Ordet om korset
Av Per Bergene Holm
Der ordet om korset blir borte, blir også forkynnelsen av Guds vrede og dom over synden borte. Evangeliet blir omtolket til toleranse og aksept av synden. Det å være en synder for Gud blir ikke lenger noe fryktelig. Nei, Gud er kjærlighet og uendelig glad i oss fordi vi alle er originaler skapt av ham. Han er så glad i oss at han ikke kan ta øynene fra oss. Vår syndighet forandrer intet i den saken. Fiendskap og synd mot Gud blir en tilgivelig skrøpelighet, en defekt eller sykdom som Gud i sin kjærlighet må synes synd på. Synden skaper ikke lenger vrede og forbannelse hos Gud. Syndefallet førte ikke til brudd med Gud, og er heller ikke noe vi må bære ansvar for. Nei, Gud må nok ta ansvaret for våre ulike legninger og brister.
Gud er blitt en moderne sosialarbeider som vandrer blant mennesker på livets skyggeside. Han fordømmer aldri noen, men er romslig og tolerant. Han er mest glad i dem som faller utenfor. Hans «varmestue» er alltid åpen, og der kan «tollere og syndere» få gå ut og inn.
Dersom det overhodet er behov for syndenes forlatelse – Gud elsker oss jo uansett – har den sin grunn i Guds uendelige kjærlighet og toleranse. Syndenes forlatelse er å bli tatt i mot og godtatt hos Gud som en er. Noen soning og forsoning er det ikke behov for. Kristi kors blir i høyden et uttrykk for Guds store kjærlighet, hans solidaritet med menneskene.
Der ordet om korset blir borte, blir forkynnelsen allmennreligiøs. I det forkynnelsen vil være evangelisk, blir den lovisk. Gud prises for sin kjærlighet og nåde, men i realiteten priser mennesket seg selv for sin fortreffelighet og yndighet. Gud elsker oss fordi vi er så enestående eller fordi vi er så sjarmerende skrøpelige, slike Gud bare må ynkes over og forbarme seg over. I all denne talen om Guds kjærlighet og nåde skjuler det seg selvopphøyelse og egenrettferdighet.
Ordet om korset, slik vi møter det i vår bibel, levner ikke mennesket noen ære. Korset feller den endelige dom over menneskets synd og egenrettferdighet. Syndens skade var så veldig at den ikke lot seg reparere eller godtgjøre ved menneskets egen hjelp, og Gud kunne heller ikke i «toleranse» eller «solidaritet» med menneskene se bort fra deres synd og ta dem inn i sitt samfunn. Menneskene er ikke så sjarmerende, i det minste ikke i Guds øyne. Guds hellighet forbyr Gud å forlikes med synderen i hans syndighet.
Gud kunne alene la seg forsone gjennom den fulle og hele dom over synden. Og det gjorde Gud i sin kjærlighet ved at hans Sønn på menneskenes vegne bar hele syndens skyld og forbannelse, og sonte synden ved sin stedfortredende død under Guds vredes dom. I dette ligger Guds uendelige kjærlighet og nåde!
På forsoningens grunn kan så Gud kalle oss til omvendelse fra synd og selvliv, egenrettferdighet og trelldom, og innby oss til syndenes forlatelse i Jesu blod. Renset fra synden får vi i kraft av Jesu Kristi rettferdighet oppstå fra død og dom til et nytt liv i samfunn med Gud. Gud være lovet for hans usigelige nåde!
Ditt kors, o Krist, ble verdens sol,
dets lys ei grenser kjenner.
Ditt kors, o Krist, ble ærens stol,
der livets lue brenner.
La slukkes alle lys på jord,
la stenges alle veie!
Den som har funnet korsets spor,
har evig nok i eie.
Edin Holme