Roser mellom torner (III)
Utdrag fra en roman om Hans Adolph Brorson
Brorson hadde glede av de lange reisene rundt om i stiftet. Men når han kom heim igjen, kunne det ofte komme slik tyngsel over ham. Det var klart at barna ble forsømt både åndelig og legemlig. De fikk sikkert mat nok. Men de var ikke rene, og klærne var lurvete. Husholdersken var god og mente det vel. Men renslighet var ikke hennes sterke side. En kunne ikke vente at hun skulle være mor for barna. Derfor var det vel ikke noe hjelp i å si henne opp og finne en ny.
Dette grublet han mye på i lønnkammeret. Det gikk etter hvert opp for ham at det kunne bli nødvendig å ta andre forholdsregler. Men det var pinlig å tenke på det.
Etter Katrines død hadde han aldri tenkt på nytt ekteskap. Den første som ymtet noe i den retning fikk et avvisende svar. Men tanken kom igjen. Han så på barna og var klar over at det måtte bli en forandring for dem. Det var kanskje falsk pietet overfor minnet om Katrine som holdt ham tilbake. Han visste at ingen kvinne kunne bli det for ham som Katrine hadde vært. Men omsorgen for barna veide tungt.
Tankene gikk fra den ene prestegården til den andre, men hver gang stanset tankene ved frk. Johanne Riese i Agerskov. Hun var søster til fru Broder Brorson. Han hadde kjent henne lenge, og Katrine hadde og kjent henne. Han var viss om at Katrine ville han skulle fri til henne.
Da sørgeåret var forbi, kjørte han til Agerskov og bar fram ærendet sitt for pastor Riese og kona.
«Tenk at begge døtrene våre skulle bli bispekoner,» utbrøt fru Riese.
«Det er en glede for oss å overlate datteren vår til en så from mann,» sa Riese og bukket dypt.
Johanne ble også satt inn i saken. Hun skiftet farge og var nokså skjelvende.
«De venter med svaret?» sa Brorson. «Det er ikke så rart. Men si meg bare om De har godhet for meg.»
«Ja, jeg har særlig godhet for biskopen, men jeg tør ikke –.»
«Ser jeg så farlig ut?» spurte han smilende.
«Nei, – nei, – det er ikke det. Men jeg tør – tør ikke ta ansvaret for barna,» stammet frk. Riese.
Han ba henne ta plass, og han satte seg ved siden av henne og klappet henne på hånden.
«Jeg er sikker på at De vil ha omsorg for barna og gi dem den hjelpen de trenger så sårt.»
«Jo – men – –.»
Han betraktet henne, og så et glimt av angst i øynene hennes.
«Å, nå forstår jeg det. Det er ikke alle barna. Det er den eldste. Det skulle jeg ha tenkt på.» Han slapp hånden hennes og sank sammen. «Jeg har visst ikke lov å be noen gå inn under åket. Jeg har levet meg så inn i det at jeg tenker ikke på hvordan det kan være for andre. Slik var det med Katrine også.»
Han så gammel og trett ut med ett. Han presset leppene sammen og ville reise seg. Da grep hun hånden hans.
«Jo, jeg tør – jeg vil gjerne,» sa hun og øynene lyste. «Jeg tror det er Guds vilje at jeg skal gjøre det. Det kan ikke bli verre for meg enn for Katrine.» (…)
Nå kom det nytt liv i huset. Johanne var ikke selv av noen livlig natur, men hun forsto å sette andre i godt humør. Brorson fikk tilbake sin gamle munterhet. Luthen kom også fram igjen. Lenge hadde den hengt ubrukt. Nå ble den brukt i ledige stunder.
En ettermiddag var luthen i funksjon, og de hadde det riktig hyggelig. Da kom Søren Engbjerg på besøk. Det var en meget alvorlig mann. Av og til kom han og talte med biskopen om åndelige ting. Han var av en tung natur, men ærlig og skvær. Han hadde lett for å bli sur, og det hadde Brorson sagt til ham flere ganger.
