Smak og se at Herren er god!
Av Hans-Henrik Brix
«Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham»
Salme 34: 9
Flukt, nød og trengsel var situasjonen for David når han skrev Salme 34, og da forstår vi at Davids egne erfaringer ligger til grunn for beskrivelsen av hvordan det er å høre Herren til. Her får vi ikke bare se inn i Davids hjerte og liv, men også inn i erfaringer vi selv kan gjøre som Guds barn, både når det gjelder nød og trengsel på forskjellig vis, men også av Guds godhet og trofasthet. Vi kunne ha ventet en klagesang, men får en lovsang preget av tillit og fortrøstning til Herren.
Guds ord oppfordrer oss altså til å smake og se, kjenne og erfare at Gud virkelig er god. Det er ord vi må tillegge stor betydning, for de kommer fra en mann som bokstavelig talt måtte flykte for å redde livet. For David var Herren hans tilflukt i all slags nød. På den bakgrunn skal vi legge merke til at David innleder salmen med å prise Gud: «Jeg vil love Herren til hver tid, hans pris skal alltid være i min munn.»
Det er ikke vanskelig for oss å takke Gud når vi er glade. Det er naturlig for oss å takke Gud for god helse, mat og klær, familie og venner, et meningsfullt arbeid, fred og frihet i landet og mange andre goder. Når vi har det godt, kommer takken nesten av seg selv, men når vi møter motgang i form av sykdom, konflikter i hjem og menighet eller på arbeidsplassen, økonomiske problemer eller forfølgelse, da settes vår tro på prøve. Og da viser det seg om vår kjærlighet til Gud er ekte. For heller ikke en kristen kan regne med å bli spart for motgang i livet. David sier det så klart, og han talte av egen erfaring: Mange er den rettferdiges ulykker (v.20), og han nevner alt det som forferdet ham (v.5). Denne elendige ropte, skriver han i v. 7, og tenker sannsynligvis på seg selv, for han var i stor nød.
Slike uttrykk viser hvor tungt en kristen kan ha det. Men også i slike perioder kunne David takke og prise Gud. For sann takknemlighet og glede er nemlig ikke avhengig av gode ytre forhold, men kommer fra et hjerte som elsker Herren uansett. Den som har Gud som sitt egentlige og største gode, kan også takke ham i motgangstider.
David gledet seg i Herren. I v. 6 skriver han: «De så opp til ham og strålte av glede…» Det var ikke i denne verden, og heller ikke i sitt eget hjerte eller i de rike evner og anlegg Gud hadde gitt ham, David fant gleden. Men det var Herren, hans velgjerninger og frelse, som gjorde David glad. I Salme 35 som også er av David, sier han i v. 9: «Min sjel skal glede seg i Herren, fryde seg i hans frelse.» Å glede seg i Herren står her synonymt med å fryde seg i hans frelse. Å glede seg i Herren er altså det samme som å fryde seg i og over Guds frelse.
I Fil. 4,4 gjentar Paulus denne formaningen til de kristne om alltid å glede seg i Herren. Han sier: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»
Det er verdt å legge merke til at denne påminnelsen kommer umiddelbart etter at Paulus har nevnt noen av sine medarbeidere som har sine navn skrevet i livets bok. Å glede seg i Herren er først og fremst å glede seg over at vi er Guds barn med arverett til Guds rike. I Kristus er vi utvalgt til frelse og evig liv. Det er vår rikdom som ingen kan ta fra oss. I sammenligning med denne himmelske arv er våre trengsler for intet å regne. Paulus selv var forberedt på å lide martyrdøden, men det kunne ikke ta gleden fra ham. For han så frem til å bli forenet med sin Herre.
Men takken til Gud skyldes ikke bare frelsen og håpet vi har i vente, men også hans omsorg og hjelp i trengsler:
• Jeg søkte Herren, og han svarte meg, han fridde meg fra alt det som forferdet meg (v.5).
• Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler (v.6).
• Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem (v.8).
• De som søker Herren, skal ikke mangle noe godt (v.11).
• De rettferdige roper og Herren hører, av alle deres trengsler utfrir han dem (v.18).
• Herren frelser dem som har en sønderknust ånd (v.19).
• Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig (v. 23).
Her sier altså David om Herren at han hører og besvarer bønn, han utfrir av trengsler, han sørger for sine hellige, og han frelser og frikjenner de som har en sønderknust ånd. Kjennetegnet på sann lovsang, er at Gud, hans allmakt, frelse og velgjerninger mot oss, er i sentrum.
Har du din glede i denne verden, eller kanskje i din åndelige utrustning og tjeneste i Guds rike – eller er det frelsernavnet Jesus som gjør deg glad? Fryder du deg over at ditt navn står skrevet i livets bok?
Hva skal vi gjøre, hvis vi mangler glede i vårt kristenliv? Jo, da skal vi tenke på, fordype oss i og takke for den rikdom Gud har gitt oss i evangeliet om sin Sønn. De så opp til ham og strålte av glede (v.6). Vi blir ikke glade ved å se på oss selv, på våre fortrinn og mangler. Det fører enten til hovmod eller mismot, men å se på Herren, på hans storhet, omsorg og godhet – og hans kjærlighet til syndere, gjør glad. Jesaja 12 er en lovsang for frelsen. Her sier profeten i v.2 «Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.»
Slik taler en kristen som har sin glede i Gud og hans frelse. Derfor er glede, jubel, lovsang og misjon grunntonen i dette kapitlet. Og det er ingen grunn til at det skal bli mindre av denne overstrømmende glede etter hvert som årene går. For frelsens kilder er uuttømmelige. I Jes. 12,3 står det slik: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder.»
Hvorfor da nøye seg med dråper når vi i Jesus har adgang til nådens hav? Vi synger jo i en sang (Sb.3): «Strømmer, strømmer av nåde, salighet, glede og fred! Vi ber deg om mer enn dråper, strømmer send over oss ned!»
Skal vi nøye oss med åndelige smuler, når Gud har åpnet sitt rike skattkammer for oss? I Joh10 taler Jesus om seg selv som den gode hyrde som er kommet for å gi oss liv og overflod. Jesus tenker selvsagt ikke på materiell velstand og overflod, men på et rikt åndelig liv.
Vi frelses ved å høre evangeliet om Guds Sønn, og ved det samme evangelium fornyes vi i vårt kristenliv. Israelittene ble lei mannaen i ørkenen, og mange bekjennende kristne synes også å ha fått nok av ordet om korset.
En erfaren kristen leder og forkynner skrev til meg at i dag er en opptatt av all mulig annet enn nettopp ordet om korset. Men fortsatt er det kristne som hungrer og tørster etter Guds sanne evangelium, og disse skal vi preke for uten å tenke på resultatene. I en etterfølgende hilsen uttrykte han seg slik: «Tenk at vi i en mørk tid har sett lyset og får øse av hele Kristus-fylden! Det er ikke bare nåde, men nåde over nåde! Selv opplever jeg en dyp glede og lykke over evangeliet. Den gjør tjenesten lett. Et liv i Ånden og Ordet bringer sangen inn i hjertet“.
Ja, smak og se at Herren er god!