Av rektor Per Bergene Holm
Dette er ikke ment å være en fullstendig redegjørelse for hva bibelskolen står for i alle spørsmål. Her vil vi bare nevne noen saker som det har blitt stilt spørsmål ved, og klargjøre hva som er skolens linje i disse ting. Vi kan heller ikke gi en fyllestgjørende utgreiing om alle sider ved de ulike emner vi her tar opp. Siden forholdet mellom lov og evangelium i forkynnelsen er spesielt viktig, også i vår sammenheng, er det naturlig først å kommentere dette.
Forkynnelse av lov og evangelium
Det er evangeliet som er en Guds kraft til frelse, og det er Guds nåde som er kraften i hele kristenlivet. Det er Jesus som «for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1Kor 1:30). Vårt mål og ønske framfor noe er at mennesker ved evangeliet om frelsen i Jesus skal bli satt fri fra syndens og dødens lov (Rom 8:2), og vi vil ikke vite av noe annet til frelse enn Jesus Kristus, og ham korsfestet (1Kor 2:2).
Lovens hensikt
Loven er ikke gitt for at vi skal bli bedre ved den. Den er ingen frelsesvei. Loven har en dødens og fordømmelsens tjeneste (2Kor 3). Loven ble gitt «for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud» (Rom 3:19).
Forkynnelsen av loven har ikke til hensikt å forbedre tilhørerne, verken de uomvendte eller de troende. Forkynnelsen av loven har i første rekke til hensikt å ta fra menneskets dets tro på sin egen fortreffelighet, godhet, evne og kraft til å gjøre noe for Gud, både når det gjelder rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen.
Rosenius sier et sted: «Den sanne omvendelse går langt dypere. Den rører opp i hjertets ondskap og gjør meg ikke bedre og bedre, men tvert imot syndig, grenseløst syndig. Jeg kommer til kort med alt som jeg foretar meg. Jeg er i høy grad utilfreds med meg selv og min omvendelse og finner således ingen trøst i meg selv. Det er verd å legge merke til, at da Jesus begynte sitt offentlige virke, var noe av det første han tok seg fore, å stille lovens krav så skarpt opp at intet menneske kunne oppfylle dem.» Vi vil for øvrig anbefale alle å lese Rosenius samlede verker, bind 1-3 om dette.
Vi vil også ta med noen sitat om lovens forkynnelse av Luther, hentet fra disse bøkene til Rosenius:
«Det er ren dårskap å tro, hva visse mennesker vil hevde, at forkynnelsen av loven skulle være farlig, fordi den døder og fordømmer. Tvert imot! Nettopp til det har Gud gitt oss sin lov, at den skal bite, skjære, hugge, slakte og ofre det gamle menneske. Den skal gi den hovmodige, blinde og selvsikre gamle Adam en skrekk i livet, vise ham synden og døden som han ligger i, for at han ydmyket på denne måten, må miste tilliten til seg selv og ivrig strekke seg etter nåden.»
«Ja, også vi som er helliget ved nåden, lever dog i det syndige kjød og må derfor for syndens skyld la loven forskrekke, døde og sette oss til rette, like til vi legges i vår grav. Altså bør loven både ved begynnelsen av vårt løp og siden, hele livet igjennom, stadig forbli en dødende, fordømmende og anklagende lov, som også den hellige Paulus og våre bøker rikelig lærer.»
«Den som ikke vil lære loven, kan heller ikke lære noe om synden. Og da vil mennesket heller ikke hige etter forlatelse og nåde eller i det hele tatt ha noen forståelse av det. Nåden blir på den måten aldeles overflødig. Dens oppgave er jo nettopp å ta kampen opp med og seire over loven og synden i oss, for at vi ikke skal fortvile. Men der hvor man verken vet av lov eller synd, kan nåden intet utrette. Og hvor nåden er uten verdi, der er også Kristus uten verdi. Der er ingen Gud, ingen omvendelse, ingen bønn, ingen god gjerning.»
