Rosen mellom torner
Utdrag fra en roman om Hans Adolph Brorson
Heime hos Brorson var det sjelden ro, i alle fall ikke før langt på kveld. Barneflokken var vokset fort. Foruten Nikolai og Broder hadde de nå Margrethe, Hermann, Katrine og vesle Hans Adolph. Ingen av dem kunne en kalle stillferdige barn. Denne uroen tok hardt på moren som arbeidet seint og tidlig. Men Brorson tok seg ikke nær av det. Han mente det var et tegn på sykdom hvis et barn ikke larmet. Når han satt og arbeidet, hørte han det ikke uten han ble gjort oppmerksom på det.
Stundom kom Katrine inn og sa at han måtte skjenne på dem, for nå orket hun det ikke lenger. Men han kunne ikke skjenne. Han tok heller barnet opp på fanget og sang for det eller sa noen gode ord til det. Gjaldt det en av de eldste, tok han gjerne en lang tur og snakket om saken.
Nikolai var blitt en stor og vakker gutt med mørke krøller og store, forstandige øyne. Brorson var glad i gutten, og han likte ikke når Katrine sa at han var underlig og altfor gammelklok. Det var vel en god ting at gutten var klok.
En varm vårdag gikk far og sønn en tur i skogen. Plutselig spurte Nikolai:
«Hvordan kan man vite noe om Gud?»
Brorson var vant med at gutten kom med mange underlige spørsmål, så han ble ikke overrasket.
«Hva mener du, gutten min?»
«Det er jo ingen som har sett Gud, hvordan kan vi da vite hvordan han er?»
«Jo,» sa Brorson og trykket hånden hans godt i sin, «det er en som har sett Gud.»
«Å ja, Jesus.»
«Han er Guds sønn som var hos Gud fra evighet, og så ble han menneske. Han har fortalt oss hvordan Gud er, derfor kan vi vite litt om Gud.»
Nikolai var visst tilfreds med det svaret, for han spurte ikke mer. Om en stund sa han:
«Bare vi kunne få se Gud og ikke bare høre om ham.»
«Det ville vi ikke tåle. Du vet hvordan det er når vi ser på solen, da blir vi blendet, og det kan vi bli blinde av.»
Dette tenkte han mye på. Men så gikk de forbi en liten dam. Nikolai pekte på den.
«Der kan vi godt se solen når den speiler seg i vannet.»
«Det er rett,» sa Brorson ivrig, «vi kan og se gjenskinnet av solen i mark og trær. Slik kan vi og se gjenskinnet av Gud, – om ikke Gud selv, – i mark og trær og vann, ja, i alt det Gud har skapt. Det vitner alt sammen om hans makt og herlighet.»
«Hvordan det?» spurte Nikolai og så opp på faren.
«Ser du den planten der nede?»
«Ja, det er jo bare en nesle.»
«Du sier det så foraktelig. Men en slik nesle er et kunstverk, som ingen i hele verden kan lage maken til. Ta bare et lite nesleblad, om du kalte alle verdens konger og keisere sammen, kunne ingen av dem lage et slikt blad. Men det kan Gud. Alt har Gud skapt. Alt det vi ser omkring oss, har Gud skapt. Det er underverk.»
«Det har jeg aldri tenkt på,» sa Nikolai i stor undring.
«Tenk så på de utallige blomstene som vokser her. Fargene er så vakre og reine at ingen kunstner kan få det til slik. Plukk en bukett og se hvor like de er, og likevel er de ikke helt like noen av dem. Det er Gud som har dannet dem. Det vil han gjøre på nytt hver vår. Kan vi ikke se hvor stor Gud er?»
Nikolai bare nikket.
«Og så har vi fuglene! Hør hvor de kvitrer og synger. Det er Gud som har dannet dem og gir dem evne til å kvitre så vakkert.»
«Og så har vi fiskene,» utbrøt gutten.
«Ja,» svarte faren, «de må vi ikke glemme. Havet er fullt av Guds skapninger.»
«Og så alle stjernene!» nesten ropte gutten som var blitt ivrig.
«Stjernene ja, de forteller om den veldige Gud. De lovpriser Guds makt uten ord.»
«Men du far, kunne du ikke dikte om dette? Er det ikke lettere å si det på vers?»
«Det er visst noe i det,» sa Brorson og undret seg over at gutten forsto alt.
