Den villige ånd
Av Ole Hallesby
Det er nå over tjue år siden (ca. 1925 – red. anm.). Gud hadde i lengre tid arbeidet mektig på mitt unge hjerte. Og endelig hadde han overvunnet all min motstand. Jeg orket ikke lenger leve mitt verdslige liv, og hadde lagt meg hjelpeløs for hans fot for å bli frelst fra alle mine synder. Dette hendte like før jul. Om et par dager skulle jeg reise hjem på juleferie, og så bestemte jeg at far skulle være den første som jeg fortalte min store opplevelse til.
Lille julaften kjørte jeg opp gjennom Østfolds milelange, stille skog i tindrende måneskinn. Denne reise gjennom skogene hadde årene oppover gitt meg mange festlige stunder, helt fra jeg som liten gutt gjorde min første byreise med far i de tidlige morgentimer, med morgensolens gyldne skjær over skog og fjell. Men aldri tyktes meg disse skoger skjønnere enn denne kvelden. Kanskje så jeg dem med nye øyne. Mitt sinn var fylt til randen av alt det nye og veldige, jeg hadde opplevd fra Gud i de siste dager. Den store beslutning hadde lagt min oppjagede sjel til ro. Det gamle var forbigått. Endelig var jeg ferdig med dette mørke avsnitt i mitt liv. Og samtidig lå spenningen og dirret i min sjel: Hvordan ville det gå? Ville jeg greie det jeg nå hadde begynt? Jeg kjente meg så hjelpeløs liten overfor de mange og store vanskeligheter som jeg allerede ante.
Hver gang disse bange anelser kastet sine mørke skygger inn over sjelens månelyse kveldsstemning, svingte tanken alltid hjem til min far, som nå gikk og ventet i de varme stuer. Han hadde levd med Gud i førti år. Han ville hjelpe meg og be for meg, som han hadde gjort hver dag siden jeg ble født. Og nå skulle jeg snart få bringe ham den største glede, som han kunne få av meg, når jeg nå om noen timer kunne fortelle ham at hans bønner var hørt, og at Gud hadde overvunnet mitt gjenstridige hjerte. Og han skulle være den første jeg fortalte det til.
Det ble sent innen vi kom fram. Men det lyste så innbydende fra alle vinduer. Og far selv sto trygg og god på trappen og bød velkommen. Jeg hadde under turen oppover bestemt meg for å fortelle det straks. Men på en eller annen måte gikk det ikke så. Jeg syntes at det ikke riktig passet. Og fant ut at det ville passe bedre når vi hadde spist. I de varme stuer var julestemningen allerede kommet. Jeg kjente igjen dette uutsigelige, som julen hadde lagt inn i min sjel fra den første jul jeg kunne minnes. Etter det lange fravær hadde vi jo meget å tale om. Og i denne stille fortrolige nattetime hadde jeg nå god anledning til å fortelle hva Gud hadde gjort for meg. Men det var som en usynlig makt holdt meg igjen. Og jeg fikk det ikke til. Vi brøt opp og gikk til sengs, men jeg følte at jeg nå hadde tapt et avgjørende slag, og gikk skamfull til hvile med det faste forsett å tale med far straks neste morgen.
Det fikk jeg også den beste anledning til, for far kom opp og tok meg på sengen om morgenen. Men heller ikke da fikk jeg sagt det. Og nå var jeg ikke bare skamfull, nå ble jeg også redd. Hvordan ville dette gå når jeg var så feig at jeg ikke fikk sagt det til min egen far, han som ville glede seg mer over dette enn over alt hva jeg før hadde gjort eller sagt ham? Og jeg arbeidet med mange tunge tanker den julaftens formiddag.
Borte på jordet hadde vi en husmann som hette Jørn. Han var gammel og sykelig, så vi hjalp ham med alt som måtte gjøres utendørs. Og da vi var ferdige med å sette opp julenek, sa jeg til far: «Jeg går bort til Jørn en liten tur, så kan jeg samtidig sette opp julenek for ham.» «Ja, gjør det du,» sa far. Jeg var nemlig i min nød kommet til å tenke på at jeg kanskje kunne greie å få sagt det til gamle Jørn. Han var en varmhjertet kristen, og dertil en av disse enfoldige, barnlige sjeler, som man kjenner det er lett å betro seg til.