Vi vil også sitere hva Luther og Melanchton sier i avsnittet «Om læren» i «De saksiske visitasjonsartikler»: «Ved læren finner vi fremfor alt følgende mangel: Selv om enkelte taler om troen som de skal bli rettferdige ved, så blir det ikke klart nok vist hvordan vi skal komme til troen. Nesten alle sløyfer et stykke av den kristelige tro som er så viktig at ingen kan forstå hva troen er og betyr uten det. For Kristus sier hos Lukas i det siste kapittel, at man i hans navn skal forkynne bot og syndenes forlatelse (Luk 24:47). Mange taler nå til dags bare om syndenes forlatelse. De sier intet eller lite om boten, enda det ikke er noe syndenes forlatelse uten bot. Syndenes forlatelse kan heller ikke forståes uten boten. Dersom man forkynner syndenes forlatelse uten boten, blir følgene at folk mener at de allerede har oppnådd syndenes forlatelse, og de blir på den måten sikre og fryktløse. Dette er en større villfarelse og synd enn alle andre villfarelser som har vært før denne tid. Det er sannelig grunn til å være bekymret, for som Kristus sier i Matt 12:45, at det siste skal bli verre enn det første.»
Hele hensikten med lovens forkynnelse er altså å skape behov for nåden, for syndenes forlatelse, for Jesus. Loven er vår tuktemester til Kristus, for at vi skal bli rettferdiggjort av tro (Gal 3:24). Der loven ikke får ta fra mennesket dets ære, der får ikke Jesus hele æren. Det er ikke godt å bli æreløs, det er ikke godt å være fattig og elendig, men slik er den trange port og den smale vei. På den veien er alt mitt fordømt og Jesus er alt.
Sann evangelieforkynnelse – ordet om Stedfortrederen
Evangelieforkynnelsen har i våre dager lett for å bli allmennreligiøs og fariseisk. Gud eller Jesus blir den gode og snille som tar i mot oss slik vi er, og aksepterer oss i vår skrøpelighet. Syndenes forlatelse forstås lett som at Gud lapper på de mangler og feil som finnes hos meg, slik at jeg kan bli stående for Gud i meg selv. Jeg mister ikke min ære, men blir æret, får igjen selvrespekten, blir stående, får leve innfor Gud slik jeg er i meg selv. Der det ikke er noen vrede og dom, ingen fordømmelse og forbannelse, der er det ikke behov for noen virkelig forsoning og noen stedfortreder. Men evangeliet er «ordet om korset» sier Bibelen. Gud kan ikke ta imot oss uten at synden blir sonet og forsoning blir skapt. Evangeliets rette kjennetegn er ordet om hva det kostet Gud å frelse oss.
Evangeliet er tilsigelsen om at Gud lot en annen, sin egen Sønn, bære hele ditt liv med alt du er og har, på sitt legeme opp på korset, under Guds vredes dom. Dette gjorde han for deg! Frelsen er ikke at jeg berger mitt liv og kan bli stående for Gud i meg selv, men at Jesus tar mitt liv og soner alt mitt i sin død. Alt mitt får sin dom og sin død i Ham, for at jeg skal være fri meg selv. Og i bytte gir han meg seg selv og sitt hellige og rettferdige liv. Det er Stedfortrederen som er min frelse, mitt liv, min ros og min ære. «Selv er jeg intet, Kristus mitt alt.» Der evangelieforkynnelsen holder fram Jesus som stedfortreder som vår eneste frelse, på bakgrunn av lovens fullstendige dom over alt vårt eget, der frigjøres mennesket fra lovstrev og hovmod, og drives til Kristus som den eneste redning i nøden, klippen som alene holder. Og fordi det er slik, kan aldri en streng lovforkynnelse komme i strid med evangeliet, tvert imot. For loven dømmer og fordømmer alt mitt og tar fra meg min ære, og lar Jesus alene stå der som den rene, hellige og sanne, mitt eneste håp og min eneste ros. «Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.» (Gal 3:22).