På heimveien ble det ikke sagt mange ord. Hver var opptatt med tankene sine. Men hos Brorson var det begynt å forme seg en salme, som skulle være en lovprising til Gud. Han ville oppfordre alle ting som Gud har skapt til å love og takke Gud.
Det var en lykkelig tid for Brorson. Kunne dette vare? Han hadde det så godt på alle vis. Han hadde god heim og god og trofast hustru. Barneflokken var glad og fornøyd. Selv fikk han være i en gjerning som kunne fylle ham helt. Den bar gode frukter til Guds ære. Dertil hadde han fått en særlig nådegave, som han gledde seg over å bruke.
Hadde han lov til å ta så mange timer til å skrive? Han hadde jo lønn for å være prest, ikke for å skrive salmer.
Disse tankene var lite til nytte. For han måtte skrive. Han gjorde sin gjerning som før. Men alltid var det noe som arbeidet inni ham. Det formet seg på vers. I kveldstunder eller nattetimer skrev han det ned. Ordene meldte seg selv, og rytmen hadde han i blodet. Rimene stilte seg og til disposisjon.
Lykkelig var han i denne tiden, men så hendte noe som nær hadde knust ham helt.
Nikolai var 10 år nå. En vakker, velvoksen gutt var han og meget klok. Faren var stolt av ham. I den seinere tid hadde han klaget over hodepine. Han hadde noen underlige trekninger i ansiktet, og der kom stundom angst i øynene. Katrine var urolig for dette. Men Brorson mente at det hadde med framslengsalderen å gjøre. Der var jo sterke sjelelige og legemlige forandringer i den tiden.
Men så kom den uhyggelige natten, som de seinere helst ville glemme. Det begynte med et skingrende skrik, og skriket ble til et hyl så grusomt og umenneskelig at det fikk blodet til å størkne i årene på dem. De famlet seg fram og fikk tent lyset. Å, for et syn! Gutten sto oppreist i sengen og fektet med armene, og skummet sto om munnen på ham. Foreldrene ble først som lammet, men så var de handlekraftige og rolige. De la gutten ned og holdt ham til kreftene minket og han lå rolig.
Hele huset var i opprør. Forskremte barneøyne stirret fra sengene, og tjenestejenten fikk ordre om å samle dem i stuen og så løpe etter lege. Det var ikke lenge før han kom. Han hadde ikke gitt seg tid til å ta parykken på en gang. Han puffet foreldrene til side og undersøkte gutten lenge og grundig. Barnet var ganske rolig, men øynene rullet rundt hele tiden.
Legen reiste seg langsomt og ristet på hodet. Katrine så på ham hele tiden og vred hendene sine.
«Han vil da komme seg, ikke sant kjære doktor? Han blir da frisk igjen – gjør han ikke?»
«Gud rår, fru Brorson, og ikke vi, – men for mennesker ser det ut – –.»
Katrine forsto ingen ting, ville ikke forstå, men for Brorson var det som golvet åpnet seg og han sank. Han hørte stemmen sin si langt borte:
«Men han er da rolig nå, doktor – han har det bedre nå – og gutter i den alderen –.»
«Ja, vi får se,» sa legen, men det var ikke noe oppmuntrende i stemmen. «Jeg skal skrive ut noen beroligende dråper hvis det skulle komme flere anfall.»
Det kom mange anfall, men de var kanskje ikke så svære som de første. Det var fælt å se på, men det var nesten enda verre å se ham mellom anfallene. Da lå han ganske sløv og så på dem, men det var tydelig at han kjente dem ikke. Når de snakket til ham, stirret han bare på dem, og plutselig kunne han bryte ut i latter som bare varte et lite øyeblikk. Raserianfall kunne han og få, og da måtte begge foreldrene bruke makt for å holde ham.
Gutten var blitt sinnssyk. Det var den forferdelige sannhet de litt etter litt måtte prøve å fatte.
Legen gikk der hver dag, men han sa ingen ting. Det så nesten ut som han ville si noe, men han kom seg ikke til. En dag kom det:
«Det er nok ingen vei utenom. Vi må nok foreta oss noe.»
«Ja,» utbrøt Katrine, «gjør alt som står i Deres makt for at gutten skal bli frisk. Om det skulle koste mange, mange penger, gjør ingen ting. Om vi skal sulte, ja, om vi må selge klær og møbler, så gjør det ingen ting, når bare gutten – – –.»
«Nei, fru Brorson, her kan nok penger og menneskelig makt intet gjøre.»
