I dag er det født dere en frelser
Av Carl Henrik Rehnström

«I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren».

Luk 2:11

Så duggfriskt, levende, tidløst og mektig er ordet og løftet fra Guds munn. Det heter i dag!

Og nettopp i dag lyser Ordets lys med samme herlighet som det lyste «i natten» – like klart, like strålende, like seierrikt (Joh 1:1-5). Den nyfødte er den førstefødte. Hans sjel ble ikke forlatt i dødsriket, og hans kjød så heller ikke tilintetgjørelse (Apg 2:31). Kristus er stått opp fra de døde! Han er «Messias, Herren».

Faderen og Sønnen

«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far» (Joh 1:14).

Det er nesten noe hymnepreget over det som rettes til dette barnet, i den nikenske trosbekjennelse: «Født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen, ved hvem alle ting er skapt – han som for vår, menneskenes skyld, og for vår frelses skyld, steg ned fra himmelen og kom i kjød ved Den Hellige Ånd, av jomfru Maria, og er blitt menneske…»

«Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt…» Et uskyldig, nakent, ofrende og pulserende gudshjerte – som kom for å lide i menneskenes sted. «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2Kor 5:21).

Jesus sier: «Den som har sett meg, har sett Faderen,» og «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14:9,6). Og: «Ingen kommer til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham» (Joh 6:44). I Luthers ord «gjennom Kristi hjerte til Guds hjerte» understrekes ordene hos Lukas: Det er født dere en frelser!

Kristus og syndefordervet

Og nå ønsker Kristus å ha deg og meg. Det vil si; ikke noe mindre enn vårt hjerte – med hele utroskapens rot og dyp: Hjertets kjødelige sikkerhet, hovmod, følelseskulde, hardhet og forakt for Gud – alt dette som djevelen driver fram. Luther sier: «Djevelen driver verdens hjerte». Kristus vil ha selve fordervet, det som gjør oss til fortapte syndere.

«Derfor sier han (Kristus) når han trer inn i verden: …et legeme dannet du for meg… Se, jeg kommer … for å gjøre din vilje, Gud» (Heb 10:5-7). «Skje ikke min vilje, men din,» sier han, og «bar våre synder på sitt legeme opp på treet» (1Pet 2:24). «Med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Heb 10:14).

Når vi har mistet all trøst i oss selv, er det ikke lett å tro. Da er det heller ikke lett å fly til det forsonede Faderhjertet. Natten blir mørk. Rosenius sier at vi vil gjerne ha følelsen av forderv, men ikke selve fordervet.

Men i dag gis budskapet til den som bærer på selve fordervet. Gledens bud lyder i natten: «For de rettferdige går han opp som et lys i mørket, nådig, barmhjertig og rettferdig» (Sal 112:4 – svensk overs.).

«Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede.» Et stort lys midt i natten – Kristi rettferdighet, som stråler omkring selve fordervet. «Og lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» (Joh 1:5 – svensk overs.). En stor glede!

Guds rettferdighet – midt i fordervet.

Her ligger nå anfektelsen, selve troskampen, som varer livet ut: Å bevare det himmelske budskapet – Guds rettferdighet midt i fordervet, gjennom tro. Det er ikke merkelig at Gud må lede sine barn på underlig vis.

Rosenius skriver: «Vi har alle en natur som ligger fullstendig nedsunket i selvrettferdighet… Mot denne vår galskap hjelper ingen opplysning eller erfaring. Det er en sykdom i selve naturen, som vi ikke kan komme fra. Men det som da skal holde oss oppe, så vi ikke aldeles følger tilbøyeligheten til utroskap, men kan bli ved i troen, er Ordet alene».

Ja, sant og visst: «Ordet ble kjød»!

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag».

---