Det gjorde Gud
Av Hermod Hogganvik
For mange er kalt, men få er utvalgt.
Matt 22:14
Vi er nå samlet om et Guds ord som stiller oss overfor spørsmålet om vi har evig liv, eller lever bedratt – til evig fortapelse?
«Svelget som er spent ut» mellom dem som går sammen på veien, lever sammen i hjemmet, på arbeidsplassen, skal vi nå se markert mellom disse vi inntil nå har vært opptatt med, og et annet menneske, én vi ikke har omtalt nærmere.
Han har gått blant de andre vi fulgte på veien. Men han føler seg ikke trygg i spørsmålet: «Hvis Jesus kommer igjen i dag, vil jeg da bli med ham?» Han har ikke bare «tatt imot Jesus», og lagt loven til side. Han kjemper fremdeles med spørsmålet omkring «Guds rettferdighet ».
En vesentlig forskjell på ham og de andre vi har fulgt, er at denne av Guds nåde etter hvert erkjenner at han kommer aldri forbi Guds krav: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.
Han har fått se at «Uten hellighet skal ingen se Herren», Heb 12:14. Han må til enhver tid eie den fullkomne rettferdighet Guds hellige lov krever!
Og nå begynner av Guds nåde loven å drive ham mot selve svaret på: «Hva er det så jeg mangler?».
Nå opplever han virkelig at «kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det», Rom 8:7. Og at «Gud har overgitt dem alle til ulydigheten, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle», Rom 11:32.
Men nå får han møte en gammel sjelesørger han kjenner utenfor forsamlingen. Han gir ham Guds ord, loven og evangeliet «i rette tid» – !
Nå får ilden slå ut «i lys lue» til den brenner opp hans egenrettferdige jeg, dette «jeg burde», «jeg må», «jeg skal» o.s.v. Han får se at med all sin «bibelske tro», sin «skrifttroskap», sin overgivelse og ofte faste, er han midt i alt dette alvor fortsatt under Guds forbannelse – fordi han ennå ikke har noen fullkommen hellighet og lovens oppfyllelse i tanker, ord og gjerninger.
Han må erkjenne at han slett ikke elsker Gud, men tvert imot elsker synden! Og han opplever: «Jeg døde», som Paulus sier, Rom 7:10. «Der loven ikke knuser og døder, der kan ikke evangeliet gi liv og kraft!» C.O.Rosenius.
Han ser at sannheten om ham er Herrens ord: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger». Jes 43:24.
Nå får han se at det er ikke nok å få tilgivelse for all sin synd. Da er han egentlig bare kommet fra minus til nullpunktet, men ikke «kommet i pluss», er ennå ikke fulkomment rettferdig.
Han får oppleve at frelsen ligger utenfor menneskets rekkevidde!
Nå kjenner han seg igjen i Elias: 1Kong 19:11-13. Han ser at Herren var ikke i stormen som han og de andre opplevde. Herren var heller ikke i selve jordskjelvet (syndserkjennelsen og angeren), og heller ikke i ilden som brant i ham.
Men nå får han den rette sjelesorg, nå kommer lyden av den sakte susen til ham som til Elias. Evangeliets frigjørende og frelsende budskap, som det eneste rette legemiddel, banker nå på hans fortvilte hjerte, åpner hjertet og inntar det.
Nå fortsetter Herren: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu», v.25.
Nå smaker det godt å få høre om en uforskyldt nåde over dette fullstendig fortapte menneskebarnet som ligger der i sitt blod, Esek 16.
Nå sier han: Dette hadde jeg aldri tenkt; at det skulle foregå på denne måten; at jeg skulle få nåde av bare nåde – nå når jeg fikk se meg selv som aller verst og mest uverdig!
Nå får han oppleve Esek 16:63: «Du skal komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren».
Han får se ordet i 4Mos 21 om de giftige serafslangene som bet folket, så svært mange døde. Han ser hvordan folket fikk Moses til å be Gud fjerne disse slangene.
Å, som han ser seg selv i disse serafslangene, full av gift som dreper. Han kjenner seg igjen i Israels bønn til Gud – akkurat den samme som Paulus: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?», Rom 7:24.
Og så ser han Herrens svar på Moses’ bønn: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve», v. 8. Og han ser Moses gjør som Gud har sagt, og «når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live», v.9. Det samme som Paulus straks også kan takke for: «Gud være takk, ved Jesus Kristus!».
I stedet for å fjerne vårt eget elendige syndelegeme, utvalgte Gud en av samme slaget (født under loven), men uten gift – en stedfortreder for all verdens syndelegemer, satte ham på en stang, korset, slik at alle dem som «ser på ham får leve».
Det var ham som har navnet: JEG ER! Han er alt det loven sier jeg skal være, og slangen og min samvittighet anklager meg for at jeg ikke er! Der er han «som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning».
Guds ord skaper/føder det nye livet i ham, det livet som også fortsatt alltid bare kan leve på det samme Guds ord. Nå er han rettferdig-gjort! Han får erfare hva det er
å gå over fra døden til livet
Nå har han ikke en tro som svinger i takt med hans veivalg og seire. Hans tro har nå «ankeret innenfor forhenget», forankret i Kristus alene. Det er født en ny sang i hjertet hans. Hans lovprisning til Gud har fått en annen klang enn de andres. Hos ham er dette grunntonen: Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet,
det gjorde Gud, det gjorde Gud! (Rom 8:3)
Utdrag fra bladet Arven,
nr.1, februar 2004