«Intet gjøre – intet gjøre?» gjentok Katrine som om hun ikke riktig fikk tak i hva ordene betød. «Kan De intet gjøre? Men hvorfor sa De at De ville foreta noe?»
«Dere misforsto meg,» sa legen med bøyet hode, «det er noe annet jeg mener en må foreta. Gutten må bort.»
«Bort!» ropte Katrine. Øynene lynte og hun ble bleik som et lik. «Bort, – hva mener De med det?»
«Jeg mener, det ville være det sikreste – det beste – for alle parter – om gutten ble anbrakt -.»
«Aldri!» skrek Katrine. Den vesle blide kona var ikke til å kjenne igjen. Hun var som en rasende ulv som vernet ungen sin. «Ingen skal våge det. Nei, han skal ikke anbringes noen steder – aldri skal han ut av dette huset – her er heimen hans og her skal han være.»
«Nei,» sa Brorson og stønnet, «jeg er enig med kona mi. Gutten vår skal ikke ut – han skal ikke sperres inne i et tukthus eller et fattighus – han skal ikke lenkes som et vilt dyr. – Kan De nekte for, herr doktor, at det er noe slikt som vil skje, hvis – –.»
Legen svarte ikke med det samme. Han så ned for seg. «Jeg tror ikke de syke merker det så meget – og det er nesten ikke annet å gjøre. – Man kan ikke utelukke den mulighet at han kan bli farlig for omgivelsene. Dere skal tenke over at dere har andre barn som det kan gå ut over.»
Brorson satte seg med hodet i hendene. Han skalv over hele kroppen. Det var ganske stille i stuen. Så reiste han seg og prøvde å snakke, men stemmen sviktet.
«Det kunne vel – det skul – skulle vel la seg gjøre å – isolere ham – her heime –.»
«Det lar seg nok gjøre. Det er flere som har gjort det på den måten. Men det er min plikt å advare dere. Er dere klar over hva slags byrde det vil bli, hva slags kors –.»
«Kors!» utbrøt Katrine. «Skulle det være et kors å ha sin egen gutt i heimen. Det korset skal vi bære med glede – ikke sant Hans Adolph?»
«Jo,» sa han stille, «måtte Gud gi oss krefter til det!»
Legen trakk på skuldrene og gikk.
Det var verre enn de hadde tenkt seg. Det ble ordnet med et lite rom på loftet. Det ble forsynt med jernstenger for vinduet og den vesle ruten i døren. Da Katrine så det, holdt hun på å bryte sammen. Men hun strammet seg opp, for det var likevel bedre enn å sende ham bort.
I den første tiden bad Brorson særlig mye. Han satt oppe til langt på natt og tryglet Gud om at han måtte drive ut de onde åndene som var i gutten. («De onde åndene» betyr ikke at gutten var besatt. Red. anm.) Han leste om Jakob og kampen hans. «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.» – Han stusset litt. Det var jo ikke noe som gjaldt dette livet Jakob bad om. Han bad om at Herren måtte velsigne ham. Etter som Brorson bad, ble bønnen renset. Det ble full overgivelse til Gud om å gjøre alt slik som han ville. Gud ville ikke drive åndene ut av hjertet til Nikolai, men det var av hans eget hjerte de skulle ut. De onde åndene kjente han godt; fortvilelse, tross og vantro.
Han forsto at han skulle lære å ta alt fra Herren, selv om det var tungt. Det var tornen i kjødet som han skulle beholde. Nå hadde han bruk for å lese hos Paulus: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de høye åpenbarelser, er det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel, for at han skal slå meg, så jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at han måtte vike fra meg. Og han sa til meg: Min nåde er deg nok, for min kraft fullendes i skrøpelighet.»
Han sa ofte til seg selv: «Min nåde er deg nok – min nåde er deg nok.» – Så måtte han til å skrive salmer igjen. Lenge syntes han det var umulig. Men han merket at det gikk. Ja, det gikk lettere enn før. Når smerten drev ham inn til Gud, kom han styrket ut igjen og hadde enda rikere ting å skrive om. Det ble klart for ham at uten denne tornen i kjødet ville han ikke kunne skrive. Det kunne nok bli håndverk, men ikke lovsang.
Flere ganger for dagen var han oppe og så inn ruten til gutten. Nå var det ikke lenger noe uhygge ved det. Han var takknemlig for han hadde fått beholde ham.
(Forts. i neste nr.)
Fra «Rosen mellom torner»
av Niels Aage Barfoed
Sambåndet forlag, 1951