Av Jan Ove Heggdal
Lydia Augustobna Shtirbo er 56 år, og husker godt fra tiden de ble tvangsflyttet i 1949, etter krigen. Det var mange med tysk bakgrunn i samme situasjon. Lydia måtte sammen med sin familie, flytte til Kasakstan som nyfødt. Der bodde de frem til 1961 da de dro til Sibir. I 1973 kom hun til Moldova, og tilhører i dag forsamlingen i Kamenka. Hennes familie har luthersk bakgrunn.
– Da vi bodde i Kasakstan hadde vi ikke lov til å samles til kristne møter. Vi måtte møtes i hemmelighet, og flyttet fra heim til heim for ikke å bli oppdaget av myndighetene. – Møtene bekjentgjorde vi muntlig med hverandre dagen i forveien, og vi var samlet i jordhytter. Det var heimene våre på den tiden.
Hun forteller at det var noen gamle menn i forsamlingen, og en av dem brukte å tale på møtene. De benyttet alle anledninger, som bryllup og lignende, til å samle seg om Guds ord på en diskré måte. Det var naturlig at mye folk kom sammen til bryllup!
Lydia har alltid gått i lutherske forsamlinger, og nå har hun med seg sitt barnebarn på møtene. Katarina, som hun heter, er vel to år, og er datter av Lydias yngste sønn. Sønnen satte henne igjen hos Lydia da barnet bare var to måneder gammel, etter at Katarinas mor flyttet til Russland og ikke ville ha mer med sin datter å gjøre.
– Jeg hadde en svært vanskelig tid etter dette. Jeg syntes jeg var for gammel til å ta ansvaret for barnet. Men jeg hadde ikke noe valg.
– Nå må jeg ta med meg barnebarnet mitt hit, slik at det kan høre forkynnelse som kan gi evig liv.
I det samtalen går mot slutten, benytter Lydia anledningen til å minne om et vers i Gal 3:27, som betyr mye for henne: «For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus».