Bønnens evangelium
Av Hans-Henrik Brix
Bønn er blitt kalt kristenlivets åndedrett. Like naturlig som det er for en kristen å lese og høre Guds ord, like naturlig er det for et Guds barn å be.
La oss først minne om to viktige forhold angående bønn:
1. Guds tanker om bønn er annerledes og høyere enn våre tanker om bønn.
2. Bønn er en rettighet og en gave.
Bønn læres i Guds skole
Vi trenger Guds Ånds veiledning for å få lys over, og leve i, bønnens evangelium. Bønn er nemlig ikke noe vi uten videre kan. Det er bare i Guds og livets skole vi lærer å be.
Det blir av og til sagt at vi alle kan være med å be, og det er sant at bønn og forbønn er en viktig oppgave for alle Guds barn. Samtidig må det understrekes at bønn ikke er noe vi kan, men det er noe som Jesus selv må lære oss. Vi blir aldri utlært i dette, like lite som vi blir utlært i å tro evangeliet!
I Luk 11:1 hører vi at Jesus var et sted og bad. Da han holdt opp, sa en av hans disipler til ham: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler.» Og da lærte han dem Fadervår.
Når Jesu disipler bad Jesus lære dem å be, må det være fordi de visste at de ennå hadde mye å lære om bønn. At det forholder seg slik, fremgår av Rom 8:26 der Paulus sier: «Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.»
Bønn og hjelpeløshet
Vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det, sier Paulus, som ellers hadde mer innsikt i Guds rikes hemmeligheter enn de fleste. Derfor trenger vi Den Hellige Ånds hjelp og veiledning når vi ber.
Sannheten er at vi i vårt bønneliv er aldeles hjelpeløse, og avhengige av Guds Ånds forbønn. Trøsten er at Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet. Ole Hallesby, som har skrevet klassikeren, «Fra bønnens verden», har derfor helt rett i at det egentlig bare er den hjelpeløse som kan be. Erkjennelsen av vår egen hjelpeløshet er et godt og nødvendig utgangspunkt for å lære bønnens hellige kunst – å be i ånd og sannhet (Joh 4:24).
Salme 102 er skrevet av en elendig, når han tæres av lengsel, og utøser sin sorg for Guds ansikt. I vers 18 sier salmisten: «Han (Herren) skal vende seg til de hjelpeløses bønn, han vil ikke forakte deres bønn.»
Gud skal vende seg til de hjelpeløses bønn, sier ordet her. Barn er avhengige av sine foreldre så lenge de er barn. Når de blir voksne, klarer de seg uten vår hjelp. Men slik er det ikke for Guds barn. Vi som tror på Kristus er Guds barn, og i forholdet til vår himmelske Far blir vi aldri annet enn barn. Vi blir aldri selvstendige og uavhengige i vårt gudsforhold.
Som Guds barn er vi livet igjennom like hjelpeløse i oss selv, og derfor like avhengige av vår Frelser og Herre, som da vi kom til troen. Men det er nettopp til den hjelpeløse at Herren har gitt så mange og store løfter om hjelp og bønnhørelse.
Vi kan altså slå fast at bønn ikke er noe vi kristne kan, rent automatisk, men det er Jesus og Den Hellige Ånd som må lære oss å be. Vi er hjelpeløse når det gjelder bønnens hellige kunst, men det gledelige er at Gud vil høre og hjelpe nettopp slike. Vi formanes til å be, men bønn er allikevel mer en gave enn en plikt. Derfor er det om å gjøre at han får føre oss inn i bønnens evangelium.
Virket av Gud
I Bibelen meddeler Gud seg til oss, og i bønnen svarer vi på Guds tiltale. Bønn er Guds barns fortrolige samtale med sin himmelske Far. Vi opplever det slik at vi ber til Gud fordi vi føler trang til det, fordi det er noe som ligger oss på hjerte og som vi ønsker oss, men ekte bønn er alltid et resultat av at Gud vil oss noe.
Det ser vi for eksempel i Jesu ord til menigheten i Laodikea: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg» (Åp 3:20).
Jesus står for døren og banker og vil inn til oss. Ved å lytte til Jesus, åpner vi døren for ham, så han kan komme inn til oss. Vi ser her at Jesus er oss nær. Han står for døren og venter bare på å bli lukket inn i våre liv. Og Gud ønsker å ha fortrolig samfunn med oss, derfor har han gitt oss bønneretten.
Bønnens kraft
«Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning,» sier Jakob i sitt brev (5:16b). Uttrykket «et rettferdig menneske» betyr hver den som tror på Jesus. Alle kristnes bønn har stor kraft og virkning. Dette gjelder ikke bare de store bønnens kjemper i Guds rike, men alle Guds barn. Jakob fortsetter i 5:17: «Elias var et menneske under samme kår som vi. Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden.»
Vi er ikke profeter, og vi kan ikke sammenlignes med Elias, men Jakob sier uttrykkelig at Elias var et menneske under samme kår som vi. Elias hadde altså ikke noe fortrinn fremfor oss. Han var i samme stilling som oss, sier Guds ord. Ja, faktisk er det vi som har et fortrinn, fordi vi lever i oppfyllelsens tid, og i motsetning til profeten, har vi alle Guds løfter og Jesu egen undervisning om bønn.
En kristens bønn har altså stor kraft og virkning, og det som gjør bønnen virkekraftig, er Jesu navn. Det er hans navn som gir oss adgang til Guds skattkammer.
Bønn rører ved Guds hjerte, og setter himmelens krefter i bevegelse. Ved å be, får vi noe vi ellers ikke ville få. Bønnen blir en anledning for Gud til å dele sine rikdommer med oss. Han åpner himmelens sluser, og øser sin velsignelse over oss i rikelig mål (Mal 3:10).
