Han satte livet til for fårene
Av Søren Pederson (1852-1923)
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst. Denne lignelsen fortalte Jesus til dem, men de skjønte ikke hva det var han talte til dem.
Joh 10:1-6
Kan jeg tro dette bokstavelig at Jesus er min hyrde?
Det hjelper meg når jeg kjenner meg selv – bokstavelig talt – som et får, en sau.
Se, «løvene» og «løvinnene» på «strøket», kakser og stormektige, trenger ingen vegviser i denne by. Det er en fornærmelse å sende dem en «hyrde». Men når en gutt eller jente fra Trysil eller Setesdal har gått seg vill i byen, og er blitt ordentlig plukket og ribbet av bondefangere, så tar de kanskje imot et ærlig menneske som vil hjelpe dem til rette.
Jes 53:6 sier: «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin veg.» Dette er Guds mening om oss. Så lenge et menneske fastholder en annen mening: «Jeg er ikke noe får.» Så lenge har han ikke bruk for hyrden Jesus. Hyrde og får er uoppløselig forenet. Du kan ikke ha det ene uten det annet.
Venner, det er en stor nåde og ære at Herren kaller oss får. For det er andre dyrenavn som også kunne passet. Hva sier du om rev? Eller slanger? Eller svin? Eller påfugl og papegøyer og apekatter? I sin store kjærlighet tenkte han altså mest på vår dumhet, når det gjelder vårt eget evige beste.
Der er nok også andre sammenlikningspunkter mellom oss og fårene: Uforsiktige, svake, redde, «gjør som de andre» osv. Men jeg vil i dag holde meg til det ene: For dum til å skjønne sitt eget beste.
Matt 9:36: «Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»
Hva sier du om en professor – han er død nå – som var en av de klokeste og dyktigste menn i sin vitenskap, men så blind i sin lidenskap at han tok en uomvendt, vill gatetøs til hustru? Du kan tenke hva det ble for en heim. Får!
Der var en annen mann, en gløgg og skarp forretningsmann. Ingen skulle lure ham. Han lurte andre og ble en rik mann. Men da han lå på sitt siste, oppdaget han at han hadde lurt seg selv, snytt seg selv. Ikke en eneste venn! Ikke en eneste å helle hodet til. Intet håp for evigheten, ikke en eneste synd forlatt, utslettet. Får! Fåreaktig av en gløgg mann!
Skal jeg si deg hva som er mest fåreaktig og dumt, det farligste av alt? Det er når vi i vårt hjerte lar det vokse opp en uvilje mot hyrden Jesus, en absolutt ulyst på ham, en bestandig ulydighet mot vår beste venn. Og på samme tid lyst på leiesvenner, ja på ulven selv! «Ulven er ikke så farlig; han er «interessant», men denne evinnelige hyrden!…»
Jeg ser disse køene utenfor filmteatrene. Det er får som skal inn og få sin fantasi mettet, ikke med bilder fra Getsemane og Golgata, nei, nei, med ganske andre saker. Der er en ny sykdom iblant oss, som kinematografene har skapt, du kan kalle den fantasi-betennelse. Får, får!
Israel var ikke fornøyd med Guds manna: «Gi oss Egyptens rødløk og hvitløk og melonene og druene.» De hadde glemt trelldommen som fulgte med. Får, får!
Men nå – for slike «får» satte hyrden livet til. Han ventet ikke til de ble mennesker, hadde jeg nær sagt. Tenk på at det ikke var en eneste en som bad Jesus om det han egentlig kom for: Å sette livet inn. Peter og Johannes er i den henseende like så blinde som Kaifas og Pilatus. «Dette må ingenlunde hende deg.» De trodde ikke det var nødvendig med en blodig hyrde.
En «kirkehyrde» som skriver inn fødsler og «forretter» ved begravelser og brudevigsler, en god mann, et godt eksempel, – jo, jo, det går an!
Men en forbrytervenn, en forsoner, en sønderreven hyrde, pisket, slått i ansiktet, dekket med spytt og sår – nei, var det likt seg; hva skal vi med ham?
To ganger i denne tekst sier Jesus: «Jeg setter mitt liv til for fårene.» Det bud fikk jeg av min far. Det var hele hovedsaken for ham. Det ser ut som om disiplene ikke la videre merke til det. De fikk først øynene opp, da han gjorde det. For Jesus gjorde det han sa. Han satte livet til for oss.
