Trelldom
Av Søren Pederson (1852-1923)
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.
Gal 5:1-4
Jeg har bestemt inntrykk av at vi som samles i de små forsamlinger «mener noe med det». Man kan falle inn gjennom dørene i en stor kirke blant de mange uten at det betyr noe. Men det er litt annerledes når man søker opp et møtested for få og kjente – å, hvor mye kamp og sorg hver enkelt der har med seg! Måtte derfor Guds Ånd få bruke hvert vitnesbyrd her til virkelig positiv hjelp…
Og nå er det alltid blant kristne en åndelig sykdom framfor andre å avhjelpe, det er trellesyken, ufriheten i vår ånd på grunn av vantro.
Kan det være noe klarere ord mot den ting, dere alvorlige kristne, enn dette fjerde vers i Gal 5? – At det rent ut er å gi opp Kristus, hvis man ikke lever av bare nåde! – At lov og evangelium ikke kan blandes sammen uten sjeleforlis!
Så viktig er dette, – at det gjelder det ikke hva vi er, men hva Kristus er blitt for oss! – hvor meget hans blod gjelder! – hvor meget han elsker oss, – hvor meget han kan og vil være i oss, – om vi slipper nåden til!
Tenk om vi alle fryktet trellesyken som selve helvete, om vi helt fikk overgi oss i hans frihet! Må evangeliet bli oss åpenbart i dag!
Jeg vet ikke om du kjenner en mann ved navn Luther, en evangeliemann? Han sier at «loven den er hjemmevant hos meg, evangeliet er en sjelden, rar gjest. For hver gang jeg ser på Kristus ser jeg ti ganger på meg selv.»
Er han alene om det?
Trellekunsten arter seg på to måter. Den ene er at man i hemmelighet er nokså tilfreds med seg selv, den annen er at man aldri blir riktig tilfreds – med Jesus.
1. De selvtilfredse
Der er en stor, mektig organisasjon iblant oss, som jeg holder meget av. Jeg beundrer disse oppofrende, hellige mennesker, som gjør skam på andre. Ikke ville jeg ha deres iver mindre, heller større, og jeg tror der finnes mange sanne evangeliske folk blant dem.
Men som retning, som organisasjon, ja, det kan synes dristig, men der vil jeg oppriktig håpe at det som ikke meget nevnes som drivfjæren, likevel må være det.
Enda en gang leste jeg i går et utmerket flammende vitnesbyrd om seier og framgang. Men jeg kunne ikke finne evangeliet deri.
Det var andres eksempel, som skulle oppflamme oss, – de som ikke har noe å tape fordi de har gitt Gud alt, ikke drages lenger med denne alminnelege «bagasje» av feighet, hensyn til seg selv, penger osv.
Det var så velment, så treffende og ydmykende, – men hvor var nåden, drivfjæren – «uten hvilken vi er skilt fra Kristus»? Ja, den hadde vel vært der som en «start» i begynnelsen?
Jeg måtte virkelig tenke: Om disse eksempler, som ble preket, var nådebarn i sin tid, da måtte de vel reise seg i protest mot en sådan tale. De måtte vel stå opp og si: «Nei, nei, stans nå med din lovpreken. Vet du ikke at vi var en flokk elendige, vi, som du roser, at det var Kristus, Kristus alene, hans nåde hvert øyeblikk som holdt oss oppe, – å, vi ville falt tusen ganger på en dag, om ikke han, han hadde båret oss! La nåden i Kristus skinne!»
Venner, der er jo hedninger som ofrer seg for andre, piner seg til døde, gir avkall på alle livets goder. Vet vi ikke om mange edle buddhister f.eks. som langt overgår oss alminnelige kristne i «hellighet»? Men derfor er de ikke kristne.
