Her følger andre tale i en serie på to, holdt på sommerskolen på IMI Stølen 3. august 2002. Den første er gjengitt i L&E, nr 9/2003 med utgangspunkt i Luk 15:11- 32 om den fortapte sønn.
Tekst: 1M 32:2232
Vi er nå kommet til den hjemmeværende sønnen. Fins det intet håp for ham? Jo, det gjør det, og den veien skal vi se på i dag. Det skal vi gjøre ut fra beretningen om en velkjent person, nemlig patriarken Jakob. Han ligger meg varmt på hjertet, for jeg har selv vandret – nesten i detalj – samme vei som Jakob. Så dette er ikke bare en preken, det er også et vitnesbyrd.
Jakobs oppvekst
Vi skal nå se på veien for den som tilsynelatende alltid har vært hjemme. Jakob er, som antagelig de fleste av oss, født i en kristen familie. Hans farfar er Abraham, troens far. Hans far er Isak, en mann som kanskje virker litt «fargeløs», men vi kunne ha bruk for mange som Isak i vår tid. For det står om Isak at han gravde opp igjen de brønnene som hans far hadde gravd og som filistrene hadde kastet igjen.
De nådens brønner som troens fedre har gravd, kaster alltid filistrene igjen. Isak renset disse brønnene og gav dem samme navn som hans far, Abraham hadde gitt dem. Det er viktig. Vi kunne trenge mange slike i dag!
Jakob er altså oppvokst med gudsfrykt. Han har alltid villet være et Guds barn. Det står at han vandret som en from mann, og bodde i telt. Han har altså ikke slått sine teltplugger så fast i denne verden at han har bygd seg hus. Nei, han bor i telt som en gjest, en pilgrim, han skal snart herifra.
Allerede før tvillingene Esau og Jakob blir født, blir det sagt at den eldre skal tjene den yngre. Det er helt imot den skikken som rådde. Den eldste skulle få det meste av arven. Han skulle være familiens overhode. Han hadde førstefødselsretten, han hadde retten til Guds rike, åndelig sett. Men den yngste, han som ingen rett hadde til Guds rike, han får arve saligheten. Den som har den aller minste «rett» til å komme inn i Guds rike, han blir alltid utenfor.
Vår venn Jakob vokser altså opp i et kristent hjem, men i et hedensk miljø, tilsvarende slik vi begynner å få det i våre nordiske land. Men han vokser opp i løfteslandet.
Brødrene
Esau blir en jeger som er mest ute i skog og mark. Han er kanskje den som virker mest sympatisk og rett fram. Jakob er mer en mammagutt som holder seg hjemme. En gang Esau kommer hjem, utsultet og utmattet fra jakt, har Jakob nettopp kokt en matrett. Og Esau, som knapt orker å slepe seg de siste metrene hjem, ber ham om å få litt av den ferdige matretten. Jakob sier: «Selg meg da i dag din førstefødselsrett.» Og Esau svarer: «Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?» Så selger han førstefødselsretten for et måltid mat.
Dette er en forferdelig handling, for i åndelig mening selger han retten til Guds rike, retten til å tilhøre Kristus, den førstefødte av de døde, den første blant mange brødre.
Jakob er en from mann, men han kvier seg ikke for å utnytte sin brors nødstilstand. Han begynner alt nå å gjøre seg fortjent til å bære det navn han har fått, Jakob; bedrager, luring.
Nå har han dessverre skaffet seg «rett» til Guds rike. Men hvordan skal han komme dit, – dit hvor man bare kommer av nåde? Han er altså, som mange kan være, from på utsiden. Men man kan være from og samtidig en bedrager og leve i fusk, gjerrighet, hor, alkoholisme og uforsonlighet, – som from, men fremdeles være en Jakob, en bedrager.
Vi får vel kanskje si litt om Esau og synden. Det syntes nok for Esau som for den bortkomne sønnen, at han hadde valgt rett. Han fikk jo den mat han trengte i den aktuelle situasjonen. Og slik er det jo med synden. Det kan synes som vi har valgt rett, når vi velger den letteste veien.
Jeg tenker det er mange av oss som er blitt tilbudt den ferdige «matrett». Når du kommer i en virkelig nødsituasjon og ikke ser noen mulighet til å komme fra det, da kommer djevelen og tilbyr deg en lett og enkel løsning.
Det var bare en hake ved det hele – at du måtte selge din salighet.
Vår venn Jakob passer seg i det ytre. Han er ikke som sin bror, ute og herjer med de hedenske jentene i Kanaans land, som han dessuten gifter seg med, til sine foreldres sorg.
Bedrageren
Så begynner Isak å bli gammel og blind og tenker at han snart skal dø. Han kaller til seg Esau, for nå er tiden kommet til å velsigne den eldste sønnen. Men Rebekka, som hører hva som blir sagt, kaller til seg Jakob. Så lurer de den gamle, blinde Isak. Jeg ser for meg at Jakob står med hjertebank foran sin far når han sier: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus!» – «Er du virkelig min sønn, Esau?» Han svarer «ja» og så får han velsignelsen.
Nå var det vitterlig sagt at den eldre skulle tjene den yngre, men det var ikke Jakobs sak med bedrageri å ordne den saken. Det var Guds ansvar. Vi behøver aldri hjelpe Gud med å oppfylle sine løfter til oss. Vi kan se på kong David som eksempel. Kongeriket hadde blitt tatt fra Saul, men enda satt Saul formelt på tronen i mange, mange år. Og David la ikke to pinner i kors for selv å sette seg på kongetronen, den som Gud hadde lovt ham.
Nei, det var Herrens sak å sette ham på den. Når vi skal hjelpe Gud å oppfylle hans løfter, blir det aldri bra. Da blir det som når Abraham og Sara skulle hjelpe Gud å oppfylle løftet om løftesønnen som skulle bli født; da fødes det bare en trellesønn og intet annet.
Nå var det helt rett at Esau ikke kunne få velsignelsen. Han hadde jo solgt førstefødselsretten. Og vi ser hvor tragisk dette omtales i Heb 12:16-17. Nå har Esau kommet dit hvor han ser hva han gjorde. Det hjalp ikke at han gråt og bad. Han har solgt sin rett til Guds rike. Han kan ikke komme inn, han kan ikke få velsignelsen.
Hvor tragisk – for noen jordiske fordeler, for ett sekund på denne jord – å selge sin rett til Guds rike! Vi vet jo at Judas solgte sin Herre og Mester for 30 sølvpenger, Esau for en matrett.
Mange har solgt sin Herre for langt mindre enn det. Det er så lett for oss menLov og Evangelium nr. 3-04 side 13 nesker å forblindes av denne verden, til bare å se det vi har for øynene. Og ingen må tenke at det kommer ikke til å bli noen fristelse for meg å gjøre som disse, for den fristelse kan vi alle møte.
Gud møter Jakob
Men vår venn Jakob er også virkelig blind. Han må flykte til sin onkel for at ikke Esau skal drepe ham. Mens han hviler i Betel, legger han en sten under hodet og sover. I en drøm ser han stigen som er reist helt opp til himmelen og Guds engler som går opp og ned. Den stigen er også et bilde på forsoningen, på Guds vei som Jesus åpnet for oss til himmelen. Og øverst står Gud og sier til Jakob: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg.» (1M 28:13- 15)
Dette var virkelig en overraskelse for Jakob, og han sier når han våkner: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke.»
Jakobs forhold til Gud
Her i Betel gir Jakob et løfte, – en bestemmelse kan vi kalle det, med tanke på en del åndelige vekkelser i vår tid. Dette er første gangen vi ser noe om Jakobs eget gudsforhold. Det synes som han ikke tidligere har hatt noen personlige, åndelige erfaringer. Vi kan si at han har vandret som en kristen på foreldrenes tro og autoritet.
