Rettferdig for Gud
Fredrik Wisløff (1904–1986)
Å være rettferdig vil si å holde mål. Å være rettferdig for Gud vil si å bestå prøven når Gud måler våre liv med sin målestokk.
Guds krav til menneskene er fullkommenhet (Matt 5:48). Hvorledes kunne vel han – Gud – kreve noe mindre! Å være rettferdig vil derfor si å være fullkommen.
Men etter den målestokk kommer vi alle til kort. «Der finnes ikke en rettferdig, ikke en eneste.» (Rom 3:10)
Skal derfor noe menneske i det hele tatt bli frelst, må det skje i kraft av det uforskyldte. Og dette er det Skriften forkynner:
«Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» (Rom 3:23-24).
At Gud rettferdiggjør en synder vil si, at Gud frikjenner ham, tross hans synd.
Ordet rettferdiggjøre er egentlig litt misvisende. Det får oss til å anta, at Gud gjør oss rettferdige. Men faktisk gjøres der intet med synderen ved rettferdiggjørelsen. Det hele er en domsakt. Gud tar synderens sak frem og feller sin dom. Og dommen lyder: rettferdig!
Hvilken underlig dom!
Å rettferdiggjøre vil si å erklære rettferdig.
Og dette erklærer den rettferdige, sanne Gud om en synder.
«Han rettferdiggjør den ugudelige,» står det. (Rom 4:5). Det er som om skriften har søkt et sterkt ord for til fulle å understreke det uforskyldte, – det guddommelige – for våre hjerter.
Den ugudelige synder, som tyr hen til Kristus (i tro), erklæres uten videre for å være rettferdig.
For en sådan synder tilregnes Kristi rettferdighet.
Den rettferdighet, som Kristus, vår stedfortreder, har ervervet med sitt liv, sin død og oppstandelse, blir synderens eie. Den tilregnes synderen, som om den var hans. Ja, den blir ved troen hans.
Ved rettferdiggjørelsens domsavsigelse står synderen fullkommen ren for Gud. Hans liv er renset for hver plett.
Det er bibelsk riktig, når vi sier:
Synderen står for Gud, som om han aldri hadde syndet.
Forbannelsen over synderens liv er fjernet. For forbannelsen var syndeskylden. Og den er tatt bort. (Joh 1:29)
Det som intet arbeid, intet offer, ingen anger, ingen fyldestgjørelse eller betaling kunne bringe bort, – er nå med ett fjernet, idet synderen tyr inn til Kristus.
Ble min iver aldri matt,
Gråt jeg både dag og natt,
Syndens pletter står dog der,
Kun i deg min frelse er.
Rettferdiggjørelsen er absolutt.
Rettferdiggjørelsen er momentan.
Helliggjørelsen tar et langt livs kamp og blir dog aldri fullkommen. Rettferdiggjørelsen tar et øyeblikk, og dens virkning er total.
Rettferdiggjørelsen er begynnelsen til alt det, som siden skal skje i og med en kristen. Men alt det som siden skal skje, blir mangelfullt og stykkevis. Dette er fullkomment.
Og selv hos den, for hvem det lykkes best, blir rettferdiggjørelsen ikke et begynnerstadium, som han etterhånden forlater for å vokse sin vekst videre. Rettferdiggjørelsen er både utgangspunktet og målet. Den er det grunnlag for frelsen, som den kristne alltid må hvile i.
Den livets rettferdighet, som den kristne i helliggjørelsens kamp erverver seg, blir dog aldri frelsesgrunnen. Til frelse duger kun den tilregnede rettferdighet.
I den tilregnede rettferdighet ligger muligheten og kraften til helliggjørelsens kamp. Den, som kjemper denne kamp ærligst, vil aller klarest erfare, hvor salig det er, at det er den tilregnede rettferdighet, som gir ham rett til å stå for Gud. Etter avsluttet kamp vil han i døden dog kun stå som en synder, rettferdiggjort ved Kristi blod. Selv den beste kristen må klynge seg til evangeliet om det uforskyldte.
Synder, og dog rettferdig! Rettferdig og dog synder!
«Rettferdiggjørelsen ved tro alene» er ikke en læresetning, som en enkelt kirkeavdeling har laget til. «Den er,» – som Luther sier – «den artikkel, hvormed kirken står og faller.» Der er ingen annen vei til frelse, enn å rettferdiggjøres av tro uten lovgjerninger. Den, som tror seg å være en kristen på annet grunnlag, tar feil og er slett ingen kristen. Der, hvor ikke rettferdiggjørelsen forkynnes ved tro alene, er der ingen bibelsk forkynnelse og heller ingen evangelisk kristen kirke.
Enhver som er rettferdiggjort, er blitt det av Guds nåde, kun ved troen.
Det er dypest sett sant, det som er sagt litt spøkefullt og tilspisset: «Enhver, som dør salig, dør som lutheraner.»
Rettferdiggjørelsen ved tro alene er evangeliet i evangeliet.
Den, som ikke tror og forkynner denne sannhet, holder seg til «”et annet evangelium, skjønt der ikke finnes noe annet,» sier Paulus (Gal 1:7).
Talen om denne rettferdiggjørelse er det som gjør det kristne budskap til det glade budskap, – til evangelium. Alt som ikke har sin grunn og kilde i det, er lov, ikke evangelium, og er av mennesker, ikke av Gud.
Rettferdiggjørelsen er det guddommeligste av alt guddommelig. På intet område kommer Guds innerste vesen slik til uttrykk som her. Rettferdiggjørelsen er Guds kjærlighet i praksis; i den feirer nåden sin triumf; for her råder den alene.
Rettferdiggjørelsen ved tro alene er alle synderes store mulighet og deres eneste mulighet. Men den stiller også døren åpen for alle. Er det ved tro alene for Kristi skyld vi erklæres rettferdige, er det heller ingen som ikke kan bli rettferdig.
Ved rettferdiggjørelsen er nådens dør ikke bare stillet på klem; den står vidåpen, og adgangen er fri.
Rettferdiggjørelsen ved tro alene er det største under i alle frelste menneskers liv. Der er intet et Guds barn mere beundrer og lovpriser. For denne Guds forunderlige nåde har frelst hans liv, fjernet hans synd og tatt forbannelsen bort. Ved den står han – synderen – fullkommen, ren og hellig for Gud
Fra boken «Uforskyldt» av Fredrik Wisløff. Trykt i København 1940. Fra dansk ved TÅ.
|
Sist oppdatert: www.nll. no |