Den som har mistet sitt eget liv og funnet liv, rettferdighet og helliget i Jesus alene, står for Gud i himmelen som om han aldri hadde syndet. Jesus er hans stedfortreder for Gud og åpenbares for Guds åsyn i den troendes sted, og den troende er satt i himmelen i Kristus Jesus (Kol 3:1-4; Ef 2:6). Fra det øyeblikk et menneske kommer til tro på Jesus og så lenge en ved troen er i Jesus – hvor skrøpelig enn troen og helliggjørelsen er, så er dette ens stilling for Gud – ren og rettferdig, himmelen verdig – i Jesus, Stedfortrederen. Det er viktig at evangeliet får lyde klart og sterkt til den ærlige og kjempende kristne som kjemper med synden: «Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal jeg enda få være – om jeg enn synder og anklaget står, slipper jeg selv for meg svare…» Takket være Stedfortrederen!
Gjenfødelsen
Parallelt med det som skjer i himmelen, fødes også den troende på nytt her på jorden. Jesus kommer selv til den troende og tar bolig i ham ved Den Hellige Ånd. Den troende som i seg selv er død i synder og overtredelser og ikke kan annet enn å synde, oppreises med Jesus til et nytt liv i tro på Jesus (Ef 2:4-5; Rom 6:1-14; 8:9-17). Den troende reises opp av den dype gjørmen, føttene settes på en klippe og trinnene blir faste – et nytt liv og en ny sang begynner (Salme 40:2-4). Dette nye Åndens liv i rettferdighet og hellighet er en forsmak på saligheten, Ånden selv er pantet på selve frelsen (Ef 1:13-14; 2Kor 1:22).
Kristus i oss, og oppstandelseslivet som følger av det, er selve prøven på at vi er i Kristus og har del i frelsen – og ikke lever i selvbedrag (2 Kor 13:5; Rom 8:10; Kol 1:27). Derfor må aldri den ransakende tone bli borte i forkynnelsen – er du født på ny, lever du det nye livet?
Samtidig er det slik at synd og kjødelighet på det sterkeste strider mot det nye livet, og en kristen lever derfor i en stadig kamp mot synden og kjødet (Gal 5:16-17; Rom 8:5-14). Evangeliet er kraftkilden til det gode, men loven er veileder i hva som er godt og rett(lovens 3 bruk).
Loven er og blir først og fremst en anklager, også i en kristens liv. Stadig må loven komme med sin tukt og dom over kjødet og synden, slik at den troende drives til Jesus med sin synd og ikke kan bli i synden. Og stadig må evangeliet føre den troende til hvile ved ordet om at det ikke er noen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus – i Stedfortrederen (Rom 8:1; 1Joh 2:1-2).
Men der hvor synd, fall og kjødelighet ikke anklages og fordømmes, men kun omtales som noe naturlig, der blir Guds nåde og syndenes forlatelse lett oppfattet som aksept av det gamle menneske.
En har ikke mistet sitt eget liv, men har misbrukt Guds nåde til å berge det, og kjenner ikke Jesus rett som stedfortreder og er fremmed for det nye livet i troen på ham. Men Jesu ord til Nikodemus står fast: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» (Joh 3:3).
Romerbrevet 7 og forkynnelse til helliggjørelse
Noen hevder at det er motsetning mellom Rosenius og Øivind Andersen når det gjelder forståelsen av Rom 7. Ser vi imidlertid deres kommentar til Romerne kap. 6-8 i sammenheng, kan vi ikke se at det er noen saklig uenighet mellom dem, like lite som det er en motsetning mellom Paulus og Jakob.
Øivind Andersen utlegger Rom 7 læremessig og forklarer at det taler om en kristens erfaring når han søker å bli helliggjort ved lovens hjelp. Enda den kristne med glede slutter seg til Guds lov etter sitt indre menneske, så opplever han at kjødet ikke kan lyde loven og stadig fører ham til fall. Men, sier Øivind Andersen, dette er ikke den kristnes «normaltilstand». Hva mener han med det? Jo, det «normale», eller det sunne for en kristen, er å ha sitt hjerte rettet på Jesus og ikke vente noe godt av kjødet, men ha alt sitt håp til Jesus og vente alt godt fra ham.
Det normale er det som står i Rom 8:2-4: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Det normale for en kristen, i følge Øivind Andersen, er at den troende setter sin vei i Herrens hånd og stoler på ham (Salme 37:5). Det frigjør fra et liv etter kjødet til et liv etter Ånden. Jesus selv er en levende virkelighet i den troende og «lovens rettferdighet» oppfylles i den troende – ikke til rettferdighet for Gud, men som troens og Åndens frukt, Gud til ære og pris.
Men nå er en kristens tro ofte mangelfull, og hjertet er ikke rettet på Jesus til enhver tid. Det er som Odeberg sier: «En kristen makter ikke alltid å ha sitt liv i Ånden», det vil si å ha hjertet rettet på Jesus og ha alt sitt liv og håp i ham. Stadig vender også den kristne seg til seg selv, stoler på seg selv og venter noe godt av seg selv, og dermed blir det fall og nederlag – som Peter i yppersteprestens gård.
Det er som sangeren sier «Regn med deg selv og du kommer til fall.» Vår seige tro på oss selv og vår tillit til oss selv åpenbares i våre fall. Når vi opplever dette, kan vi fristes til å tro at vi ikke er kristne i det hele tatt. Nei, sier Rosenius, dette erfarer en kristen og det er normalt for en kristen å erfare dette.
Men gang på gang sier han i sine skrifter at dette er som «å falle i ild eller vann». En kan ikke bli værende i den tilstand, men en må fly til Jesus Kristus.
Mens Rosenius har i fortolkningen til Rom 7 som siktepunkt å trøste den som opplever syndens daglige plage, har Øivind Andersen som siktepunkt å forklare hvorfor en kristen lider nederlag i kampen mot synden når han prøver å bruke loven til å seire over synden og leve et hellig liv.
Der loven får dømme synden hos en kristen, åpenbare vantroen og kjødeligheten, og der evangeliet får bli hjertets eneste håp og kraft, der vendes hjertet til Jesus, der avtar en selv og Jesus vokser. Det kaller Guds ord «å dø for loven» slik at en kan «leve for Gud» (Gal 2:19). Dette er ingen engangserfaring, men en stadig erfaring i en kristens liv, og det går gjennom mange smertelige erfaringer av egen svikt og maktesløshet, og stor treghet i å lære å regne med Jesus alene også i hverdagslivet. Bibelen kaller det å korsfeste det gamle menneske og det er smertefullt, og den kaller det på den annen side å oppstå med Kristus til et nytt liv. «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal 2:20).
Nådegavehusholdningen
«Misjon er de brennende hjerters sak» (Carl Fr. Wisløff). Det innebærer at en ikke skal være for snar til å legge hendene på noen (1Tim 5:22), dvs å sette noen til en tjeneste. Når apostlene skulle sette noen til å sørge for de fattige, søkte de etter menn som hadde godt vitnesbyrd og var fylt av Ånd og visdom (Apg 6:3). For i Guds rike hjelper ikke gode menneskelige egenskaper og innsatsvilje, men bare «tro, virksom ved kjærlighet» (Gal 5:6).
Til tider er det også riktig at et menneske tas avsides for å sitte ned ved Jesu føtter, selv om det er nok av oppgaver som roper på en (jmf Marta og Maria i Luk 10). Dette er det «ene nødvendige» og «den gode del» som ikke skal tas fra dem som har fått den. Slik ser vi i første rekke på et bibelskoleopphold, og vi følger her den linje som både Øivind Andersen og Dag Risdal har uttrykt er livsnødvendig for at et bibelskoleopphold skal bli det som det var tenkt å være for elevene.
Dag Risdal sier i «Bibelskolen i åndskamp»: «Det bør legges til rette slik at elevene kan få ro og stillhet til å sitte på «Mariaplassen» og fordype seg i Bibelens og frelsens budskap. Det bør ikke bli så stort «aktivitetsnivå» at forbindelsen med Jesus og Ordet blir borte (sml. Luk 10:38-42). En stor vektlegging på tjenesten – på bekostning av evangeliets hvilested – kan føre til en ny form for lovtrelldom. Bibelen kaster selv lys over dette: «Fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested» (Jer 50:6)».