Jeg tok julenek og redskap med meg og gikk med bankende hjerte. Og nå skjønte jeg at det gjaldt å handle resolutt, nå fikk det bære eller briste. Og så stupte jeg med døren inn i huset til gamle Jørn og fortalte ham de store gjerninger Gud hadde gjort imot meg. Nå ja, det var ikke første gang folk kom til Jørn med slike tidender. Han var etterhånden blitt en sjelesørger for hele bygden. Men jeg vet ikke om noen var kommet så hodekulls og uforberedt over ham. Og det varte da også en stund innen den åttiårige mannen fikk summet seg, så han forsto hva jeg egentlig ville si ham. Noe særlig veltalende eller klart hadde jeg vel heller ikke uttalt meg, kan jeg tenke.
Men da det så gikk opp for ham, hva jeg ville si ham, ja, da ble vel den gamle patriark glad. Det var nå tredje generasjon av min slekt han fra denne husmannsplass levde sammen med. De hadde vært kristne og levd sammen i et fortrolig og ømt broderskap. I over seksti år hadde han vært med og bedt for min slekt. Og etter som vi ble født, ringet han oss inn i sin enfoldige og trofaste forbønn. Sammen med mine foreldre hadde han bedt også for meg som studerte teologi med et uomvendt og gjenstridig hjerte, som ikke bare tvilte på, men endog nektet kristendommens grunnleggende sannheter. Og så får han nå julaftens formiddag plutselig høre at bønnene er hørt, underet er skjedd.
Han tilkalte straks de to gamle troende kvinner som stelte om ham i hans alderdom, og så ble det et bønnemøte der i den lille fattige hytten, som jeg iallfall aldri har opplevd maken til. De takket alle Gud av sitt sprengfylte hjerte og ba for meg arme kryp, så jeg syntes at stuen måtte revne av den himmelske salighet som fylte den.
Da fikk jeg for første gang smake de helliges samfunn. Og fra den stund har jeg aldri hatt noen vanskeligheter med å finne meg til rette mellom de troende. Og det skjønt jeg på forhånd hadde gruet nesten mest for at jeg ved min omvendelse måtte få mitt liv og min omgang mellom Guds folk. Jeg kjente dem, så jeg visste at det var redelige folk, selv om det nok var en hykler iblant. Men jeg gruet likevel for å være sammen med dem, fordi jeg syntes det var noe så overdrevent og overspent ved deres gudsfrykt, både deres sang og lesning og felles bønn på kne, men fremfor alt deres samtale som syntes meg av en altfor personlig og pågående art.
Nå var dette med ett slag forandret. For det første kjente jeg meg så trygg iblant dem. Og så fikk jeg så meget åndelig hjelp og veiledning ved å være hos dem. Ja, hva de helliges kjærlighet, omsorg og tillit har betydd for meg i de år jeg har vært en kristen, makter jeg ikke å beskrive. Og mens jeg før min omvendelse mente at det ville være et offer å tilbringe sitt liv i de helliges samfunn, står det for meg nå som et under at jeg får lov å ferdes mellom de hellige, at de kan holde ut med meg, ja, vise meg den tillit og aktelse som de gjør.
Fra «Kjødelig frihet er åndelig død»,
Luthersk Litteraturstudie, Oslo 1946
Bekjenn du fryktløst Jesu navn,
om verden enn det skyr!
Det er en fjellgrunn
og en havn,
når annet feste flyr.
Å, skam deg ei ved Kristi ord,
om hele verden ler!
Guds veldes kraft
for hver som tror,
det gamle budskap er.
Fornekt ei Kristi kors! Det er
for verden dårskap kun:
For oss som har
fått Herren kjær,
det er vår frelsesgrunn.
Bevar som sjelens største skatt,
hva Kristi godhet gav!
I livets dag,
i dødens natt,
er han ditt lys, din stav.
(Sb. nr. 417)
|
|