Vi vet at Herren mange ganger presenterer seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud i Bibelen. Jeg tror vi skal merke oss hva som står her: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud.» Han er enda ikke blitt Jakobs Gud.
Jakob kjenner den sanne Gud bare som sine fedres Gud, ikke som sin egen Gud.
Slik er det også for oss, slik er det for deg. Det holder ikke at du kjenner Herren som din fars og mors Gud eller din farfar eller farmors Gud. Du må kjenne ham som din frelser, som din Gud.
Så gir Jakob et løfte. Han sier: «Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød å ete og klær til å kle meg med, og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud.»
Dette er virkelig en merkelig beretning. Første gangen vi ser at Herren taler med Jakob, sier han ingenting om hans syndige liv. Gud bare velsigner denne bedrageren. Dessuten stiller Jakob vilkår for at Gud skal være hans Gud.
Det finnes dem som mener at Jakob alltid har vært en kristen. Men skulle dette være en kristen bekjennelse, er det en merkelig kristendom: Om du velsigner meg med materielle goder, med brød og lykke her på jord, da skal du være min Gud, men ellers kan det være!
I tjeneste hos Laban
Så leser vi at Jakob kommer til sin morbror Laban i Haram, og blir glad i hans yngste datter, Rakel. Laban lover å gi ham Rakel hvis han vil arbeide hos ham i sju år som gjeter.
Nå er Jakob kommet dit at han skal begynne å høste det han har sådd. På et vis er Jakob nå er kommet til sin overmann. Morbror Laban ser at Gud er med Jakob, at alt han gjør lykkes for ham, og Laban derfor begynner å bli rik og mektig. Hvordan skal han kunne beholde dette gullegget enda lenger? Jo, Jakob får smake sin egen medisin. Laban lurer ham ved å gi Jakob sin datter Lea til hustru, istedet for Rakel! Men det gjør ingen ting! Arbeid hos meg i sju år til så får du gifte deg med Rakel også om en uke!
De neste sju årene blir besværlige og lange for Jakob. Solen steker om dagen og i kalde netter må han være på vakt mot rovdyrene. Laban er en streng herre, men likevel fornøyd med sin gjeter og avtaler mot lønn å få beholde Jakob lenger. Selv om Laban stadig endrer lønnen, blir det snart slik at det er Jakob som har de største og beste hjordene. Gud velsigner denne bedrageren, men da er ikke Jakob så velsett lenger. Labans sønner misunner ham. De synes Jakob har fått for mye av deres eiendom.
Åndelig «framgang»
Jakob er blitt en framgangsrik mann i Haran, langt borte fra løfteslandet hvor han egentlig skulle vært. Han har vært meget arbeidssom og fått store, åndelige hjorder. Det er mang en Jakob som har slått seg ned der i Haran, som bare vil se sine hjorder vokse – og aldri vendt tilbake til løfteslandet.
Nå skal vi hilse på Jakob i Haran og stille noen spørsmål. Vi spør: «Hva slags Gud har du egentlig, Jakob? Hva tror dere da han svarer? Jo, jeg tror Jakob svarer at Gud er en meget god Gud. Og det er virkelig sant. Det er ingen som Gud.
Men spør vi litt om troen, om den nye fødsel og den trange porten, så blir nok svarene mer svevende. Kanskje legger han sin nye fødsel ved Betel. Det var virkelig en avgjørende hendelse for Jakob av umåtelig stor betydning. Kanskje legger han den ved omskjærelsen, dvs. dåpen. Eller kanskje legger han den en gang han har bekjent sine bedragerier og ytre synder – og kjent en viss lettelse ved det.
Kan hende skulle Jakobs svar ikke hatt så lite likhet med dagens framgangsteologer, som sier at det er Guds vilje å rikelig velsigne med materielle goder…
På omvendelsens vei
Men nå er det jo slik at Jakob er på helt feil sted. Han skulle vært i løfteslandet. Hvordan skal Gud få en så framgangsrik mann tilbake til løfteslandet?
Jo, det er jo som vi sa, det blir ikke lenger så trivelig å være hos Laban. Da sier Herren til Jakob: «Vend tilbake til ditt fedreland … og jeg skal være med deg.»
På den reisen har han god tid til å tenke. Han har mye ungdyr i sine hjorder og må ferdes langsomt. Så får han rede på at Esau kommer imot ham med 400 mann. Da øker uroen og angsten hos Jakob. Det er som disiplenes vandring fra Cesarea Filippi til Jerusalem. (Matt 16:13f) Det er en avkledende vandring, en angstens van-dring – med en hemmelig uro i hjertet.
Under denne reise, når han nærmer seg elva Jordan, hører vi for første gang at det fins en viss selverkjennelse hos Jakob. Da tenker han på Guds godhet imot seg og kjenner på egen uverdighet. Da er det ikke lenger tale om å stille vilkår. Det er virkelig noe nytt hos vår venn Jakob. «Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener,» sier han. «For med min stav gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer.»
Dette at Jakob vandret med staven er viktig, for staven i Bibelen er evangeliet, Kristus. Det sier oss at Jakob har vandret som en kristen bekjenner, en from mann Lov og Evangelium nr. 3-04 side 15 som bekjenner sin tro på Frelseren.
I det ytre en kristen, men enda langt fra Guds rike, for han halter ikke. Hva skal han med en stav når han ikke halter?
Jeg har ofte en liten stav eller kjepp når jeg er ute på markene hjemme. Det er meget behagelig selv om jeg ikke er halt. Just slik vandrer mang en Jakob med staven som en prydgjenstand, en spaserstokk.
Men Jakob har det slik som vår Frelser sier om kvinnen når hun skal føde, da har hun sorg og smerte. (Joh 16:21) Hans nye fødsel nærmer seg, men han vet ikke om det. Det er som jeg sa i går om den trange porten; det er få som finner den. Det er få som vet hvor den fins. Jakob vet slett ikke hvor den fins. Men uroen i Jakobs hjerte er åpenbar. Det er en uro som ikke har noe navn, noe som man ikke kan få tak i…
Visst var det lett med de ytre syndene, med bedrageriene og det andre. Men hva skal man gjøre når man har bekjent alle synder og alt man har gjort – og det fremdeles er uro i hjertet? Hva skal man gjøre da?
Jeg minnes selv hvorledes det var i den tilstanden. Jeg måtte mange ganger sette fra meg motorsaga i skogen, sette meg på en stubbe og gråte – over min tids kristendom og min egen. Men hva det var som var feil eller hva som manglet, det var aldeles skjult for mine øyne.
Jakob forsøker å kjøpslå når han hører at Esau kommer mot ham med 400 mann. Da sender han gaver i forveien, den ene etter den andre. Han vil kjøpe seg vei inn i det lovede landet, lik den fortapte sønn som med egne krefter, ved egen fortjeneste ville bli verdig til nåden. Til slutt har han fått alt han eier over Jordan, der ved overgangen ved Jabbok. Han er alene tilbake – og det er natt.
Den trange port
Da hender det forunderlige der ved overgangen, som jo er et bilde på den nye fødsel, inngangen til løfteslandet, ingangen til Guds rike, til Kanaans land. Jakob hadde nok tenkt at det bare var å traske inn. Da han gikk ut, så var det bare å gå over Jordan, og det hendte ingen ting. Det er jo bare å gå inn igjen…
Men Gud kan ikke slippe Jakob inn i løfteslandet. Tror du at du bare kan gå inn i Guds rike, at Gud bare kan ta imot deg slik som du er? Nei, det er umulig. Gud kan ikke slippe inn bedragere i himmelriket. Da ville det ikke lenger være noe himmelrike.