Forleden reiste jeg på sporvognen med en utmerket pastor. Han forlot sitt gode kall for å dra til Nordland eller Finnmark hvor der er prestenød. Alle oppfattet vi det som et stort og skjønt offer. Det var det også. Men i går satt han der i sporvognen, tykk og fet og sunn og frisk; det så slett ikke ut som om Finnmark hadde tatt livet av ham.
Annerledes med Jesus Kristus. Han forkynte at han ville sette livet til for får, som ikke skjønte nødvendigheten av det og ikke ønsket det, og han gikk bort og gjorde det – ganske alene.
Ære være hans navn! Se hans merker! Får, våger du ennå å tenke: «Han elsker ikke meg?» Våger du ennå å tro mer på ulven og leiesvennene enn på ham? Våger du å lytte mere til ditt dumme, mørke hjerte? – og mene: «Man må iallfall være mere enn et får, man må være våken og angre og vise bedring?»
Se denne veldige kjærlighet: Den herligste som har levet satte sitt liv til for – får!
Hele hans person og ærend går opp i dette å frelse en blind, dum, innbilsk, stolt, forvendt, forfusket slekt, som ikke ville ha ham.
Du ubegripelige kjærlighet og ømhet! Du skjønne, gode hyrde!
Det ser mang en gang forunderlig ut nå i verden for mine øyne. Hva skal det bli til overalt?
Ser jeg tilbake til Golgata, så er i allfall denne kjensgjerning uomtvistelig: Der er en som er død for alle slags får i den vide verden. Der er et merke som rager opp over alle menneskers merker: Det er korset, korset. Der er en skikkelse som alltid gjemmer i seg et blødende hjerte. Jeg tilber det blødende hjerte, Herre Jesus!
Ute på Bygdøy Folkemuseum henger i en krok av «kirken» et bilde som Kristian IV i sin tid lot male og sende rundt til kirkene. Det forestiller en drøm kongen hadde. Jesus er malt som en fontene, bokstavelig, en blodfontene. Ut av hender og føtter og alle steder sprøyter blodet i buer og lange baner. Det første inntrykk er: «Fy, hvor rått og ufint!» Man vender seg fra det. Men så om en liten stund må man atter hen og se på det. Der ligger en dyp sannhet i det. Kilden, kilden i Jerusalem for Davids hus, den velsignede. Nei, man får likevel ikke «for meget» blod. Herre, Herre, hva er det du har gjort for meg, for oss – får?
Men så kommer et klokt får med sine innvendinger. «Hva hjelper det meg altsammen, når jeg likevel aldri blir som jeg skal være? Jeg har en vond samvittighet, hvorledes kan jeg da trøste meg med Jesu blod?»
Jeg vil la Rosenius svare på det. Han sier: ”Ja, jeg vet du er ustadig i din gudsfrykt. Ikke før har du hatt gode stunder så er du like lettsindig igjen. Du elsker ikke Jesus, du er kjølig for ham, mens du dog kan brenne for et menneske. Du er ikke årvåken, du angrer ikke dypt – hvordan skal det gå til slutt? «Jo, jeg kan gå til helvete, der er mange der før meg.» Sjel, pass på hva du sier; det er jo en forferdelig tanke. «Ja, men hva skal jeg gjøre? Fare til helvete kan jeg, forandre mitt eget hjerte kan jeg ikke; jeg er og blir jo den samme.» Ja, men da er du jo aldeles fortapt! «Ja, det er jeg visst.» Men hører du da ikke: Han satte sitt liv til for fårene. «Jo, men nettopp denne kjærlighet kommer vel til å brenne min fordømte sjel verre enn alt, for just hans kjærlighet gjør min elendige synd enn mere uverdig. Gud er jo ikke bare kjærlighet. Han er også rettferdig.»”
Kjenner noen her til dette? Da se for et får et menneske kan være tross all kunnskap og alle prekener. For du kjenner jo ikke betydningen av dette: Han satte livet til for fårene. Du tar jo alltid deg selv med, men han gjorde all ting alene uten deg og meg; du sparker hele Jesu storverk istykker med dine bakben, hadde jeg nær sagt. Hør her og merk det dog en gang og glem det aldri, aldri, hva jeg nå vil sette på spissen:
Du er frelst med dette ditt uforandrede hjerte!
Gud har måttet lage det hele istand tross ditt og mitt hjerte. Er ikke dette farlig evangelisme? Ja, ja, men får er også farlige folk – for seg selv især.
