En soning for våre synder
Av Fritz Larsen (1895-1968)
Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.
Heb 2:17
Det som vi i vårt språk kaller soning er en sak hos Gud som på en måte ikke kommer oss ved, og som vi ikke har rørt ved. Det er Guds sak.
Hadde det ikke vært noen oppstandelse, så hadde det ikke vært noen frelse for oss, tross soning.
Soning er ikke en regning som skal betales. Det er et forhold mellom Gud og synden. Det er ikke en soning mellom synderen og Gud, men det er en soning av synden.
Synden kom inn i den skapte verden ved ett menneske, og synden trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Og med synden kom døden inn, og de døde alle. Det er synden som skiller oss fra Gud, og det er synden som skal sones. Det er godt å ha det klart for seg.
Dette er et forhold som vi ikke begriper. Vi vet ikke hva synden er. Vi kjenner til dens makt i vårt liv, men vi vet ikke hva synden er i seg selv, ei heller vet vi hva soning av synden i virkeligheten inneholder. La oss ikke tro at vi er så kloke på disse ting. Vi er småfolk, vi er bare mennesker. Vi aner ingen ting om de evige verdier og de evige problemer i Guds verden og i syndens verden.
Synden finnes dog i oss, den er både arvet og den øves, vi har den. Men synden som plager oss, har Gud tatt seg av i en soning som han alene har ordnet. Hvordan han så skal rette på det hos oss, blir en annen sak, men selve soningshemmeligheten er guddommelig i sin opprinnelse, i sin utførelse, i sitt innhold og i sitt virke.
Ordet som er brukt i Det nye testamente om soning, det er det ord vi har for oss her i vår tekst, det greske ordet Hilaskesthai. Det er ikke strødd om med dette ord, men det er veldig innholdsrikt. Det betyr ikke å betale en regning som er blitt stor, det betyr ikke en kvittering for en gjeld. Det betyr at noe som finnes, skal føres vekk, skaffes bort så det ikke er der mer. Å sone betyr å dekke til, så det ikke kan sees mer, ikke finnes mer, ikke eksistere mer.
Og for at synden skal sones rett, så må den dø! Og det er hemmeligheten ved forsoningen; – at synden døde!
Og når jeg sier dette begrep, at synden døde, så fatter du at du fatter det ikke, så begriper du at du begriper det ikke, og det finnes heller ikke en forstand hos deg til å begripe det Gud har gjort, hverken i skapelsen eller i forsoningen eller oppstandelsen eller i det evige liv!
Det som var loven umulig, altså Guds hellige vilje – umulig fordi mitt kjød var syndig – det gjorde Gud da han sendte sin sønn som var uten synd, for å sone synden i en som var uten synd.
Vi er alle satt til side, helt ubrukelige. Du må bare finne deg i det, og skal du frelses, så må det bli helt umulig, men Gud har sonet synden vekk.
Det var Gud som handlet her. Guds sønn og Gud. Og Jesus er like mye Gud som Gud er Gud, og denne Jesus – Gud –ble gjort til synd for oss. Og her står et merkelig ord på gresk. Det står ikke bare for oss, men det står i stedet for oss, han ble gjort til synd i stedet for oss. Han ble gjort til synd i stedet for oss, uten at han noen gang selv syndet. Hvis du fatter dette, så fatter du mye, men du fatter det ikke. Det kan være verd å sitte i 14 dager å tenke på dette: Gjort til synd!
Det er et begrep dette med synd, det er ikke en handling. Det er noe som eksisterer i tilværelsen. Det er en makt i tilværelsen. Og Jesus ble gjort til synd, for å sone synd. På ham som er Gudslammet la Gud verdens synd. Dette er en menneskelig tanke for at du skal ha et lite begrep om hva det er, men du kan aldri forestille deg hva det vil si at Gud la verdens synd på ham!
Og når Jesus gikk her, så bar han all synd i verden. Han tok ikke din spesielt, han fikk all synd. Den synd som er din verste plage og som gjør deg veldig vondt hver dag så lenge du lever, ble lagt på ham. Jeg sier dette med menneskelige ord for at din tro kan binde seg til det, men dette verk av Gud ligger langt over vår forstand.
Dette evangelium er lett å si, men det finnes kun en mulighet for å fatte det, og det er gjennom tro. Tro er ikke en evne, en gave, et forstandsbegrep hos oss, men det er en Åndens sans som ligger langt over og langt foran alle andre ting i verden.
Ved tro fatter vi at Gud har skapt alle ting ved sitt ord, ellers fatter en ikke den slags. Det finnes ingen mulighet for å regne ut vitenskapelig hvordan verden er skapt. Ved tro fatter Herrens hellige det.
Ved tro binder Herrens venner seg til denne sannhet: Verdens synd ble lagt på Gud selv, på Lammet, og vi får bare sitte stille og tenke oss inn i vår absolutte fattigdom og den ubegripelige rikdom at vi fra jordens lave egne tror Gud.