Der møter Jakob en motstander. Gud selv i en mannsskikkelse – på en måte han ikke hadde kunnet drømme om. Han som har vandret så lenge med evangeliet, med staven; han som bare har blitt velsignet av Gud. Og hva hender nå? Han hindres i å komme inn i løfteslandet. Og hvem er det som hindrer ham? Hvem er det som hindrer deg i å komme inn i Guds rike? Er det djevelen som hindrer deg? Nei, det er det ikke. Er det loven som hindrer deg? Nei, det er det ikke. Til sist er det bare evangeliet som utestenger fra Guds rike – på grunn av vantro.
Vantro som er noe vi aldri har gjort. Det er en tilstand som vi lever i, og det er derfor det er så vanskelig å få tak i det. Den Gud som aldri har sagt et vondt ord til Jakob, er nå hans dødsfiende. Hvilket sjokk for denne vår venn Jakob. Han som trodde at alt sto vel til. Det var jo Gud selv som hadde sagt at han skulle gå inn i løfteslandet – og så er det Gud selv som hindrer ham i å komme inn!
Men det er ikke lett å overvinne Jakob. Det er ikke lett å få denne vår venn til å gå fullstendig konkurs, en personlig konkurs, skyldig til full erstatningsplikt. Gud må få Jakob til å miste retten til Guds rike, han må bli åndelig fattig, for salige er jo «de fattige i ånden, for himlenes rike er deres ».
Gud må skade Jakob. Han får et slag på hofta så hofteskåla går av ledd, og han er en merket mann for livet. Han er slått, han er fortapt. Han kommer alltid til å halte som et minne om denne kampen, denne overgangen. Just slik som alle mennesker kommer til å halte som har gått over elva Jordan og kjempet med Gud.
På det kan vi kjenne igjen dem som har gått over vadestedet ved Jabbok. Han er nå blitt en synder på en helt annen måte enn tidligere. Først var vekkelsen kommet i samvittigheten over de ytre syndene. Nå er oppvekkelsen også kommet i hjertet, der kjærligheten til verden, vantroen og hovmodet sitter, syndene mot evangeliet. Han kommer heretter hele livet til å ha bruk for en stav å støtte seg på; han er en synder som er i behov av nåde, som behøver evangeliet.
Den nye fødsel
Er det så ferdig der ved Jabboks vadested? Nei, dessverre er det slik at mang en Jakob vender tilbake til Haran og blir svinevoktere. Og derfra vandrer mange også direkte inn i løfteslandet og blir nådetjuver og evangeliets største fiender. Men en ting gjør Jakob i det minste rett i, – han sier: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» Det viktigste mangler enda – velsignelsen – den som Esau ikke kunne få av sin far: Guds velsignelse, som er Kristus.
Du trenger også velsignelsen fra en gjennomboret hånd på Golgatahøyden, velsignelsen i Lammets blod, det som ble strøket på dørstolpene i Egypt, slik at de som var innenfor ble reddet fra morderengelen. Det spilte ingen rolle hva de var eller hadde gjort, bare de satt innenfor Lammets blod.
Må da hver og en som kjemper med Gud der ved Jabboks vadested, når Gud sier: «Slipp meg, for morgenen gryr,» si som Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» Det synes som Gud vil gå sin vei, han som egentlig vil velsigne.
Men han kaster ikke sin velsignelse etter oss. Han vil at vi skal be om den.
Men enda kan ikke Gud velsigne Jakob. Det kreves en ting til! Og så spør han: «Hva er ditt navn?» Vet ikke Gud hva Jakob heter? Jo, men Jakob må selv si det! Han svarer: «JAKOB, – Jakob heter jeg. Jeg er en bedrager.» Det er jo en syndsbekjennelse, ikke for at han har lurt sin far og sin bror; han har nok bekjent de syndene for lenge siden, men for at han har lurt seg selv og Gud. Han har vandret med staven – uten å være halt. Han har vandret som en kristen uten å være født ovenifra. Han har vært en nådetyv.
Jeg vet at dette er den tyngste bekjennelse. Tenk dem som kommer dragende med grove bekjennelser, det er jo så «lett». Men å bare ha sin fromhet å bekjenne, – sin egen kristendom, den som en hadde satset alt på, den som har vært min trygghet i mange år, den som jeg også har blitt hånet for…
Å bekjenne den som synd, å si mitt navn; jeg heter Jakob, jeg er ingen kristen, selv om har vandret og bekjent meg som en kristen i så mange år, det er en vanskelig bekjennelse.