Bønn i Jesu navn
Vi skal se litt nærmere på hvor store løfter Gud har knyttet til bønn i Jesu navn. (Les gjerne Joh 14:12-14; 15:7 og 16:23-24.)
Hva vil det da si å be i Jesu navn? Jesu navn er nøkkelen til å få det vi ber om, men uttrykket å be i Jesu navn blir nok ofte misforstått. Noen tenker at en må avslutte alle sine bønner ved å tilføye ordene «i Jesu navn», mens andre forestiller seg at det å be i Jesu navn er å be om det som en vet eller tror Gud har behag i.
Erik Pontoppidan spør i sin forklaring, «Sannhet til gudfryktighet»: Hva skal vi bygge vår bønn på? Og han svarer selv: På Jesu fortjeneste og forbønn hos Faderen.
Det er på grunn av Jesu frelsesverk, og hans tjeneste som vår talsmann og yppersteprest, vi kan få hva som helst vi ber om. Jesu navn lukker opp for all åndelig og jordisk velsignelse. Det begrenser altså ikke våre muligheter til å bli bønnhørt, men Jesunavnet er nøkkelen som åpner døren for syndere inn til Guds hjerte, ikke bare i frelsesspørsmålet, men også med tanke på bønnhørelse.
Det er Jesu navn som er hemmeligheten i bønnens evangelium. Det avgjørende er derfor ikke hva vi ber om, for Jesus selv oppfordrer oss til å be om hva som helst i hans navn, men hvordan vi ber, eller at vi ber! Det vi mest av alt trenger, er bønnens Ånd. Bønn er nemlig ikke et regnestykke, men å ta Guds løfter på alvor.
I beretningen om Josef og hans brødre er det et ord som kaster lys over hva det vil si å be i Jesu navn. Josefs brødre kommer til Egypt for å kjøpe korn i en tid med stor hungersnød. Josef gir seg ikke til kjenne for brødrene, men beskylder dem for å være speidere. De får reise hjem igjen mot et løfte om å komme tilbake med sin yngste bror, Benjamin.
I mellomtiden blir Simeon holdt tilbake.
«Da de hadde brukt opp det kornet de hentet i Egypt, sa Jakob til sine sønner: Dra av sted igjen og kjøp litt korn til oss! Men Juda sa til ham: Mannen advarte oss alvorlig og sa: Dere skal ikke komme for mine øyne uten at deres bror er med!» (1 Mos 43:1-2)
Slik er det også umulig for oss å komme til Gud i vårt eget navn, men sammen med vår bror, Jesus, kan vi tre fram for Gud. Derfor står det også i Heb 4:16 at fordi Jesus er vår yppersteprest, kan vi «med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» – Ved Jesus har vi ved troen fått adgang til Guds nåde, sier Paulus i Rom 5:2.
I Sak 12:10 står det: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget.»
Dette er jo en profeti om Kristi lidelse og død, og vi ser her hvordan nådens og bønnens Ånd viser seg; ved å se opp til ham som de har korsfestet. Bønnens Ånd har sammenheng med Jesu frelsesverk på Golgata. Den som har bønnens Ånd, ser opp til den korsfestede Jesus, for det er hans frelsesverk som er forutsetningen for alle Guds løfter om bønnhørelse. Ja, det er løftene som er drivkraften i bønnen!
Bønn angår hele menneskelivet
Selv om Jesus i utgangspunktet har gitt oss en ubegrenset adgang til bønnhørelse hos Faderen, er det opplagt at noen bønner har større betydning enn andre. Med tanke på dommens dag er det ingen bønn som er viktigere å be enn bønnen om å bli bevart hos Herren, inntil vi står for hans nådetrone i det fullendte Guds rike.
Det betyr allikevel ikke at Gud bare er interessert i å oppfylle de bønner som bare angår vår egen eller andres frelse. Vi kan med frimodighet be om både åndelige og jordiske gaver. Jesus har selv lært oss å be om det daglige brød, det vil si både mat og klær, og alt det vi trenger for å leve. Gud har omsorg for hele mennesket, både ånd, sjel og legeme.
Studerer vi de bibelske beretninger om bønn og bønnhørelse, ser vi at de angår hele menneskelivet. Her møter vi for eksempel bønner om ektefelle, barn, helbredelse for sykdom, utrustning til tjeneste, og om tilgivelse og frelse. Som Guds barn kan vi med frimodighet legge alle våre ønsker og behov fram for vår himmelske Far. Han har omsorg for oss, og vil ikke svikte oss.
Oppsummering
• Bønn er ikke noe vi kan. Bønn læres i Guds og livets skole. Du blir aldri utlært.
• Det er bare den hjelpeløse som kan be. Gud vender seg til den hjelpeløses bønn.
• Sann bønn er alltid virket av Gud.
• Bønn er fortrolig samtale med vår himmelske Far.
• Bønnen er en gave – et evangelium.
• Vi kan be om hva som helst i Jesu navn. Jesu navn er nøkkelen som gir oss adgang til Guds rike velsignelse.
• Å be i Jesu navn, er å be i tillit til Jesu fortjeneste og forbønn hos Faderen.
• Vi får lov å be om alt det vi behøver, både for vårt jordiske liv, og vår evige frelse.
Martin Luther om bønn:
«Jeg vet at det jeg ber Gud om, det gir han meg gjerne for Jesu skyld. Og gjør Han ikke straks det jeg gjerne vil, vil Han gjøre det senere og på en annen måte.»
«Og det skal skje: Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, skal jeg høre.»
(Jes 65:24)