Det nytter å drive misjon
Av Jon Espeland
Jeg har det store privilegium å kunne besøke vårt misjonsarbeid i Peru fra tid til annen. Å være frelst er vår største glede! Ingenting i livet kan sammenlignes med det! Og hos den frelste tennes dette inderlige håp: Å om flere kunne vinnes for Jesus, og få se seg løst og fri i dette vidunderlige budskap om han som døde i synderes sted!
Å stå i et misjonsarbeid er å være med å vinne sjeler for Herren. Og det skjer bare ved forkynnelsen av Guds ord. Men det er lett å miste fokuset i misjonsarbeidet. Vi blir lett fristet til å sette oss andre mål enn de rent åndelige, og se etter menneskelige resultater, – om det er mange på møtene, om folk setter pris på det vi holder på med, om de er fornøyde og vil komme igjen osv. Og så glemmer vi så lett at alt misjonsarbeid i egentlig forstand ene og alene dreier seg om dette: Får sjelene møte Jesus gjennom forkynnelsen av lov og evangelium? Og blir de født på ny, får opplatte øyne og se inn i frihetens fullkomne lov?
For min egen del er det ingenting som gleder meg mer i misjonsarbeidet enn når jeg for første gang får høre et frigjort Kristus-vitnesbyrd fra en ny kristen. Det tenner en glede og takknemlighet som vanskelig kan beskrives med ord. Og det knytter bånd mellom to syndere som lever av samme mat, samme budskap. Det er det vi kaller de helliges samfunn.
Fredag 5. desember i fjor satt vi i sentrumskirken i Arequipa, samlet til bibelkurs. Første post på programmet var en ungdom som skulle holde morgenandakt. Klokken var halv ti, ikke så mange var kommet, og selv kjente jeg ikke denne ungdommen som visstnok hadde gått på møte en tid, men som jeg ikke visste noe om. I mitt stille sinn må jeg tilstå at jeg tenkte: «Han har sikkert ikke så mye på hjertet.»
Men jeg skal si jeg tok feil! Indianergutten hadde møtt Jesus og fått se seg frelst. Og vitnesbyrdet hans grep hjertet mitt!
Det var en underlig opplevelse, uventet og så inderlig godt. Det var åndsmakt over den unge guttens vitnesbyrd. Og jeg fikk enda en gang glede meg i dette: Det nytter!
Og det ville jeg så gjerne dele med deg! Det nytter å drive misjon! Det nytter å forkynne evangeliet til jordens ender! Guds ord er det samme her og der. Synderne er de samme og evangeliet er det samme, og evangeliets gjenfødende kraft er den samme! Takkesangen er den samme, – den nye sangen!
Og vi knyttes sammen med usynlige bånd, ikke organisatoriske, men åndelige, og vårt sentrum blir det samme: Syndenes forlatelse i Jesu blod!
Her er et utdrag av vitnesbyrdet til Raúl Paucara:
«Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.
Luk 10:38-42
Det viktigste for oss er å høre Guds ord, – helt fram til vi møter vår Herre Jesus.
Marta tok i mot Jesus og tenkte på det beste hun kunne gjøre for ham, og ville gjerne lage den beste mat til det fine besøket.
Men hennes søster Maria satte seg ved Herrens føtter og ville høre hans ord.
Måtte vi i dag følge Marias eksempel og høre Herrens ord. Maria hadde denne trang: Å høre Ordet. Måtte det også være vår trang!
For Jesus har sagt: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» (Joh 6:63)
Ordet som vi skal høre på bibelkurset i dag er ånd og liv og livsnødvendige for oss på vår pilegrimsferd. «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,» sier Peter i Joh 6:68. Dette er også vår stilling.
Herrens ord er livsens ord, – la oss hver dag høre Ordet om syndenes forlatelse, om Jesus som døde på korset for våre synder!
Det er ved hørelsen av Ordet vi får samfunn med vår Herre og Mester. Ved å høre Ordet får vi del i evangeliet.
Marta klaget på sin søster og var så opptatt med de mange ting. Å, hvor vi ligner på Marta! Vi er opptatt med heim, arbeid, sport og lek og forsømmer Guds ord.
Men bare ett er nødvendig. Hele verden trenger i dypeste forstand bare en ting: Å høre Guds ord!
Og Jesus sier om Maria at den gode del ikke skal tas fra henne. Det samme sier han om oss når vi sitter ved hans føtter!
Før visste jeg om Jesu død, men det betydde ikke noe for meg. Men så fikk jeg se min sanne situasjon. Jeg fikk se Kristus på korset mellom to røvere. Han hang på mitt kors, det jeg skulle ha hengt på! Han tok min plass!
Måtte vi – som Jakob sier i 1:19 – være snare til å høre, – til å høre Herrens ord!» L&E