Gled dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen!
Av Jakob Traasdahl (1838-1903)
De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn! Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere. Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen! Luk 10:17-20
Straks etter løvhyttefestens høytid hadde Herren – foruten de tolv – også sendt ut sytti andre disipler, som to og to skulle dra omkring og forkynne hans rikes evangelium. I denne tekst beretter evangelisten oss om deres tilbakekomst og glade innberetning til Mesteren om hvordan det var gått dem på deres første misjonsreise. «De kom tilbake med glede og sa: «Til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!»
Det ser ut til at de erfaringer de hadde gjort ved å være Jesu vitner og forkynnere av hans navn, i den grad hadde overtruffet deres forventninger, at deres hjerter var fylt med usigelig glede over den kraft og de undere som hadde ledsaget deres virksomhet. Men denne glede var nok ikke så ganske ublandet; for Frelserens svar tyder på at de i noen grad hadde tatt de store resultater av sitt misjonsarbeide til inntekt for seg selv, og på en hemmelig måte holdt på å ville dele æren med Herren.
Dersom ikke Frelseren hadde sett noe slikt, dersom ikke hans skarpe øye hadde oppdaget en farlig slange som var skjult under deres glade innberetnings frodige løvverk, hvorledes skal vi da forklare dette hans svar: «Jeg så Satan falle ned av himmelen som et lyn»? Og senere: «Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige» osv.
Jeg vet godt at mange av de lærde forklarer saken annerledes og mener at Frelseren med ordene: «Jeg så Satan falle ned av himmelen som et lyn», kun sikter til den store seier som Kristi evangelium skulle vinne over mørkets makter. Men har du, min kjære venn, noe dypere syn på Satans list og de arme menneskehjerters skrekkelige falskhet, vil du ikke forundres over at jeg ser noe annet fremstilt i disse ord.
Jeg tror, at Frelseren ville si: «Vokt dere for hovmod! Vokt dere Gled dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen! Av Jakob Traasdahl (1838-1903) for å ta de store virkninger av deres forkynnelse til inntekt for dere selv. Jeg var vitne til den opphøyde overengels fall; jeg så hvorledes han «falt ned av himmelen som et lyn,» da Gud kastet ham ut. Han var et opphøyet, hellig og rent sendebud, og dog kunne han falle i hovmod. Vokt dere; for dere dras med onde, fordervede hjerter, som vil røve æren fra den levende Gud. Jeg vil ikke berøve dere gleden, men jeg vil vise dere noe dere kan glede dere over uten å ta skade på deres sjel: «Gled dere over, at deres navn er oppskrevet i himmelen.»»
Eller er det ikke så, kjære venner, at våre hjerter er likeså grådige som en svamp til å ville suge i seg berømmelse og ære, endog av de Guds store gjerninger som vi arme, uverdige redskaper får utføre i hans navn?
Merker vi ikke ofte også blant alvorlige kristne en bedrøvelig blindhet og tuktløshet overfor dette mektige uhyre, som vil røve æren fra Herren og puste våre arme hjerter og sinn opp i selvberømmelse og innbilskhet?
Disiplene sa så visst ikke: «Djevlene er oss lydige i vårt navn,» men i ditt! De var bedre underviste enn til å kunne tale slik med munnen. Men se, venner, hjertet kan bytte om ordene før vi aner det. Vi kan sitte og tale så pent og så ydmykt om hva vi har «fått nåde» til å utrette, om Guds ords seierskraft til å slå ned motstanden og vinne sjeler for himmelen, og likevel kan det lure en farlig slange under den vakre tale. Ja, en slange som er så farlig for vårt åndelige liv, at Gud for å bevare oss ikke alene på nytt må avkle oss all åndelig frimodighet og styrke, men også må unndra oss sine særegne velsignelser under gjerningen, for at vi ikke skal forderves og «falle i djevelens dom».
Herren sier i sitt ord: «Min ære gir jeg ikke til noen annen», og han våker med hellig alvor over sin trones ubestridelige rettigheter. Kommer derfor en arm jordorm og vil frarøve ham hans ære, da vil denne snart – om ikke den evige kjærlighet får føre ham til ydmyk erkjennelse – dele skjebne med den onde ånd som falt ned av himmelen som et lyn. Denne æresyke fører ikke bare til majestetsforbrytelse, men når vi har betegnet den som en farlig orm, da har vi først og fremst tenkt på det ødeleggelsesverk den kan utfolde i hjertets skjulte dyp.
Hva er grunnen til, at det skjønne frukttre så plutselig begynner å henge med bladene og visner? Vi kan ikke oppdage noen ytre skade; det står i fet jord og har tilsynelatende alle betingelser for å kunne trives godt, – og likevel sykner det hen og dør. Vi graver omkring roten og oppdager til sist en liten orm som har gnagd seg inn i treets marg og forgifter dets livsrot.
