Rosen mellom torner
Fra en roman om Hans Adolph Brorson
Det var blitt stille i bispegården. Barna var voksne og reist ut. Det var bare de to barna som Brorson og Johanne hadde sammen som var heime. (…) Han savnet nok de andre barna, men på den annen side var det godt de var borte. For han trengte mer ro enn før. Han var ikke den samme lenger, men han hadde like mange visitaser som før. I den seinere tid hadde Johanne vært med.
Det var godt å ha henne å snakke med på turene. Lenge kunne de sitte tause. Men hun var straks våken, dersom han ville tale. Men hun likte ikke at han talte så mye om døden.
«Det er som å flytte til et vakrere sted. Jeg forstår så godt gamle Simeon at han var glad da han tok Jesus-barnet i armene sine og sa: Nå lar du tjeneren din fare herfra i fred. Jeg ville gjerne sagt det samme.»
Det varte en stund før Johanne svarte. Da skalv hun i stemmen: «Men døden