Hvis du tror at troens verden er noe selvfølgelig, tar du feil. Troens verden er livets største hemmelighet, og det er en dyrebar ting at Herrens hellige får sitte sammen og tro sammen: «Jeg tror Herre Jesus at du bar verdens synd, og min synd.»
Han bar våre synder opp på korset. Han var ett med denne verdens offerlam. Jes 53:6: «Men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.» Den skyld som lå på oss alle lot Gud falle på ham. Så var han offerlammet og deretter falt synden over ham. Så ble han gjenstand for alle syndige angrep.
Når du blir angrepet av synden, faller du. Du skal være takknemlig for hver gang du ikke faller, men synden har veldig makt over deg. Vi kan ikke styre våre onde tanker, synden hersker med oss. La oss ikke gjøre oss bedre enn vi er, vi er fulle av syndige tanker!
Da synden fikk lov å falle på Jesus, døde den. Da den falt på deg, hersket den og den tok døden med seg og førte deg inn i døden og skilte deg fra Gud. Men da den falt an på Jesus, ble den selv dømt!
Rom 8:3: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Da var den sonet, da fikk den sin død.
Det er bare ett eneste sted hvor din synd er ordnet. Det er i Jesu Kristi død på forbannelsens tre, der synden ble domfelt. Der ble synden dekket, fjernet bort, ført bak Guds rygg, senket i havets dyp. Du finner intet uttrykk på denne jord som sier deg hvor stort det er at synden der er ferdig, og det er bare fra denne ene kilde at Gud kan si: Så er din synd forlatt!
Han sier ikke det fordi du er from, heller ikke fordi du ber om det, heller ikke fordi du omvender deg.
Han sier det av en eneste grunn:
Fordi synden er dømt og domfelt i Jesu Kristi død på forbannelsens tre.
Det er så lett som en kristen å tale om at forsoningen er noe juridisk, at der ble min regning betalt, og min gjeld strøket ut. Det er riktig det. Men det er ikke nok. Forsoningen er syndens død, det er at synden er dekket til, skaffet bort.
Din synd er borttaget
Og bedekket din gjeld
Og Gud er forsonet med deg.
Hans vrede er stillet i blodet, o hell
Og nu forbarmer han seg.
Gud kan ikke annet enn gi deg syndenes forlatelse så sant du kommer der hvor din synd er sonet.
1Joh 2:2: «Og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men for hele verdens.» Det er en isralitt som sier dette.
Den annen side ved dette er oppstandelsen fra de døde. Oppstandelsen fra de døde er en sak hos oss. Det er forsoningen plantet om i ditt liv. Det er forsoningens innhold plantet inn i den foreløpne virkelighet som den synlige verden er.
Kristus oppstod fra de døde og gikk her, og vi står opp fra de døde og lever som Guds barn her.
Den danske forfatter Poul Hoffmann skriver: «Gud skaper gjennom undergang!» Det er veien til oppstandelsens liv hos oss. Vi kunne si, Gud skaper gjennom døden, gjennom undergang, ved at noe forsvinner.
Paulus kjente til loven om Guds hellige vilje, og han kjente til å leve fromt og rettferdig. Han hadde alt det et menneske kunne eie, men alt dette måtte dø. Han lot alt gå som skarn og skade da han møtte Jesu Kristi forsoning.
Det er ingen ting hos deg og meg som teller hos Gud. Det må oppstå et nytt liv i deg. Jeg som er merket av min synd og min død, får nytt liv av Gud.
Halleluja! Nu skapelsens råd jag har funnit. Guds barn jag er! Førsoningens mening jag funnit.
Rosenius
Forsoningens mening hadde han funnet i Jesu Kristi død og oppstandelse.
Troen er dette at jeg, ved hans oppstandelse fra de døde, hvor soningen er lagt til grunn, skal leve i oppstandelsens hemmelighet.
Oppstandelsen fra de døde betyr at Gud har ført slekten tilbake til det den var før syndefallet. Til det som Gud hadde tenkt fra evige tider om mennesket: «Slik var det jeg tenkte med deg, og slik skal vi ha det sammen i evighet!»
Du har det så godt med Gud som Jesus har gjort det for deg. Dette gjelder alle mennesker. Han døde for alle!
Jesus har dødet døden, og det står evig fast.
Bønn: Vi takker deg Herre Jesus for ditt dyrebare forsoningsverk og for at det blir omplantet i våre liv til evig liv. Vi takker deg stille og enkelt at det er godt å være din, salig for evig! Amen!
Utskrift fra talekassett.
Frits Larsen, født 1895, var forstander på Luthersk Missionsforenings Højskole i Hillerød. Som forkynner kunne han være meget spontan og nærgående, men også meget enkel. Fremfor alt var han sjelesørgeren på talerstolen. Mange har lyttet seg til fred med Gud under hans forkynnelse. Han døde ved en trafikkulykke i 1968.
|
Sist oppdatert: www.nll. no |