Søren Engbjerg så seg om i stuen med et strengt blikk før han satte seg. Han ble vàr instrumentet som Brorson hadde i fanget.
«Nå, dere driver med musikk,» sa han og kastet med hodet i retning av instrumentet. «Den tingesten der minner meg om dem som spillemennene brukte den tiden jeg levde i synden og gikk på dans.»
«Da har du nok dårlig hukommelse, Søren Engbjerg,» sa Brorson og smilte. «Slikt instrument har spillemennene aldri brukt. Ser du ikke at det er en luth. Jeg kan fortelle deg at vår kjære lærefar, Martin Luther, ofte spilte på luth.»
Søren åpnet øynene litt mer, men mistenksomheten var ikke helt overvunnet ennå.
«Kan den brukes i tjenesten for det gode?» spurte Søren.
«Ja, det er sikkert. Vi synger til Guds ære. Det lyder ikke verdslige og syndige sanger i bispegården.»
«Nei, det vil jeg helst ikke tro.»
Det ble trykkende stille en stund. Søren så seg om i stuen.
«De er en lykkelig mann, biskop.»
«Det har du rett i, Søren Engbjerg. Gud har gitt meg meget godt – en flokk sunne og gode barn –.»
«Ja, og vakre møbler,» sa Søren og ble sur igjen.
«Ja, det også,» innrømmet Brorson.
«De har sunget så gripende om korset og lidelsen, kjære biskop, men De kjenner sikkert ikke mye til det selv.»
Broson fòr sammen som om han hadde fått et slag. Han ville gi et skarpt svar, men tok seg i det. I stedet reiste han seg og sa:
«Kom med meg, Søren Engbjerg!»
Søren så forskrekket opp.
«Hva var det biskopen sa?»
«Jeg sa: Kom med meg!» ropte Brorson i skarp kommandotone.
Han gikk foran, og Søren fulgte skjelvende etter. De gikk opp trappene og bortover den lange gangen på loftet uten å si et ord. Brorson lukket opp en luke og sa:
«Se!»
Søren nærmet seg engstelig og så inn, men han fòr med en gang et steg tilbake.
«Å, det hadde jeg glemt. Jeg har nok hørt det, men jeg hadde glemt det. Tilgi meg – for Jesu skyld!»
Brorson lukket døren og la armen om skulderen på Søren. De gikk stille ned igjen.
«Vi kjenner så lite til hva de andre har å bære, Søren. Derfor skulle vi være sparsomme med å dømme hverandre.»
(…)
Brorson gikk langsomt opp trappen i bispegården. Han stanset litt ved hvert trinn. Han hadde mest lyst til å gå inn til seg selv og være stille. Det var det han trengte mest nå. Men han visste at Johanne ventet på ham. Om han ikke kom inn, ville hun tro det var enda verre med ham.
«Hvordan går det, kjære Brorson?» sa hun og så bekymret på ham.
«Å, så noenlunde. Smertene er ikke så svære lenger. Men jeg er litt trett.»
Han sank ned i en stol. Hun gikk bort og satte seg hos ham og la hånden på armen hans.
«Er det ikke heller sinnet som er trett?»
«Det kan godt hende det. Det er så mye som tynger på sinnet.»
Hun tok ham på haken, løftet hodet hans og så ham rett inn i øynene.
«Har du hvile i troen, min kjære mann?»
«Ja, Gud være lovet, det har jeg,» sa han og pustet dypt, «ellers hadde jeg ikke holdt ut. Da hadde jeg brutt sammen for lenge siden. Men det er så vanskelig å være biskop.»
«Men du er nå en god biskop.»
«Du er nok en behagelig dommer i den saken,» sa han og klappet henne på hånden.
«Ja, men du skal huske på at du var biskop før jeg ble gift med deg. Den gangen hørte jeg hva folk sa om deg. Jeg kan forsikre deg at det var mange lovord.»