Slik kan det også være med en kristen. Det fine åndelige hovmod er en slik orm som har forgiftet mer enn et av Herrens skjønneste frukttrær.
Vi sa at Herren ofte må foreta et smertelig avkledningsarbeide for å avsløre denne orm og bevare oss fra dens ødeleggelse.
La oss spørre Guds tjener Job, om ikke han har noen erfaring i den henseende. Vi sier til ham: «Men hør, kjære Job, hvordan kunne Gud drive et slikt underlig spill med deg, som han gjorde? Det ser jo nesten ut som om djevelen hadde den største fornøyelse av det hele, og at den kjære Gud hadde misregnet seg når han talte i så høye toner om din fromhet.»
Hva tror du Job svarer hertil?
Jo, i dyp ydmykhet og i hellig ærefrykt for Herren utbryter han: «Å nei, det var nok djevelen som tapte, og min Gud hadde et høyere mål enn det som først synes iøynefallende. Jeg hadde høstet meget ære og berømmelse for min fromhet og nytt stor fremgang i det timelige. Uten at jeg ante det, hadde jeg begynt så hemmelighetsfullt å fostre en liten orm ved min hjerterot – det var den farlige innbilning om at jeg var noe i meg selv. Så kom Herren med lidelsenes ild for ved denne å fordrive ormen. Men den krøp stadig dypere og skjulte seg. Derfor måtte ilden gjøres så het at den nesten ganske hadde fortært meg. Men da jeg var avsvidd inntil benene, kom ormen frem. Jeg begynte å gå i rette med Gud og forsvare min fromhet, men da var det ikke godt å være meg. Jeg var så skamfull at jeg gjerne hadde søkt skjul i jordens dypeste huler da Gud begynte å eksaminere meg. Men – hans navn være priset og æret – ormen kom frem og fikk sitt hode knust. Og jeg ble reddet fra døden.» Ja slik ville sikkert gamle Job ha talt.
Vi undres så ofte over at Gud ikke utruster sin menighet med mer av sin krafts fylde i denne siste, onde tid.
Kan du undres over det når du riktig studerer denne tids barn? Iaktta en flokk riktig varme, nidkjære sjeler, som særlig ligger Gud i øre med rop om at vi måtte få et mektig besøk fra det høye, – sjeler, som selv synes å stå Herren nærmere enn de fleste, og som har store planer om at en ny kristelig æra skal bryte inn – kan disse være smittet av den fremadstormende hovmods, egenkjærlighets og forfengelighets ånd som kjennetegner vår tid?
Har du noen erfaring om hvor det gamle jegets smutthuller er? Hvis du vet hvor den gamle Adam har sine liktorner, så tråkk litt på dem og du skal få se hvor ydmykheten blir av…
Og er det slik med mange av dem som synes å være de mest nidkjære vitner i vår tid, hvordan står det da til med oss andre?
Må Gud hjelpe oss? Vi er selv årsak i den avmaktstilstand som vår kristendom befinner seg i. Vi er ikke dannet til å være bærere av Herrens kraft.
Gjorde han mer bruk av oss, ville han gi oss anledning til å forderve oss selv, fordi vi straks røvet æren fra ham.
Dersom apostelen Paulus etter sine høye åpenbarelser måtte ha så tungt et lodd til å holde seg nede i ydmykhet som en Satans engel, som atter og atter slo ham på munnen, – hva måtte ikke vi hovmodige stakkarer ha for et lodd, om vi fikk utføre bare en liten brøkdel av det Paulus utrettet?
Å, den kostelige ydmykhet! Å, om våre hjerter kunne bli mer dannet til å romme Herrens fylde, da skulle vi også bli noe ganske annet for den verden vi lever i; vi skulle bli lys og salt for Herren.
«Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere. Men – merk dette «men» – gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!»
Deilige, oppmuntrende ord midt inne i den gripende advarselstale!
Det er ikke underlig, vil Frelseren si, at dere erfarer en annen kraft over ondskapens makter, når dere går ut i mitt navn; for se, det er jeg som har utrustet dere med denne makt. Slanger og skorpioner står her som bilder på alle de hemmelige makter som alle Guds barn, men især Herrens offentlige vitner, er utsatt for.
«Jeg gir dere makt til å kunne trå på dem.» Slangene og skorpionene er kjent for sin dødelige gift, og dersom man er så ulykkelig å trå på disse farlige kryp, kan man risikere å måtte bøte med livet. Men jeg gir dere makt til å trå på et langt farligere kryp, sier Frelseren.
