Det kommer ovenfra
Fortelling for barn
I Frankrike levde det en gang for lenge siden en liten fattig gutt som het Petter. Foreldrene hans var døde. Og siden ingen tok seg av foreldreløse barn den gangen, måtte lille Petter gå rundt å tigge.
Når han kom til ei dør og banket på, og folk spurte: “Hvem er det?” svarte han gjerne ved å synge et vers. Han var flink til å synge, så det var sjelden noen lot ham gå bort tomhendt. Når han fikk noe, takket han ved å si: “Takk! Det kommer ovenfra.”
Den gangen far hans lå og skulle dø, sa han til den lille gutten sin: “Kjære Petter, nå blir du alene her i verden, og det vil sikkert møte deg mye i livet som du ikke vil synes om. Men tenk da alltid at det kommer ovenfra, så vil livet falle deg lettere.”
Petter merket seg de ordene, og for at han ikke skulle glemme dem, gjentok han dem for seg selv: Det kommer ovenfra. Siden husket han alltid de ordene. Da han ble større, begynte han å tenke ordentlig over hva ordene egentlig betydde. Han var forstandig, og han forstod at synden kunne ikke komme fra Gud. Men siden det var Gud som styrte verden, kunne en vel si om alt det som hendte, at det kom ovenfra, trodde Petter.
En gang Petter gikk gjennom byen, blåste det så fryktelig at en takstein falt ned og traff ham, så han datt over ende. “Det kommer ovenfra,” sa Petter. Folk lo. De syntes han var en rar liten gutt. Det var da klart at steinen måtte komme ovenfra og ikke nedenfra. De forsto ikke hva Petter mente. Men litt etter, styrtet et helt tak ned. Og det var akkurat taket på det huset som Petter skulle til. Hadde ikke taksteinen truffet ham, så hadde han blitt liggende under taket og blitt helt knust. Så det var nok Guds styrelse med ham det med den taksteinen.
En annen gang skulle han gå med et brev for en fornem mann. Det hastet med brevet, og gutten skulle springe så raskt han kunne. Men på veien måtte han over en grøft, og den var så bred at selv om Petter hoppet alt han klarte, så plumpet han likevel ned i grøfta så han mistet brevet. Han lette etter det og gravde, men det var ikke til å finne igjen. Da han stod der helt oppgitt på grøftekanten, sa han: “Det kommer ovenfra.”
Så skyndte han seg tilbake og fortalte den fornemme herren hvordan det var gått. Mannen ble rasende, han skjelte og smelte og jagde gutten ut av døra. Da lille Petter var kommet ut på gata igjen etter medfarten han hadde fått, sa han: “Det kommer ovenfra.”
Dagen etter kom det et bud til ham fra mannen at Petter endelig måtte komme tilbake. “Her har du en daler fordi du falt i grøfta,” sa han. “Hvis det brevet hadde kommet fram, så hadde jeg vært høyst ulykkelig nå. Omstendighetene har forandret seg.”
Det kunne fortelles enda mye mer av samme slag om Petter.
Da han var blitt stor, var det en rik engelskmann på besøk i Frankrike. Han hørte om Petter, og bad om å få tale med ham. Da gutten trådte inn til ham, spurte engelskmannen: “Hvorfor tror du jeg har bedt deg å komme hit til meg?” Petter svarte: “Min herre, det kommer ovenfra.”
Det svaret syntes engelskmannen var godt. “Du har rett,” sa han. “Jeg tenkte å anta deg som tjener. Vil du det?” “Det kommer ovenfra,” sa Petter. “Hvorfor skulle jeg ikke ville det?” Og så ble Petter en betrodd tjener hos den rike mannen i England.
Mange år etter døde engelskmannen. Men han hadde testamentert Petter så mange penger at han ble en velstående mann. Petter glemte likevel aldri sin barnelærdoms Gud. Og han sa alltid til det som hendte ham: “Det kommer ovenfra.”
Fra “Små fortellinger
fra en stor verden”
Misjonsselskapets forlag 1948