Rop til Herren i din nød
Av evangelist Hugo Castellanos, Peru
Men de ble ulydige og satte seg opp mot deg og kastet din lov bak sin rygg. De drepte dine profeter, som vitnet for dem og ville føre dem tilbake til deg. De gjorde seg skyldige i store bespottelser. Da gav du dem i deres fienders hånd, og de undertrykte dem. Men når de i sin nød ropte til deg, hørte du det fra himmelen. Og i din store barmhjertighet gav du dem redningsmenn, som utfridde dem av deres fienders hånd. Men når de så kom til ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de så på ny ropte til deg, hørte du det fra himmelen og utfridde dem i din barmhjertighet gang på gang.
Neh 9:26-28
Nehemja bygget på muren rundt Jerusalem. Han ville på nytt grunnlegge menigheten.
Og hva er det mest grunnleggende i Herrens menighet og i kristenlivet? Jo, det er å bekjenne sin synd for Gud og rope til Herren i sin nød.
Vi ser Israelsfolkets store ondskap. De vendte seg fra Herren, igjen og igjen, til tross for alle mektige undre Herren hadde gjort mellom dem.
Vi er som dem. Våre hjerter er vendt fra Herren. Kanskje Moses er den mest ydmyke mann Skriften forteller om, men endatil Moses satte seg opp mot Herren den gang han skulle tale til klippen. (4M 20:8-11)
Tenk hvor store ting Herren har gjort mot oss. Likevel kjenner vi på et hjerte som vender seg mot Herren. Vi lover bot og bedring, men like etterpå glemmer vi våre løfter og faller i synd, og forsvarer oss selv. Slik er vi, – vi lover og bryter våre løfter. Vi er ikke bedre enn Israelsfolket. Med den samme munn velsigner vi Herren og forbanner vår neste. (Jak 3:9)
Ytre sett kan vi nok være fine og prektige, men indre sett er det dårlig stelt med oss. Å, vi faller så lett! Før vi vet ordet av det fanges vi av synden. Vi er i stor nød!
«Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn. Jo mer profetene kalte på dem, dess mer gikk de bort fra dem.» Slik begynner det ellevte kapittel hos profeten Hosea. Og vi kan nesten ikke tro at det er det samme folk profeten taler til når han i kap 14:5- 8 sier:
«Jeg vil lege deres frafall. Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.
Jeg vil være som dugg for Israel. Han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon.
Hans skudd skal bre seg vidt utover. Hans løv skal skinne som oljetreet, og han skal dufte som Libanon. De som sitter i hans skygge, skal igjen dyrke korn og blomstre som vintreet. Minnet om ham skal være som Libanons vin.»
Tenk at evangeliet forkynnes for slike syndere! Av bare nåde!
Kjære venner, vi har bare nåden, men så er også nåden nok for tid og evighet.
Jesus gikk i vårt sted. Hele denne store syndeskyld ble lagt på Jesus. På korset i Getsemane ble han rammet av Guds rettferdige vrede.
Hvilken Gud vi har! – som sendte sin Sønn i vårt sted, for å frelse sike kryp som oss, – vi som elsket synden framfor sannheten!
Bønn: «Takk for Ordet ditt, Herre, som møter oss med nåde midt i vår elendighet. Nåde over nåde. Det er et privilegium å få høre dette nådebudskap, det er det eneste som bringer vårt hjerte til ro, – vår eneste trøst. Måtte vi få være budbærere om denne rike nåde!
Bevar oss hos deg, himmelske Far, velsign oss og led oss på dine veier!
Det er også vår bønn at dette lys må få lyse i Norge, over vennene der, – at de må få leve i nåden med sine liv, – og at det verk, du Herre, har gjort i hjertene, må vare ved til evig liv!
Og vi ber for radioen, – måtte den bli til liv og frelse for folket i Arequipa. Vi ber om at Ordet må nå inn til hjertene, og at utstyret ikke må gå i stykker. Måtte det være du som taler gjennom våre forkynnere og ikke vi selv! Amen»
Fritt ved JE etter Hugo Castellanos ved
morgenandakt på kontoret i Arequipa
4/12-2003