Se!
Det var fra en stor, svensk drabantbyskole på 1960–70-tallet. Mye folk kom fra Norrland og flytta inn til byene, da store deler av jordbruket ble lagt ned.
En gutt fra Nord-Sverige, Anders, følte seg ikke helt heime der i byen og i klassen. En time hadde de naturfag, om skogens dyr og skogens konge, elgen. Lærerinna, som var født og oppvokst der i byen, forklarte som best hun kunne om hvordan elgen ser ut; høyde, farge, bevegelsene, hva den livnærer seg av. Anders, som satt ved vinduet, var liksom ikke helt med, ikke så interessert. Til slutt sa lærerinna: «Du må følge med du også, Anders!» Gutten fra Norrland kikket bort på henne og sa forsiktig: «Jag har skådat (sett) älgen!»
Som emissær står jeg i fare for å dosere kunnskap. Kanskje jeg ikke har sett eller opplevd så mye, men lest en del. Så står alle preiker, møter og bibeltimer i fare for å bli teoretiske framstillinger. Kanskje sitter noen og lytter, akkurat som Anders, som er midt i livet og har levd godt med Herren. De har sett dette før, og vet hva det er i praksis. De merker at det ikke blir mat å få fra talerstolen. Så faller de av, kanskje.
Så er det min bønn at også jeg må få være en som ser, som får stå i livsstrømmen, og gjøre erfaringer med Herren når han møter meg i Ordet til dom og frelse – at det må bli erfart, så det jeg bærer fram kan bli vitnesbyrd. For det var vitner Herren ville ha, nettopp noen som hadde sett og hørt. Så ble hjertet så fullt at det rant over – kunne ikke holde det for seg selv, men ble drevet ut, fordi de hadde sett noe. Og så kunne vi sammen «se og oppleve», få skue inn i Livets Bok. Få se oss selv der. Få se Jesus der.
Kristian Fagerli