MUSIKK BÆRER ÅNDSMAKT MED SEG (Del 1)
Av Ingar Gangås
Prøv åndene
I Bibelen står det hva som skaper ekte lovsang. Lammets sang fødes når synderen får sin frelse i Jesus alene. Videre står det om lovprisning og korsang på Davids tid, det fortelles om hvilke musikkinstrumenter de brukte, og hvor nøye David var med å innsette kyndige og åndsfylte personer som ledere for sangen og musikken. Om selve musikken og dens oppbygning får vi ikke høre så mye, men vi skjønner det var om å gjøre at alt skjedde til Guds ære. Videre står det mye i Skriften om å prøve åndene, om de er av Gud. Det er ingen tvil om at dette må gjøres gjeldene også på musikkens område, og at det ikke er nok bare å analysere tekstene.
I dag er det mye tale om ulike musikksyn. Hvor finner vi normen for et sunt syn i dette spørsmålet, og finnes det i hele tatt en bestemt norm?
Vi skal være ytterst forsiktige med å bygge vårt syn på følelser av hva vi mener er rett, på tradisjoner, flertallsmeninger osv. Slike subjektive betraktninger, smak og behag, endrer seg med tiden, eller med det miljø du oppsøker.
Bibelen er normen
Vårt utgangspunkt må være at det finnes en objektiv sannhet, noe som ikke kan endre seg over tid. Dette gjelder også på musikkens område.
Hva er så bestemmende for denne sannhet? Hvilken norm har vi å holde oss til? Er det forsamlingen av de troende som skal bestemme? Er det lederne? Er det spesielt utvalgte musikk-kjennere?
Svaret må være: Bibelen er normen. Alt må prøves på Guds ord. Dessuten skal vi heller ikke glemme at det finnes en nådegave til å bedømme åndelig.
Forsamlingene er delte
Mange i dag sier at musikken er nøytral. Det kommer an på hvordan vi bruker den. Så får vi tilpasse det slik at de unge får ha sin stil, og de eldre kan holde fast på det gamle og trauste. Dersom vi demper lyden er alt i orden, hevder noen. Andre sier at det er teksten det kommer an på. For disse betyr det mindre om melodien blir i friskeste laget, og framførelsen noe mer moderne enn vi skulle ønske. – Det får vi tåle, slik at vi ikke støter de unge ifra oss.
Mange forsamlinger har gått i direkte oppløsning på grunn av disse spørsmålene. På den ene siden står de som ikke kan klare dette nye, og som ikke kan annet enn å advare mot utglidningen. Mens på den andre siden har vi dem som vil modernisere og innføre nye rytmer.
Ikke sjelden møter vi også det synet at musikken er et skapergode. «Alt det Gud har skapt er godt,» hevdes det, «derfor må jo all musikk være god!» Men med et slikt syn er jeg redd at vi helt har glemt syndefallet!
Komponistens inspirasjon
Gud har skapt naturtonerekken, eller skal vi kalle det tonematerialet. Så er det komponisten som skaper musikken. Slik er det også med all annen kunst. Da skjønner vi at all kunst preges av kunstneren på godt eller ondt. Vi taler om god eller dårlig kunst. Kristne kunstnere med inspirasjon kan da gi oss god kunst som er preget av det kristne menneskesyn.
Men med dette er ikke alt sagt. Hvis denne kunstneren har en «dårlig» dag, blir resultatet deretter. Eller hvis kunstneren lever i en spesielt sekularisert tid, vil gjerne kunsten hans bli preget av det. Dette er tilfelle i dag, da vi må erkjenne at mye av den såkalte kristne musikken er blitt verdslig!
Motsatt kan vi tenke oss at verdslige komponister og utøvere kan gi oss kunst og musikk av mer høyverdig moral. I perioder kan det være slik at kulturen er preget av kristen påvirkning på en slik måte at kunsten blir farget av det. Den fine og himmelvendte melodien som Martin Luther benyttet til salmen «Vår Gud han er så fast en borg», sies å ha vært brukt i verdslig sammenheng. Kristendommens sterke påvirkning gjorde det mulig.
I dag er situasjonen motsatt. I vår sekulariserte tid kan vi knapt lytte til musikk fra kristne forlag, for den er så sterkt preget av verdens ånd!
Tekst og musikk
Både tekst og musikk må være til ære for Gud. Som regel vil det være slik at de gjensidig påvirker hverandre. Svært ofte har jeg oppdaget at nettopp når melodien er overdrevent rytmisk og fengende, så er teksten både intetsigende og platt, ja direkte ubibelsk mange ganger. Og da hjelper det lite om man terper om igjen og om igjen på de samme enkle strofene i håp om at tilhørerne skal få med seg noe midt oppe i alt levenet. Det blir ikke bedre av den grunn.