Jeg sier det som jeg ser det: I en annen person gjorde Gud alt det som du og jeg skulle gjort. Du får det alt, alt som en fri gave i Kristus. Uten at «hjertefeilen» din er avhjulpet, før dette søte, milde, blide, pålitelige hjerte er ankommet, som du venter på, før det er alle ting vel i Ham, som satte livet til for deg»
Så ubegripelig stor er nåden. Uten tilsetning av ditt forandrede hjerte, uten spor av din medvirkning greide hyrden opp for – fårene; ellers hadde de ikke vært får!
Kjære, vær nå ikke fåreaktig redd for din beste venn. Kjære, steng han ikke ute i en vanvittig frykt.
Dette er den eneste «tro», som skaper nye, milde, fine, hellige hjerter, som ligger på kne og gir hyrden all ære. Ja, ære være ham, som satte livet til for oss som får –før vi ble «ordentlige mennesker».
Nå, denne hyrde bevarer sine får, kjenner dem, vokter dem. Man hører folk si: Det er stort å bli frelst, ennå større å bli bevart. Nei, det er ikke sant. For så sant det er hyrden som bevarer, ikke vi, så sant vokser hans bevarelse og omsorg selvsagt ut av dette: Han kjøpte oss med sitt eget livs forlis.
Jesus har ikke fått sine merker ved å bevare oss, men ved å sone for oss. Vi er hans dyre eiendom, hans skatt. Det er just forskjellen mellom ham og leiesvennen. Leiesvennen har «timebetaling». Jesus har elsket med en evig kjærlighet.
Når jeg tenker på hvor Jesus har øyne på hver finger for sin eiendom! Legg merke til din husvert, legg merke til damen bak disken, legg merke til handelsmannen som selger dyrt: Hvert kålhode, hver melkedråpe, å, den er så dyrebar for ham. Det er jo det han skal leve av, gjøre noe ut av! Slik følger den gode hyrde oss på hvert skritt. «Endog alle deres hodehår,» sier han. «Jeg skal ingen miste av dem Faderen har gitt meg.»
Vil du høre og vurdere et helt folks avstemning? Så hør hele den frelste skares vitnesbyrd her oventil: «Hele veien gikk han med oss.» La dem komme til å vitne som ble bevart helt til enden.
«Jamen, man kan jo falle, – jeg har snublet og falt mang en gang.» Juda brev v.24 sier: «Han er mektig til å verne om dere, så dere ikke snubler, og å stille dere lyteløse fram for sin herlighet i fryd.» Men selv om du faller, – hyrden vokter og bevarer også da.
Når jeg nevner dette, må jeg alltid minnes hva jeg så i Melbourne i Australia. Hver høst, når eksporttiden for får til Europa kom, ble de svære hjorder drevet ned innlandets gressganger til kysten, til dampskipene ved kaien. Da var Melbournes brede gater stundom aldeles grå-hvite av sauekropper; sporvognene måtte stanse der de møtte dem. I millionvis kom de. Da så jeg midt i de svære flokker hist og her en vogn med en mann i. Han hadde får stående og liggende hos seg oppe i vognen.
Hvem var de som ble kjørt, mens de andre måtte gå? Jo, det var slike som var segnet om på marsjen, det var de falne! Fra vognen hadde hyrden overblikk over hele hjorden. Og så han en der eller der som var falt, holdt på å bli nedtråkket, liggende etter, så sendte han sin gutt for å hente den stakkaren. Den falne ble båret opp i vognen og lagt ved hyrdens side. For en nåde, for en ære!
Ja, men det er Jesu Kristi skikk. Slik er hyrden. Er du fallen? Sitter du her med stikk i samvittigheten, er du syk og tung og trang om hjertet, si det til hyrden. Han har alt sett deg. Han sendte meg med denne preken i dag. Jeg skulle hente deg til ham, løfte deg opp på hans vogn. Han kan ikke miste deg. Ære være!
Så kommer vi til ham – ikke sant? Jeg vil slutte med et gammelt vers:
De kommer fra stormfullt hav, De kommer – fra tornfull veg, De kommer fra berg, de kommer fra dal, De kommer, o Gud, til deg, Og kledes i bryllupsskrud, Og møter sin brudgom skjønn, Han som hist på korsets tre Dem vant som seiers lønn.
Amen.
Fra boken «Jesus alene» av Søren Pederson, trykt i 1924. Talen er gitt en forsiktig språklig revisjon. JE
|
Sist oppdatert: www.nll. no |