Kristendom er det frie evangelium om Kristus, om denne eneste, helligste, reneste Guds sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg, som aldri blir trett av sitt arme får, som bærer meg hele vegen, dag for dag, hvis nåde i den grad er livsluften for meg, at jeg ikke kan leve, puste et minutt utenfor Ham, i Hans frihet fra synd og lov og dom og død. Blir jeg skilt fra Ham, selv om det er ved noen del av selve Guds ord, ved lovens «du bør, du må og du skal», da er jeg «falt ut av nåden».
Jeg hører ikke sjelden tale om «kjekke kristne». Kjekke stridsmenn, kjekke soldater. Og det er velment og skal vel gjøre inntrykk på ungdommen og vinne den. Men uttrykket er ikke bibelsk. Det appellerer til vår menneskelige side, til forfengeligheten, det smaker av lov.
Det deiligste navn Bibelen har på oss, det er barn, nådebarn. Det setter meg med en gang på den rette plass, men det roser meg ikke.
Kjære, la oss vokte oss for selvrettferdigheten, når en så «kjekk» mann som Paulus var så livende redd den. (Les v.12!)
«Ja, men der skal da være hellighetsfrukt av kristendom?» sier du, «du får ikke bare preke rettferdiggjørelse, men også helliggjørelse. Tenk på Jakobs brev. Og på det 13. vers i dette kapitel i Galaterne…»
Ja vel, kom med frukt. Men NB, som nådens frukt. Ellers er det bare innbilning alt sammen.
Du ser i denne tid hvordan epler og plommer henger og skinner i solen. Er der en eneste liten pære, som hagens eier eller gartner har hatt sin finger med i? Går de og trekker plommer ut av grenene i din hage? Kan så men være at noen foretaksomme amerikanere snart kommer med en oppdagelse, et elektrisk apparat til iallfall å modne frukt. Men inntil i dag kjenner menneskene bare denne ene veg: La frukten bli i treet, la den bli i sin frihet, uten at du blander deg opp i! La solen skinne på den. Så modnes den i sin tid!
Å sjel, bli i Kristus. Bli i nåden, i ordet om nåden. «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk,» om enn i den beste mening. Kom ikke med noen lovens kunster og medvirkning. Bare kjenn din frelser! Lev Ham!
2. De fortvilede
Jeg har prøvd å tale litt til den ene side, de som synes at i grunnen går det nokså bra med veksten, de er noenlunde fornøyd med seg selv; bare litt mere fart, hvor den nå skal komme fra enten ved nåden eller ved loven!
Men så har vi også en annen slags folk. Og slett ikke av de mest overfladiske. Det er deg med den stadige anklage i sjelen og samvittigheten. Du er i grunnen så fortvilet. Du tør bare ikke si det til noen, for så fradømte de deg livet alle sammen. Så går du her og skal synge evangeliske sanger og se glad ut. Men sorgen vises nå likevel på ditt ansikt. Og når du er alene, har du ingen lovsang. Du er ufri, du er bunden.
Akk visste du bare råd, kunne det bare hjelpe, så skulle også du gå hen f.eks. og døpe deg om igjen slik som galaterne gikk hen og lot seg omskjære. Men du er litt for opplyst til å tro at det å «gjøre dette og dette» hjelper. For du har jo sett, at når man så hadde adlydt et lovens «du burde visst», så var der straks et annet. Du burde visst også holde sabbat i stedet for søndag f.eks. Og så kom der et tredje og et fjerde…
Har jeg ikke hørt om en mann, som skilte seg fra Kristus og falt ut av nåden i den beste mening ved at han ikke turde spise seg mett. «For,» sa han, «det kan umulig være rett av meg å spise så godt når det er tusener omkring meg som sulter.»
Og så – ble han gal til slutt.
Venn, denne tekst i dag er til deg som fristes til lovtrelldom fordi du er syk i sjelen, aldri blir kvitt synden, aldri blir en helt ny skapning, bestandig kommer til kort. Å Gud gi deg nå å lytte deg til frihet!
Hør! «Til frihet har Kristus frikjøp oss.» Hvor meget skal vi regne hans blods verdi for? Hvor langt rekker nåden? Er der ikke en bestandig nåde for bestandig synd? Er jeg ikke frikjøpt, også da om det ennå henger synd ved meg? Er dette farlig lære?