Musikk som opium for folket
I flere tiår har vi nå fått høre at musikken er nøytral. « – Det eneste vi kan gjøre er å prøve teksten på Guds Ord. Musikken må vi bare prøve å venne oss til. Sørger vi for å ligge litt i etterkant av utviklingen, så er alt vel og bra.» Er ikke et slikt syn farlig?
Aldri før i vår historie har så mange vært «hekta» på musikk. Du ser folk med musikk i øret over alt, på bussen, på byen, på tur. Heime og på arbeid står det på; når det gjøres lekser; fra bilene dundrer musikken ut.
Kan det være tilfelle at musikken er nøytral? Hvorfor er den blitt slik opium for folket da? Jeg er redd at musikken er blitt mer farlig og danevannende nå enn før. Det må ha noe med dens oppbygning å gjøre. Derfor skal vi prøve å finne ut noe mer om hva musikken består av, hvordan den har endret seg i løpet av historien, og ikke minst se på hva som dominerer musikken i vår egen tid.
All musikk består av rytme, harmoni og melodi.
Rytmen
Hele naturen har rytme. Kroppen har pulsslag. Slik er det også med musikken. Det finnes ingen musikk uten rytme. Rytmen i musikken appellerer til rytmefølelsen i kroppen vår. Hører vi noe rytmisk vil vi gjerne trampe takten. Hører vi en marsj vil vi marsjere.
Dersom rytmen blir for dominerende, slik det er i vår tid, mister vi likevekten som det bør være mellom rytme, harmoni og melodi. Mye av dagens musikk er blitt hardtslående, ensformig og monoton. På avstand høres det bare som harde dunk.
Det er ikke uvesentlig i denne sammenheng å peke på at den hedenske musikken med sterke trommerytmer, fører til ekstase og seksuelle utskeielser. Det samme skjer etter lange og harde rockekonserter. Vi skjønner godt at slik musikk er dårlig egnet til kristen oppdragelse og dannelse!
Harmonien
Får det harmoniske element for stor plass, blir musikken søtladen, stemningsfull og gjerne litt sentimental. Vi får en veldig romantisk musikk. Dette er noe alle liker. Den er deilig å høre på, iørefallende, og den rører ved følelsene.
Ved mange vekkelseskampanjer er slik musikk fremtredende. Da gjelder det å skape den rette stemning. Noen sitter gjerne ved pianoet eller orgelet – allerede i god tid før møtet – og spiller. Under møtet er det rikelig tid til forsangergruppe og musikere.
Tanken er at dette skal åpne for Ordet, men det gjør det slettes ikke. Det stenger ofte mer enn det åpner. I en slik atmosfære får tilhørerne det inntrykk at å bli oppbygget er å ha de følelsene som denne musikken skaper. Men Skriften advarer mot å bygge på følelser. Og hva skal vi si «dagen derpå» når følelsene er vekke, og de «nyomvendte» faller av lasset fordi de ikke har den rette stemning lenger?
Det harmoniske element må ikke bli enerådende. Det må stå i rett forhold til rytme og melodi.
Melodien
Dersom det melodiske element blir for fremtredende, hører vi gjerne at dette går over min fatteevne. Dette er musikk som jeg ikke forstår meg på! Det er for så vidt en riktig iakttagelse. Denne musikken virker gjerne upersonlig eller overpersonlig. For melodisk musikk løfter oss oppover. Rytmisk musikk er mer «jordisk» i den forstand at den oppholder seg her nede. Vi har blitt så jordvendte at vi ikke lenger har tanke for himmelen og det evige.
Derfor er vi heller ikke vant til melodisk musikk. Den blir rett og slett for krevende og treg. Den melodiske musikk er mer transcendental og løfter oss opp mot de evige verdier. Brorsons salmemelodier kan stå som eksempel på melodisk musikk. I dag vil mange erstatte disse salmene med noe lettere. De fungerer ikke lenger for dagens overheadgenerasjon. Det er ganske avslørende.
Musikk til glede
Der de tre nevnte hovedelementene – rytme, harmoni og melodi – får den rette plass i musikken, vil det bli en balanse, som fører til ro i sinnet.
Det finnes musikk som gir trang til aktivitet. Noe musikk appellerer til forbrytelser og brutalitet. Annen musikk skaper angst og frykt. Men det finnes også musikk som stemmer sinnet til ro og fred. Slik musikk blir brukt i terapien, og har vist å ha god effekt ved angst og depresjoner.
Johann Sebastian Bachs musikk er eksempel på det avstemte og balanserte når det gjelder rytme, harmoni og melodi. Han komponerte musikk til glede, og gav Gud æren for det budskap han fikk formidle. Øverst på partituret skrev han «til Guds ære», og han avsluttet med ordene «av Guds nåde». Ser vi på utviklingen som har vært siden hans tid, så må vi nesten undres på om verden har gått framover eller reversert.
Artikkelen fortsetter i neste nummer av «Lov og Evangelium»…
|
Sist oppdatert: www.nll. no |