Går vi vår vei fremad i en ydmyk ånd, som tuktede og veloppdragne Guds barn – som i alt vil følge sin Faders vilje – da kan vi vel ikke unngå at det ligger slanger og skorpioner i vår vei, – især når vi ofte må gå i ulendt terreng hvor disse kryp har så lett for å skjule seg, – men vi skal trå på dem uten å ta skade. Og vår sjel skal fylles med lovsang, når vi senere oppdager at det lå både slanger og skorpioner og lurte på oss, uten at vi ante det, og likevel unngikk vi ved Herrens beskyttelse deres farlige gift.
Også den skrekkelige hovmodsslange skal vi ved Guds nåde unngå. La oss bare sette hælen på dens hode, og Gud skal redde vår sjel fra dens farlige gift.
«Men», sier Frelseren, om enn jeg har gitt dere denne forunderlige makt, så «gled dere ikke over at åndene er dere lydige, men gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!»
Her har vi et opphøyet, herlig gledeemne! Og her skal vi få glede oss så av hjertet. Her skal det åndelige hovmods orm vanskelig få krype inn; for da det gjaldt den sak å få våre fortapte navn innskrevet på nytt i himmelen, da skjedde det sannelig ikke med «påholden penn», eller i kraft av noen egen verdighet eller fortjeneste.
At våre navn er innskrevet i himmelen, det har vi jo alene å takke Guds frie nåde og barmhjertighet for.
Da Johannes så den store hvite trone, så han også «at bøkene ble åpnet, og enhver ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene.» Men han så også en «annen bok» bli åpnet, som var «Lammets, livsens bok».
La meg få tale enfoldig og si at denne Lammets, livsens bok, er den bok, som Jesus fører over sine frelste.
Der har han navn opptegnet på alle dem som lar seg frelse gjennom hans blod, som finner sin fordømmelsesdom i alle andre bøker, men sin innregistrering til livet i Lammets, livsens bok.
I denne bok står ikke et ord om gjerninger, fortjeneste, verdighet, rang, fortrinn, – nei, her er alle like – like høyt benådet, like fullt benådet og like salige på blodets regning. Over alle våker han med den samme omhu og kjærlighet, alle er like verdige og dyrebare i hans øyne, og ingen fiendtlig makt skal få utslette navnet av boken.
Betrakter man den skare sjeler som har sine navn der, da er de visstnok innbyrdes meget forskjellige. Noen går i purpur, andre i filler. Noen er rike og fornemme, andre fattige inntil skinnet. Noen jubler høyt i sky over sin lykke og salighet. Andre går der nedtrykte og forstemte og er likesom drømmende, da de ikke riktig kan fatte sammenhengen i sin store lykke.
Ja, det er endog så ille, at det finnes mange som utvilsomt har sine navn i livsens bok uten riktig å kunne tro det. De går tvert i mot i dyp engstelse og bekymring og synes aldri å kunne komme til klarhet og visshet i denne sak.
Innbyrdes ulike og høyst forskjellig stilt, er alle like for Gud.
Under den siste store krig mellom Tyskland og Frankrike lå en soldat på et hospital og – som man antok – kjempet med døden. Sykepleieren fór opp i forskrekkelse, da den unge mann ropte med kraftig stemme: «Her! Her!»
Da han litt etter kom til sans og samling, spurte hun hva dette skulle bety. Han svarte: «Å, jeg hørte navn bli oppropt av Livsens bok, og da jeg var så lykkelig også å høre mitt, måtte jeg jo svare!»
Denne soldat døde ikke. Da han var blitt så pass frisk at han kunne undersøke sine saker, fant han at kulen som hadde såret ham, først hadde truffet hans lommebibel som han alltid hadde på seg, og var glidd tilside så den ikke hadde rammet selve hjertet, men bare revet opp de ytre deler av hans bryst.
Hvilket herlig bilde! Såret ble han i krigen, men Guds ord reddet hans hjerte, så sårene ikke ble dødelige.
Noen sår og skrammer får vel også vi, kjære brødre og søstre. Men det går vel med oss dersom hjertet er beskyttet! «Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares; for livet utgår fra det.» (Ord 4:23)
Så kommer vi snart hjem, og så skal vi oppstilles for tronen, og alle navn, som er i Lammets, livsens bok, skal oppropes. Lykkelig da den som kan svare: «Her er eieren av navnet!»
Det var et ringe, uanselig navn på jorden, men nå skal det stråle i herlighet og glans i himmelen.
Da kommer også vi, brødre og søstre, tilbake fra vår store misjonsreise og skal avgi innberetning for den levende Gud. Måtte da hver enkelt av oss ha noen med seg, som det har lykkes oss å føre over fra mørket til lyset.
Amen.
Fra prekensamlingen
«Livet i Guds Sønn».
Noe språklig revidert. Red.