Johan Arndts drøm
(Johan Arndt levde fra 1555-1621)
Det ble en tung og vanskelig tid for Arndt i Braunschweig. Dette skyldtes ikke bare forfølgelsene mot hans person. Byen Braunschweig var på denne tid utsatt for en grufull beleiring fra hertugens side. Under denne ble Arndt så mishandlet av en rå soldat mens han var ute i sykebesøk, at han selv ble syk og sengeliggende. En tid var feberen så høy at hans trofaste hustru fryktet det verste. Under dette sykeleiet hadde han en underlig drøm, som gjengis her, slik den er nedtegnet av dr. A. Wildenhahn.
«Jeg drømte,» begynte Arndt sin fortelling, «at jeg var på en lang reise i et land som ennå var fullstendig udyrket. Jeg bar en stor vandringsstav og en pilegrimsdrakt og gikk hurtig og utrettelig opp de bratteste fjell. Da kom jeg til slutt inn på en vidstrakt fjellslette, som var omgitt av mektige trær rundt omkring. Jeg følte meg nå trett og satte meg i det bløte graset, hvis blomsterprakt overgikk all skjønnhet som mitt øye noensinne hadde sett. Plutselig fikk jeg øye på et høyt kors foran meg, og på det hang Guds døende sønn. Øynene hadde han lukket, men fra siden hans rant fremdeles enkelte bloddråper. Da jeg i smertelig andakt var likesom hensunket i dette syn, oppsto det en støy på begge sider. En stor flokk mennesker viste seg og dannet en ring om korset, og midt i kretsen reiste det seg en dommerstol, som en mann med et selsomt utseende steg opp på.
«Tal!» ropte han til mengden, «hvem er det som henger på korset der oppe?»
Og nå hørtes de forskjellige stemmer om hverandre. Men mannen på stolen vinket med hånden, påbød stillhet og befalte at hver enkelt skulle avgi sin stemme.
«Han er tømmermannens kjødelige sønn», sa nå den ene.
«Han er Marias naturlige barn», sa en annen.
«Han bedrar seg selv og holder seg for Guds sønn», sa en tredje.
«Ja, han er det som alle vi andre er», sa en fjerde.
«Han er inntatt av jødiske fordommer», sa den femte.
«Han fornedrer mennesket under dets verdighet,» sa den sjette.
Nå trådte det fram mange unge kvinner, som var halvt kledd som menn. De rakte opp hendene og sa, den ene etter den andre:
«Han innskrenker kvinnens naturlige frihet.»
«Han gjør ekteskapet til et tvangsforbund.»
«Han utelukker kvinnen fra folkets råd.»«
«Han gjør menneskeheten til kristelige tjenere.»
«Vil hans ord,» spurte mannen på stolen, «bestå i all evighet?»
«Aldri!» ropte mengden. «Menneskeheten vil vel bære disse lenker en lang tid; men den frie kjærlighet vil gjøre den fri fra troens trykk!»
Nå oppsto en stillhet, og alle så opp til korset.
Da smilte Herren mildt, men med dyp smerte. Så bøyde han sitt hode og døde.
Da folkemengden så det, fôr en mektig skrekk gjennom dem, og før de virkelig kunne fatte hva som skjedde, var alle jaget bort likesom av en stormvind, og ingen kunne sees på noen kant. Den døende Frelsers smil hadde fordrevet korsets fiender.
Men domstolen var blitt stående, og en engel steg opp på den og bredde ut vingene sine. De vokste, som vingene på den nyfødte sommerfugl, og bredde seg snart så vidt ut at de dekte hele jorden og nådde helt til himmelen. De lot det bare være plass til korset. Og over dette strålte et gyllent lys, hvis glans ikke har sin like på jorden. Og engelen rakte opp sin høyre hånd og sa:
«Se det Guds Lam som bærer all verdens synder! Han vil komme for å dømme de levende og de døde!»
Derpå hørte jeg en himmelsk sang, likesom av tusen og atter tusen stemmer. De sang Johannes’ ord: «Verdens riker er blitt vår Herres og hans Salvedes, og han skal regjere i all evighet!»
Og da det nå lød et mektig amen gjennom det uendelige himmelrommet, så jorden skalv, sank jeg ned på kne og sang med i de himmelske hærskarers store halleluja!
Da våknet jeg.»