Det skjedde i det år Hallesby «talte»
Vitnesbyrd av Øyvind Kolnes, avlagt på Bibelhelg på Solgry
«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne. Så sa han til meg: Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt. Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn. Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.» Åp 21:1-8
Helt fra min ungdom av, var det de sterke ord i Guds ord som gjorde at jeg søkte frelse for min sjel. Jeg tenkte på et liv bort fra Guds åsyn – borte fra vår skaper. Jeg leste mye i Åpenbaringsboken da jeg tenkte at Jesus snart ville komme igjen.
Det skjedde i det året Ole Hallesby holdt sin kjente tale der Jesus sa: – Følg meg. En unnskyldte seg med at han skulle hjem å si farvel, en skulle hjem å begrave sin far, osv.
Et halvt år etter var jeg på besøk hos en person som hadde tatt hele talen opp på lydbånd. Hallesby var professor i teologi, og i talen sa han: «Du vet at hvis du styrter død ned på golvet nå, så styrter du rett i helvete.» Hans budskap rystet Norges grunnvoller.
Det var et spetakkel i avisene med mye skriving i 1953, men jeg var enig i hvert eneste ord Hallesby sa. Jeg hadde sett det så alvorlig selv: – Skulle jeg gå fortapt, og være en hel evighet borte fra Guds åsyn. Det var det verste jeg kunne tenkt meg. Tenk, aldri å få være der hvor min skaper og Gud var.
Farvel, du brede strede, du ser meg aldri mer!
Det manglet bare en måned på at jeg var 18 år, da jeg hadde min ytre omvendelse. Fra den kvelden hadde jeg sagt til mine kamerater: – Fra nå av er jeg en kristen, så jeg blir ikke med dere lenger. Jesus hadde kalt meg i årevis, men jeg hadde en kamerat som jeg hadde gått sammen med siden 4-5 års alderen. Vi delte benk på skolen gjennom alle år, og jeg måtte også si farvel til han da jeg ble en kristen.
Selv om jeg hadde tatt min beslutning, så var jeg likevel ingen kristen. Det gikk ikke så lang tid etter min omvendelse, før jeg kavet for livet for å være en kristen. Etter hvert kom jeg til den erfaring at jeg måtte gi opp. Det var ikke stoff i meg til å være en kristen. Vi unge forstod ikke hvordan det hang sammen. Vi prøvde å følge Guds ord så godt vi kunne.
Frelsen i Jesus
Det var møte på bedehuset, og jeg sa til Gud: – Nå får de andre som bor hjemme hos oss gå på møte, så får jeg være hjemme. Jeg var kommet i en slik situasjon at jeg hadde gitt opp alt håp om å bli frelst. Men det var først da, når jeg hadde gitt opp alt håp om å frelse meg selv, at jeg fikk se frelsen. Da fikk jeg se at det var i Jesus jeg hadde min frelse.
Da jeg var alene der hjemme, så kom det plutselig en sang for meg. Det var så nær min ytre omvendelse, at jeg tror ikke jeg hadde lært den utenboks. Om jeg skulle ha lært disse sangversene utenatt, så måtte jeg sikkert ha pugget i 3 uker. Men Den Hellige Ånd kunne de, og han «trykket» de inn i mitt hjerte.
Jeg siterte for meg selv alle versene som står i sangen:
Er det sant at Jesus er min broder / og at himlens arv meg hører til? /
Å, så bort med alle tårefloder, / bort med alt som enn meg engste vil!
Gud min broder – under over under! / Å, hva større er vel sagt på jord!
/ Skjønt jeg kan ei tro det alle stunder, / det er dog hans eget sanne ord.
Skjønt jeg ei kan tro det som jeg ville, / er dog saken alltid like sann.
/ Ei i tvil jeg vil min fred forspille, / for min Jesus aldri lyve kan.
Han har sagt: Min Fader – eders fader, / han har sagt: Min Gud – og eders Gud.
/ Mon seg større fryd vel tenke lader / enn at også jeg fikk sådant bud?
Å, det broderskap, se det forjetter / mer enn alt hva her man nevne kan,
/ for ved Jesu side det meg setter, / gir meg rett til samme arv som han.
Samme arv der opp i det høye, / samme himmel, samme Gud og far,
/ Herre, Herre, åpne blott mitt øye / for de skatter jeg i sannhet har!
Du vet jeg hoppet ut av sengen. Frelsen hadde gått opp for mitt hjerte. De andre var gått på møte, og jeg reiste også på møte. Jeg måtte vitne om hva som var skjedd.
Jesus taler min sak
Jeg er glad og takknemlig til Gud for at han frelste meg. Frelsen er ikke noe vi presterer, men det er noe Gud gir.
Jesus sier selv i John 14:1-2: «Jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.»
Dette er de mest gledelige ordet i Bibelen. Tenk å få vite at jeg en dag skal jeg få være der, og aldri skilles med denne vår gode hyrding. Han som kunne dø i vårt sted.
Kristendommen er ikke her inne i mitt hjerte, men Jesus sitter og taler min sak framfor Faderen. Han kjenner min ynkelighet, og han kommer i hu at jeg er støv.
Til slutt vil jeg få dele med dere noen vers fra en sang som kom for meg:
Å, at jeg kunne min Jesus prise / som jeg av hjertet dog så gjerne vil,/
fordi han ville slik nåde vise / å byde meg sitt himmerike til!
Jeg gikk i blinde, jeg lå i døden, / og mørkets fyrste holdt meg ganske fast. /
Da ropte jeg til min Gud i nøden, / han frelste meg, og mørkets lenker brast.
Ha takk, o Jesus, for korsets smerte, / for døden og for dine mange sår!/
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, / og vinteren ble til en herlig vår.
Opp, alle venner, syng med i sangen / til ære, pris for ham som har oss løst! /
Vi går i trengsel og strid så mang en, / men kun en liten stund, å hvilken trøst!
Snart er vi hjemme og står for tronen, / hva gjør det da om solen har oss brent? /
Når hytten faller, så får vi kronen, / og all vår trengsel er for alltid endt.
Da skal som solen vi evig skinne, / langt mer enn stjernene med all sin glans. /
Og seierskransen vi der skal vinne, / men dette overgår dog all vår sans.
Ja, deg alene skje evig ære, / o Jesus, som oss kjøpte med ditt blod! /
Vår syndebyrde du ville bære, / det skyldbrev slette som var oss imot.
Å hvilken lykke å deg tilhøre! / Takk, takk at også jeg fikk være med! /
Din gode gjerning du selv fullføre, / til jeg står fri og frelst i evighet!
Bønn
Takk gode himmelske far for at du begynte din gode gjerning, og at du har lovet å fullføre den inn til din dag. Jeg har ikke noen større lengt enn akkurat dette, at vi skal få leve evig sammen med deg.
Du som er vår skaper og Gud. For deg er alt mulig. Du kommer i hu at vi er støv, og glad er vi for det. Takk for ditt komme, og fordi du ikke gav meg opp, gode Gud og far. Tenk om det hadde blitt for sent. Jeg kunne vært utsatt for en ulykke før jeg var blitt frelst. Da hadde jeg gått evig fortapt.
Men takk for at du himmelske far hadde utsett meg til frelse på grunn av din sønns verk på Golgata. Så skal jeg evig få tilhøre deg. Må du fortsatt være med å velsigne møtet, og gi oss det vi trenger til liv og Gudsfrykt.
Vi vet at for deg er alt mulig.
Takk for at vi får tilhøre deg og at du går med oss alle dager inntil tidens slutt, og vi må tro at det ikke er så lenge igjen. Takk – i Jesu navn. Amen.