Men etter denne bekjennelsen – etter denne konkursen – fins det intet hinder lenger. Jakob blir velsignet med den himmelske velsignelsen. Han får et nytt navn, Israel, som betyr: Gud hersker. Nå er Gud blitt konge i Jakobs hjerte.
Men han må fortsatt bære sin syndige natur, for vi ser videre at han iblant kalles Jakob og iblant Israel. Han er en synder, men rettferdig. Når vi leser Bibelen som jeg gjorde, i den svenske oversettelsen fra 1703, så står det jo så fint da Jakob forlot Jabboks vadested, da sier han: «Nu har jag sett Guds ansikte (og det er jo Jesus) och nu år min sjel frelst vorden.»
En ny vandring
Når han så passerer Pnuel, går solen opp. Det gryr en ny dag for Jakob, eller vi kan kanskje si, for Israel. Nå lyser nådens sol over ham og hans liv, en soloppgang fra det høye. Solen har nok lyst før over Jakobs liv, men det er som profeten sier, at når hjertesårene blir legt, skal solens lys bli sju ganger klarere enn det har vært. (Jes 30:26) Kristus kan lyse ganske klart også for den som går kalt, men ennå ikke er kommet inn i løfteslandet. Men løftet lyder at etter Jabboks vadested skal solen lyse sju ganger klarere.
Jakob er nå endelig kommet hjem. Og nå ser vi at det ikke synes å være noe problem med Esau lenger. Slik er det med oss mennesker; vi får først klare opp med Gud, så ordnes også vårt forhold til våre medmennesker.
Jakob er for alltid haltende og han får et ganske tungt liv. Men nå har han i alle fall staven i sin hånd. Og denne staven er blitt så kjær for Jakob. Vi leser i Hebreerbrevet at når han skal dø, når han ligger der i senga, så har han fremdeles staven med seg. Og han tilber «bøyd over knappen på sin stav». (Hebr. 11,21).
Så vandrer han de siste steg over den broløse strømmen, og staven den bærer – bort over tid og rom.
Så kommer vi til oss. Hvordan er det da her iblant oss? Kan det være at det fins noen «Jakob» her inne? Ja, det er jeg helt overbevist om at det gjør. For Jakob finner vi i bedehus og i kristne sammenhenger, og det blir ofte dessverre også slik at Jakob, som er blitt med fra tidligere vekkelser, han blir gjerne prest og predikant. Han samler hjorder om seg. Han kan i tillegg ha lykke med seg i den gjerningen en stund.
Fins du da her, Jakob, som har forlatt løfteslandet? Du er kanskje kommet til Betel. Det har vært en avgjørende opplevelse for deg. Da forstår du ikke riktig hva jeg har talt om, men avvis det likevel ikke. Gjør som Maria, som gjemte alt i sitt hjerte. Gjem det til den dagen du kommer til Jabboks vadested, skjønt du aldri tror at dette angår deg.
Når det blir mørkt på din vandring og du ikke kommer inn i løfteslandet, kom da i hu at når det er som mørkest, når det synes som Gud stenger deg ute, da er du så nær, da er du i den trange porten, – den port der du ikke selv kan komme igjennom, der du ikke selv kan skape deg en tro, hvor mye du enn anstrenger deg. Da du må be Gud om å få troen – som en gave.
Skulle noen være i samme stilling som Jakob, så betro deg gjerne til en kristen du har tillit til. For det er å åpenbare det for Herren. For han har sagt at i sine vil han vandre og i sine vil han bo, og der kan du også få høre forlatelsens og velsignelsens ord til deg, nettopp til deg, Jesu egne ord, for den som hører dere, hører meg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Av Gunnar Nilsson, Sverige
Til norsk ved Ragnar Opstad