Nå spisser den fortvilte lovtrell øre; turde han bare tro. Turde du bare kaste deg med all din elendighet like i Jesu armer!
Men er dette virkelig åndens mening? Sier Sannhetens Ånd at jeg har lov?
Ja, sjel, – hvor skal du ellers gjøre av deg?
Nå taler jeg ikke til den falske nådesnakker, som ønsker nåde til å fortsette i noen synd, men til ærlige får som hører hyrdens røst og vil gjerne følge den.
Der er ingen annen råd på jorden for meg og deg enn bestandig å bli i Jesu Kristi umåtelige fortjeneste, i dette hav av nåde: Kristus har kjøpt også meg fri fra lovens forbannelse der Han ble en forbannelse på korset.
Du må gjøre alvor av først og sist å la nåden være fri nåde. Det er bra at du er redd for synd, men nå må du være aller mest redd for denne synd å blande lov opp i Guds evangelium, så du derved skiller deg fra Kristus. Det er bra du er redd for å falle, men vær mest redd for å falle ut – av nåden!
Biskop Pondoppidan sier han har funnet åtte slags tro i Bibelen, men kun en saliggjørende.
Hvilken?
At et angrende hjerte flyr ene og alene til Kristi fortjeneste. «Bli blott i sårene, frelserens brud, så skal du havne der hjemme.» Bli i troen på en aldeles urimelig nåde som overgår all forstand!
Hvor jeg ønsker å kunne preke Kristus, Kristus alene, Kristi nåde for meg selv og for alle! Kanskje det er min eneste unnskyldning for ennå å holde på som predikant. For jeg ser at det ekte, guddommelige evangelium er sjeldent og mistrodd.
Og dog er det den eneste kraft til alt godt. Ikke bare til rettferdighet, men også til sann helliggjørelse og seier. Så man vil Gud, ikke synden; så man frigjort og frivillig begjærer å tjene Gud i liv og død for hans egen skyld.
Mer og mer sanner jeg Luthers ord om «det siste man kommer til». Vet du hva det er? Det er ikke å bli «sånn hellig og sånn», men hør nå: «Å være virkelig tilintetgjort, fattig, fortapt, så man virkelig har all sin trøst og rettferdighet, sitt liv i Kristus og hans forsoning alene, det er det siste man kommer til.»
Og vi som trodde det var bare det første! En «start»!
Jeg får lov å slutte med noen ord av samme Luther i hans preken om «den gode hyrde». Ganske visst er ikke alle kristne enig i det, men det får bli enhvers egen sak. Han sier:
«Kjenn Kristus vel og forstå at i hans rike her på jorden er der kun syke og skrøpelige; det er intet annet enn et sykehus, som han pleier med evangeliet. Dette betenker kun ganske få også blant dem der har evangeliet og noe av Guds ånd. Ti dette er den største kunnskap man kan komme til. (!) De fleste skjønner ikke Kristi rikes herlighet under vår usselhet, Kristi hellighet under vår vanhellighet, Kristi kraft midt i vår svakhet. Den naturlige klokskap går ikke lenger enn til dette at Kristi rikes herlighet må sees utenpå oss; at i hans rike har man kun å gjøre med hellige, forstandige og fromme folk, ikke med svake dårer.»
Ja, nå vet jeg ikke hva du vil gjøre med dette. Men måtte en nedtrykt trell fange inn friheten i dag: «Så kan jo jeg også likevel være et Guds barn – å, hvor stort; jeg skulle ha lyst til å synge.»
Ja, syng du bare, å, kjære Gud, la noen stakkar gå hjem syngende i dag om den frihet hvormed Kristus har frikjøpt oss.
Amen. Halleluja.
Fra boken «Jesus alene» av Søren Pederson, trykt i 1942. Talen er gitt en forsiktig språklig revisjon. JE
|
Sist oppdatert: www.nll. no |