Et barn er oss født
Av Jon Espeland
For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.
Jes 9:6-7
Det er jul, ennå en gang – i gågater, butikker og kjøpesentre, i aviser, radio og fjernsyn. Men er det jul i hjertene? I mitt hjerte, – og ditt?
Julen er blitt årets store kjøpefest. Det spares ikke på noe. Pengene sitter løst. God mat, fin mat, mye mat og mer mat. Julebord fra tidlig i november. Ola nordmann holder på å ete seg i hjel i julen. Og på selve julaften bugner det av pakker til liten og stor. Vi lever i overflodssamfunnet. Noen lider riktignok nød, også her i landet, men de fleste har så det monner, og i julen flyter det aldeles over…
Og midt mellom nisser og julelys og klokker og engler og silkebånd og ønskelister, er det riktignok her og der en julekrybbe eller to, med Josef og Maria og det lille barnet. – Bevares, det er ikke glemt, sier folk. – Det er jo derfor vi feirer jul. Og så tar man med seg den kjente historien om hyrdene på marken, og det lille, vakre barnet, og de tre vise menn med de kostbare gavene og stjernen…
Nei, vi trenger ikke skyte på andre. Det er oss selv vi snakker om, – min og din jul i Norge i 2003. Går vi opp i tidsånden og materialismen? Eller får Den Hellige Ånd føre oss inn i den virkelige jul, inn til barnet i krybben så vårt hjerte hviler hos ham?
–
Det var ikke rom for ham i herberget, leser vi i juleevangeliet. Det var trangt for Jesus i Betlehem. Han ble henvist til en stall. Det var ikke der verdens frelser skulle ha vært. Han kom ikke for å frelse dyrene i stallen, men menneskene i herbergene. Men de hadde ikke plass til ham, bare til seg selv og sine egne.
Er det bedre med plassen i dag?
– Der det er hjerterom er det husrom, sier vi. Så var det vel ikke husrom det stod på i Betlehem heller. Det var hjertene som var stengt for Jesus.
Og det hjertet flyter over av, det taler munnen, sier Skriften. (Matt 12:34) Så kan vi spørre oss, hver enkelt seg selv, – hva flyter mitt hjerte over av i julen?
Jeg tror vi blir beskjemmet, om vi vil være ærlige. I Jesu eget folk kretset tanken seg om meg og mitt, meg og mitt, meg og mitt… Ja, noe nestekjærlighet og omsorg for nødlidende var det nok plass til, men ikke til Jesus selv. Hus og hjerte var og ble stengt for ham. «Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til,» sa Jesus om seg selv. (Matt 8:20)
Hvilken ufattelig nåde da, – at Jesus går rundt og banker på alle disse stengte dører og hjerter. Det har han gjort i alle år. Det gjør han i år også. Han kunne ha forlatt oss alle sammen, overgitt oss til dom og død, – aldeles velfortjent. Men han gjorde det ikke. Han fordømte ikke sitt eget, ugjestmilde folk, slik vi ville ha gjort. Nei, han kalte på dem sent og tidlig, og innbød dem til sitt store gjestebud. For er det trangt hos oss, så skal du vite at det er rom hos Jesus. (Luk 14:22) Han ligner ikke på deg og meg, langt i fra, han er mild og tålmodig og gjestfri. Han gjengjelder ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men han velsigner. Og han kaller meg og deg til å arve velsignelse. (1Pet 3:9)
Det var derfor han kom, fordi Israelsfolket og du og jeg trengte en frelser. Ja, det var nettopp hva vi trengte. Saken er ikke først og fremst at vi stenger våre hjerter og våre hus for Jesus. Nei, vi sitter selv innestengt i våre hjerter og våre hus, i vår bunnløse egoisme. Selve synden, den som henger så fast ved oss, den som vår første far ble behengt med, og som vi alle arvet fra ham, den skiller oss fra Jesus. Ja så sterkt skiller den oss fra Jesus, at når han kommer sender vi ham ut i stall og ødemark. Før lager vi fjøs til dyrene, fuglekasser til fuglene og bur til revene, enn rom for Jesus.
Å, for en sørgelig sannhet! Men det er sant! Slik er vi! Og inn i dette mørket – mye, mye mørkere enn mørket i stallen eller på markene utenfor Betlehem – ble Jesus født. Og dette unnselige, lille barn er det største lys som noen gang er tent i menneskers mørke. Han er et lys mye, mye sterkere enn solen. Solen skal snart slokne, men Jesus skal alltid lyse! Derfor er det håp i vårt mørke!
Alt godt kan sies om dette barn. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Menneskelig talt er dette gal manns tale. Et lite guttebarn, hjelpeløs, vergeløs, prisgitt sine foreldres varme og omsorg, – kan han være Veldig Gud og Evig Far?
Ja, han kan det! Han er det!
Har han fått vise deg litt av din synd og litt av det store mørke i ditt hjerte; da er dette budskap guddommelig. Da får du se at dette er nettopp hva du trenger, – en frelser som blir født inn i slekten vår, en som kommer fra himmelen, som er Veldig Gud og Evig Far og blir vår bror og vårt sanne medmenneske. Han blir en av oss, men uten dette mørke, ugjestmilde hjerte som vi bærer på. Han blir en som åpner der vi stengte. Han skrur på der vi skrur av og skrur opp der vi skrur igjen. Og han åpner himmeldøren for oss, den som Gud stengte da vår første far fulgte mørkets herre inn i mørkets herberge og låste seg inne i egoisme og egenrådighet og mistet alt himmelsk lys over livet.
Men nå skinner lyset igjen. Det heter Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Det ligger i en krybbe, det henger på et kors, det sitter ved Faderens høyre hånd i himlene. Det heter Jesus, vår frelser og forsoner. Han er julens innhold og mening. Uten Jesus – ingen jul, – bare en midtvinterfest til ære for mammon og buken. Men med Jesus, da blir det jul, sann jul, ekte jul, jubeljul, fest i hjertet!
Ja, det blir sann julefred, en slik fred som er uten ende. – Det ville ingen ende ta, sier man om begivenheter fra tid til annen. Men det er ikke sant. Alt jordisk har en ende, det tar slutt. Men freden som Jesus gir er endeløs, den er evig, den varer fra krybben og korset og til evig tid. Det lille barnet er kongenes konge. Hans kongerike er evig. Når alle riker på jord ligger i grus, står hans fast! Det står fast og blir holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid.
Hvem sørger for det?
Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette. Gled deg du barneskare! Gled deg du som har fått ditt mørke hjerte opplyst av Jesubarnets sanne julelys! Når Jesus får skape jul i hjertet, da blir det virkelig jul, sann jul, ikke bare skall og tomhet! Da kan du av hjertet synge med Brorson:
Jeg gjerne palmegrene Vil om din krybbe strø. For deg, for deg alene Jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne Sin rette gledes stund, At du er født her inne I hjertets dype grunn!
Sb 643, v.5
|
Sist oppdatert: www.nll. no |