Samtidig er det viktig og riktig at hver eneste gjenfødt kristen blir seg bevisst at han er kalt til tjeneste i Guds rike, først og fremst i sitt hverdagsliv i hjem og samfunn og i den troende forsamling. Kallet og tjenesten utøves i første rekke i den daglige tjeneste – i kjærlighet, sannhet og rettferdighet – for Gud og nesten i de hverdagslige sysler i hjem, nabolag, skole og på arbeidsplass. Her er det enhver kristens kall å være et Kristi brev til verden, kjent og lest av alle mennesker. Dette er i høyeste grad en åndelig prestetjeneste, selv om det bare sjelden innebærer forkynnelse eller vitnesbyrd med Guds ord (1Pet 2:4-10; Rom 12:1ff).
Når det gjelder tjenesten i Guds forsamling på jord, så understreker Skriften for oss at her er tjenestene forskjellige, slik lemmene på vårt legeme har forskjellige funksjoner. Alle skal ikke gjøre alt, eller enda verre, alle skal ikke gjøre det samme. Men hver enkelt skal etter den nådegave en har fått, tjene de andre med sin nådegave. Her gjelder det da for en hyrde i forsamlingen å se etter hvilken nådegave Gud har gitt den enkelte, og så sette den enkelte til en tjeneste som svarer til hans nådegave.
Lekmannslinjen er således ikke at alle skal preke eller alle skal styre, men at alle har en tjeneste. «Vi er alle prester», sier Luther, «men alle er ikke sokneprester». Vi må ikke ringeakte de praktiske og mer usynlige tjenestene i hjem og forsamling. De er like åndelige som forkynner- og hyrdetjenesten, selv om de ikke synes så godt. Det er viktig at den som har fått en nådegave og tjeneste, tar vare på den, og ikke forlater den til fordel for noe han synes er større og bedre.
Mann og kvinne
Mann og kvinne er skapt ulike. I dette avsnittet skriver vi om ekteskapets stand, men vil understreke at det er like høyverdig å leve i den enslige stand.
I ekteskapet er Guds hensikt at mannen og kvinnen skal utfylle hverandre. Ulikheten gjør mann og kvinne avhengige av hverandre. De trenger til hverandre og hverandres tjeneste. Kvinnens kall og tjeneste er så viktig at hun ikke kan forlate den uten at det blir til skade for både hjem, samfunn og Guds rike. Hustruens kall er framfor alt å være mor (1Tim 2:15), ta vare på og vise omsorg for hus og hjem, mann og barn (Tit 2:4-5).
Hennes kall utøves først og fremst innad i hjemmet. Mannens kall utøves i sterkere grad utad. Det betyr ikke at kvinnen ikke har noe hun skal ha sagt. Nei, i hjemmet samtaler hun med sin mann (1Kor 14:35), er hans rådgiver (1Mos 21:9-12) og støtte. I tale og myndighetsutøvelse som innebærer autoritet (1Kor 14:34-35; 1Tim 2:11-12), taler mannen på vegne av dem begge. Kvinnen er ikke utelatt, men hun er representert gjennom sin mann. Forholdet mellom mann og kvinne er slik et avbilde av forholdet mellom Gud og Kristus, Kristus og menigheten (1Kor 11:3; Ef 5:22ff).
Når de troende kommer sammen som brødre og søstre, til gjensidig oppbyggelse i de mindre flokkene, så strider det ikke mot Guds skaperorden at kvinnene ber og profeterer, så lenge det skjer sømmelig og på en måte som ikke bryter med hennes generelle underordning (1Kor 11:1-16).
