamle tonen som vi kjenner igjen fra den hjemmeværende sønn. Han hadde jo ikke fått noe som han kunne glede seg over og takke for. Og det som i betydelig grad forverret hans smerte og klage, var den måten den yngste ble mottatt på.
Trellen ser mer på hva Gud krever av ham enn hva han har gitt oss i sin sønn. Han lever stadig i et håp om endelig en gang i fremtiden å kunne nå det som den frigjorte sjel allerede har mottatt i tro.
Derfor så lite takk og så mye klage.
Ja, la meg med det samme få si det: En mer tidsmessig nåtids-fariseer vet forresten det – såpass skriftkjennskap har han – at en kristen skal være glad. Og så prøver han å piske seg selv til å være det. Men det lykkes så lite. Det blir i alle fall ikke den rene barneglede over frelsen i Lammets blod, men mer en glede over utført «arbeid», en noenlunde tilfredstillende «statistikk» eller glede over samfunn med likesinnede.
Stakkars arme sjel: Ukjent med den hjertets glede som fyller en kristen med takk, skal han allikevel prøve å greie kristendommens krav.
Han blir en pliktskyldig byrdebærer som vandrer gledeløs og krumbøyd gjennom livet, idet han gikk forsoningens blod forbi.
*
Grunnsetningen i en frigjort kristens liv er takk. Det er så naturlig.
Han er jo frelst av nåde, og hele sitt liv, dag for dag mottar han jo på ny nåde.
Han lever, som Spurgeon uttrykker det, «av guddommelig gavmildhet». Og vår himmelske far er ikke gjerrig. Han gir kongelige gaver til sine barn.
En sann kristen har mye å klage over. Mest utilfreds er han med seg selv. Men midt under all ufullkommenhet erfarer han daglig at han bor og lever i nådens rike og at han i Kristus eier en uinnskrenket adgang til nådetronen med alt.
Derfor blir dette grunnakkorden i hans tilbedelse: Takk og lovprisning!
«Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!»
«Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener.»
Takk, Abba, at du var så god Mot Adams falne kjønn, Og oss til frelse slakte lot Din den enbårne sønn. Deg prise nå hvert åndedrag Og hvert et hjerteslag. Ja, Lam for all den kval du led, Takk, takk i evighet!
Fra heftet «Frigjørelse» av Johannes Daasvand, Trondhjem 1916. Denne artikkel er den andre av en serie på tre. Den siste følger senere. Artikkelen er gitt en forsiktig språklig revisjon.