«La nå det fare, Johanne, det betyr så lite hva folk sier både når de roser og når de riser. Jeg vet best hva slags biskop jeg er. Men det er ikke det jeg tenker på. Jeg tenker på alt det en biskop får innblikk i og som en er nødt til å vite om.»
«Ja visst, jeg forstår deg så godt,» sa hun. «Det må pine en rettskaffen mann og se hvordan lettsindighet og vantro brer seg både i menighetene og hos prestene.»
«Ja, så er det noe som er enda verre. Det er striden mellom sanne kristne. Striden mellom våre egne vakte venner og herrnhuttene er ikke til å holde ut.»
«Men er ikke herrnhuttene noen underlige folk? Min far sa alltid om dem at de var ikke alvorlige mennesker.»
«Ja, den saken har jeg diskutert med din far mange ganger. Men jeg synes han er for hard i sin dom. Det er riktig at de tar ikke lovens krav så alvorlig som vi. De sier til og med at loven gjelder ikke for dem som er frigjort i Kristus. De har heller ikke den ærbødighet for Skriften som jeg kunne ønske. Men alvorlige er de. Jeg tviler ikke på at de er personlige troende mennesker. De forkynner Kristus og ham korsfestet – –.»
«Det var visst smilet deres far ikke kunne greie. De taler alltid om gleden. En slik kristendom mente han var overfladisk.»
«Men det er nå bibelsk å tale mye om glede. Det gjorde englene i Betlehem også. Og Paulus skriver fra fengslet: ‘Gled eder i Herren alltid – atter sier jeg: Gled eder.’ Jeg kunne misunne dem gleden.» (…)
Han reiste seg og gikk inn på kontoret. Der satt han med de triste tankene. Det var så tungt dette som han var kommet inn i. Han så tilbake til de tidene da ansvaret var mindre og han hadde tid til å sysle med det kjæreste han visste – skrive salmer.
Han trakk ut en skuff og tok fram en del papirer. Det var ingen som visste at han var begynt å stjele en og annen time til å skrive salmer. Ikke en gang Johanne visste det. – Han bladde i bunken. Det var ikke så mange salmer, men de var av en annen art enn dem han hadde skrevet før. Det handlet om håpet. Det var så naturlig, for blikket hans ble mer og mer rettet mot det kommende. Fortiden var full av sorg og mange fall. Nåtiden hadde nok med slit og møye og vanskeligheter. Men framtiden var morgenrøden etter den lange natten.
Han samlet seg mer og mer om Guds løfter, om det som skulle komme. Trett av livet var han ikke, og arbeidet elsket han, men han lengtet så inderlig. (…)
De svære byrdene som var lagt på ham i tjenesten, ville ha myrdet ham om han skulle gå alene. Men Gud hadde vært med, Gud med oss, Immanuel.
En tanke arbeidet med ham. Den hadde vært der lenge, men nå kom forløsningen. Han grep pennen og skrev:
«O du min Immanuel,
Jesus, hvilken himmelglede,
har du gjort min arme sjel,
ved ditt blods den purpur-væte!
Fiendens onde snare brast,
skjønt han tenkte den var fast.
Jeg er i min Faders skjød,
har hos Gud i himlen hjemme.
Der er synd og der er død
ikke mere å fornemme.
Arven får jeg visst og sant:
Har Den Hellig Ånd til pant.
Gud skje lov for dag som går,
Gud skje lov for dag som kommer!
Dermed har vi jubelår,
og en evig, evig sommer.
Da det siste morgenskjær,
er, halleluja, oss nær!
Opp min sjel til fryd og sang.
Rinne hellig gledes tåre.
Hver blodsdråpe takkeklang,
give til jeg er på båre!
Deg som for oss kalken drakk:
Jesus, Jesus, evig takk!»
Forts. i neste nr.
Fra «Rosen mellom torner»
Av Niels Aage Barfoed
Sambåndet forlag, 1951