Men i menighetssamlingen (av de fleste bibeltro fortolkere forstått som forsamlingens hovedsamling og andre åpne, offentlige storsamlinger hvor menigheten åpner seg utad for omverdenen og uttrykker hva den tror og lærer – slik ifølge Øivind Andersen og Carl Fr. Wisløff), der skal kvinnen tie (1Kor 14:34-35). Det samme gjelder i andre sammenhenger når lære- og hyrdeembetet utøves (styremøter, rådsmøter, årsmøter mv.) – (1Tim 2:11-14).
Dette betyr ikke at kvinnen er mindreverdig eller har en mindre betydningsfull tjeneste. Det er blant annet nettopp fordi hun har en så meget viktigere tjeneste i hjemmet, at hun skal ta vare på den i tro, kjærlighet og helliggjørelse (1Tim 2:15).
Derfor er det slik som Øivind Andersen sier: «I Kristus er mann og kvinne likestilt. Derfor er det heller ikke noen forskjell i deres betydning i Guds rike (…) Det syn at kvinnen i en hver henseende skal likestilles med mannen, må få den følge at synet på kvinnens spesielle betydning i Guds rike svekkes.»
Sang og musikk
Bibelskolen på Fossnes har i alle år fulgt den linje innen sang og musikk at vi har søkt å holde fram den sangskatt og kortradisjon som har preget den evangelisk-lutherske kirke helt fram til vår tid. Vi ønsker for det første å bruke den sang- og salmeskatt vi har i Sangboken. Det gjør vi ved å begynne så godt som hver time med en sang fra denne.
Gjennom Fossnes-koret søker vi å fremelske sans og glede over renslig og høyverdig korsang, med gode evangeliske tekster. Slik sangen i tempelet var løftet ut over det hverdagslige, og var noe høystemt og himmelstrebende, så skulle også lovsangen i våre forsamlinger ha et slikt preg. Vi setter også pris på enklere solo- eller duettsang på våre møter.
Når det gjelder musikklag og andre som synger i en stil som ikke framhever det følelsesladde, men synger og spiller på en renslig måte og vi hører et godt vitnesbyrd i sangen, så gleder vi oss også over slik sang.
All musikk er bærer av åndsmakt. Det finnes ikke musikk som er nøytral. Derfor er det viktigere enn noen gang å veilede de unge til å avvise det moderne og nedbrytende og heller framelske det gode og oppbyggelige.
Samarbeid med andre
Vi ønsker å holde fram den overbevisning vi har ut fra Guds ord på en positiv måte, det vil si uten å ta oppgjør og advare mot alt og alle som mener noe annet enn oss selv. På bibelskolen skal elever få komme fra ulike sammenhenger uten å få sin sammenheng karakterisert på negativ måte. Og de skal få gå tilbake til sin sammenheng med det de har fått med seg fra Guds ord. Vårt mål er ikke i første rekke at NLL skal vokse som organisasjon, men at mennesker skal komme til sann og levende tro og følge Jesus med troskap der de virker. Om noen skulle finne sin plass i NLL er vi glad for det, men det bør springe ut av en overbevisning om at det er der de hører hjemme og har trang til å virke.
Der vi finner den samme grunnleggende holdning til Guds ord som eneste kilde for tro, lære og liv, der ønsker vi å ha god kontakt. Vi kan gjerne utveksle talere som har gjensidig tillit, delta på hverandres møter mv., selv om vi kan se ulikt på enkeltsaker.
I en tid som vår, er det nødvendig å stå sammen med andre troende fra ulike sammenhenger, når det er naturlig. Vi trenger hverandre, og vi kan få oppmuntre og inspirere hverandre til å stå fast på Ordets grunn. Vi er også takknemlige for kontaktene som vi har fått både i Danmark og Sverige, og for samfunnet vi har fått oppleve med våre brødre og søstre her.
Vår bønn her ved Bibelskolen er at Guds ord må formidles som lov og evangelium til gjenfødelse og helliggjørelse. Vi ønsker å fremme den luthersk-rosenianske arv, og gå på de gamle stier(Jer 6:16). Det er vår store sorg at vår tid er så lite preget av syndenød og frelsesfryd, og vi vil gjerne be om forbønn for skolen, elever og personale – om at Herrens vilje kunne ha framgang.